Gjestekronikk:

Norsk musikk er dpressr

– Blant musikerne blir det et «race to the bottom». Man må holde seg relevant med stadig nye utgivelser, og man bør helst klovne seg til på sosiale medier slik at folk som i utgangspunktet ikke var interessert, fatter interesse, skriver Mats Larsen ( i midten) om den nye mediehverdagen.
Norsk musikk er under økende press, i motsetning til hva man kan få inntrykk av med så mange utgivelser, så god tilgjengelighet og så brede flater for omtale. Presset kommer fra vekten av den nye mediehverdagen, mener Påls butikk-vokalist Mats Larsen.

En sentral utfordring er kårene for kvalifisert musikkomtale i mediene. Mediene vektlegger kulturstoff annerledes nå enn før. På mange måter er det ikke mediehusenes feil. Det er tross alt leserne som lar seg lokke av clickbaits. Hadde ikke dette markedet hatt en etterspørsel basert på bunn-nivået i oss, ville det heller ikke vært noe poeng i å basere journalistikken på klikk.

Her må vi alle ta ansvar. Klikker du på dritt, får du dritt.

Tilbake sitter en liten gjeng gode, men komparativt sett ressurssvake musikkjournalister og gjør sitt beste. På den plassen som er igjen i mediebildet, er det rom for saker om stjerneskudd, gjenoppståtte falne stjerner og av og til en sjangertro utgivelse. Med noen unntak.

LES OGSÅ: Flere anmeldelser mot Robyn-festival.

Ved siden av disse gode, etablerte musikkjournalistene finnes det en rekke bloggere og nettmagasiner, bestående av idealistiske, musikkinteresserte folk. Mange av dem gjør dette ved siden av full jobb. Når for eksempel bandet jeg synger i slipper nytt album – etter ett års jobbing med en ettertraktet produsent og med ganske ny platekontrakt i lomma – så setter vi vår lit først og fremst til bloggerne og nettmagasinene. De ser mangfoldet nedenfra og opp.

Men dugnadsbasert musikkjournalistikk er skjør. Hverdagslige utfordringer hos bloggerne og nettmagasinredaktørene, avgjør hva de rekker over. De er bare mennesker.

Snakker vi med garvede musikere, hører vi om gullalderen, hvor et godt presseskriv var nok til at en journalist tok turen til konserten eller øvingslokalet. Dit kommer vi ikke igjen. Men noe må skje – norsk musikk må håndtere en ny tid, en ny mediehverdag.

Veletablerte akrobater må opptre som klovner

Presset tiltar i styrke. I løpet av vårt bands fire og et halvt års eksistens med tre album, én EP og 50 konserter, har vi gått fra å få anmeldelser og omtaler både i nettmagasiner og i papiraviser til – i skrivende stund – nær total stillhet etter siste album. Skummelt å generalisere på bakgrunn av dette, vil man kunne innvende. Kanskje har vi blitt stadig mindre relevante? Mulig. Men hvorfor forteller da mange band vi kjenner om akkurat det samme? Vi ser også langt større band enn oss slite med å få omtale.

Blant musikerne blir det et «race to the bottom». Man må holde seg relevant med stadig nye utgivelser, og man bør helst klovne seg til på sosiale medier slik at folk som i utgangspunktet ikke var interessert, fatter interesse. Go viral! Man må være på alle plattformer hele tiden, alltid. Vi gjør det. Alle gjør det. Men det er litt trist å se veletablerte akrobater måtte opptre som klovn for å få scenelyset over på sin side av manesjen.

Tilbudet er stort. Det har «aldri blitt sluppet så mye god norsk musikk som i dag» sies det. Sikkert sant, men når nær sagt alle kan produsere og slippe musikk selv, er det like sant at det aldri har blitt sluppet mer dårlig norsk musikk enn i dag. At noen kan male, gjør dem ikke til kunstmalere.

Det er en sandstorm av middelmådig musikk der ute. Hvem skal hjelpe folk å oppdage gullkornene blant all grusen? Jo musikkjournalistene, nettmagasinene, bloggerne og spillelistekuratorene. Så viktige er de!

Deiligst i sofaen

Men vent litt. Musikken må vel også ses i en industriell og multimedial kontekst. Musikkindustrien har klart det andre industrier drømmer om: å skape musikk for folk som egentlig ikke er interessert i musikk. Det pumpes ut IKEA-møbler. Markedet mettes. Og AI’er er allerede i gang med å lage musikk. Da blir bildet ganske dpressr. For ikke å nevne at folk ikke går på konsert med mindre det er verdt å dele på sosiale medier, for tross alt er en ny favorittserie alltid tilgjengelig på Netflix. Og det er, når alt kommer til alt, deiligst i sofaen.

Er vi i et kollektivt anfall av FOMO (fear of missing out) som gjør at sansene forstyrres av en sandstorm av inntrykk? Hvordan er det å være musikkjournalist i denne hverdagen? Vanskelig, vil jeg tro.

Men jeg spår: Når dopaminbakrusen fra serie-binging’a legger seg, og vi går inn i en modnet tidsalder for sosiale medier, kommer ekte opplevelser til å bli etterspurt. I hvert fall blant en del. En tur i skogen uten mobil kanskje? En klubbkonsert? Musikk laget av mennesker, for mennesker.

Vi skal være der for å ta folk imot, også på de plattformene vi må. Vi driver tross alt med dette fordi det er da vi fungerer som hele mennesker.

LES OGSÅ: Er konsertopplevelsen slik vi kjenner den i fare?

Jeg sitter ikke med svaret på hvordan vi kommer dit. Men i mellomtiden sitter jeg med en redselsfull følelse av at hvis vårt nye album går under radaren, hva slags skatter er det egentlig jeg går glipp av der ute da? Musikkjournalistikken har en formidabel oppgave med å sile ut gullet.

Syns du disse temaene, om samfunnsstrukturer under press, er interessante? Vi utforsker det i vårt nye album Dpressr. Og liker du ikke musikken kan du lese tekstene på våre nettsider. Jeg skal ikke late som om ikke vårt band, Påls butikk, også kjemper om oppmerksomheten. Herregud, ja. Vi kjenner dpressr.

OM ARTIKKELFORFATTEREN: Mats Larsen er vokalist i bandet Påls butikk.

Foto:Pål Hornburg
Det norske rockebandet Påls butikk. Mats Larsen i midten.