«In the Court of the Crimson King» 50 år etter:

– Fremstår stadig like progressivt, spennende og velprodusert i 2019 som den gjorde i 1969

Albumomslaget til King Crimsons debutalbum «In the Court of the Crimson King», utgitt 10. oktober 1969.
I dag er det 50 år siden In the Court of the Crimson King ble gitt ut - debutalbumet til King Crimson. Med dette markeres også for alvor begynnelsen på en sjanger.

King Crimson holder stadig nye, spennende konserter rundt om i verden. Derfor kan man lett glemme at debutalbumet In the Court of the Crimson King ble gitt ut for 50 år siden. Med dette albumet definerte de også sjangeren som siden har blitt kjent som progressiv rock.

På debutalbumet er det noe usikkert hvor mye rock vi faktisk hører, men uansett hvilken sjanger man ønsker å kategorisere det i er albumet utvilsomt progressivt.

LES OGSÅ: Thom Yorke til Skandinavia.

Albumet åpner med 21st Century Schizoid Man, et av bandets mest kjente verk, og trolig også det som speiles best i albumcoveret. Med andre ord er lytteropplevelsen som å være vitne til noens panikkanfall på nært hold, med både hysteriet og den eksistensielle angsten som medfølger. Dette følelseskaoset er manifestert gjennom et tungt saksofonriff og svært hyppige taktskifter.

Låten er en tour de force som virkelig viser hva bandet er i stand til både når det kommer til kompleksitet og intensitet.

Lite som minner om klassisk rock

Resten av albumet skiller seg markant fra denne hårreisende åpningen. Resten av sangene er langt roligere og mellotron-preget. Dermed er In the Court of the Crimson King både et representativt og interessant album, som viser Janus-ansiktet til bandet på utsøkt vis. King Crimson evner å skape både det rene, melodiske og den tunge rocken. I senere album dukker disse sidene også opp i samme sang, som for eksempel Starless på albumet Red.

I Talk to the Wind oppleves nesten som en epilog til tittelsporet. Rolig fløytespill tar over plassen til en skrikende saksofon og kontrasten blir enorm. Likevel omstiller man seg fort, og kan drømme seg bort til den engelske landsbygda. Melodien har romantiske vendinger og vakre harmonier, men klarer likevel å få med lavmælt, kompleks rytmikk. Bruken av fløyte har garantert inspirert andre band som Genesis og Jethro Tull.

Med Epitaph får vi demonstrert hvor mye progressiv rock faktisk kan romme. Her er fløytespillet erstattet med mellotron og gjenkjennelig gitar spilt av Robert Fripp, bandets viktigste gjennomgående bestanddel. Her kommer i tillegg Greg Lakes nydelige vokal og formidlingsevne godt frem. Låten er full av dynamikk, men her er det lite som minner om klassisk rock. Heller enn å bryte ut i en dramatisk gitarsolo, forholder låten seg rolig og vakker. Midtpartiet høres ut som noe fra en film og gir deg frysninger nedover ryggen.

Moonchild minner mer om I Talk to the Wind i komposisjon med en enkel og vakker melodi. Her er Fripp langt mer fremtredende, med et tydelig gitarriff som aldri blir høylytt. Likevel er Moonchild mer eksperimentell enn de foregående låtene. Det er den lengste på albumet, og kort tid etter introduksjonen blir så godt som all melodi og sammenheng lagt til side for det som høres ut som svært eksperimentell jamming. Her er det også bruk av vibrafon, og hele seksjonen kan nok lett oppfattes som noe for svært spesielt interesserte. Låten gjennomgår en slags metamorfose fra en tilgjengelig, melodisk sang til det som for mange oppleves som tilfeldig sammensatte lyder.

Til sammen blir det et musikalsk verk heller enn en rockelåt.

Vakkert og komplekst

Tittelsporet er både langt og repetitivt, men dersom man har holdt ut hit må man regnes som så indoktrinert at det ikke oppleves som et problem. Mellotronen og koringen bryter også med den svært lavmælte avslutningen på Moonchild. Sporet er utvilsomt vakkert, men også komplekst. Spesielt i midtpartiet er det en fløytesolo der vi kan ane spor av klassisk musikk før mellotronen gjør sitt inntog igjen. Avslutningsvis får vi også glimt av saksofonen som på brutalt vis åpnet albumet, noe som gir en fin helhet.

In the Court of the Crimson King evner altså å romme dynamikk innad i låtene, så vel som mellom dem. Dette gjør at innholdet blir variert, hver låt fungerer godt alene, samtidig som helheten viser både hvem King Crimson er og hva de er i stand til.

LES OGSÅ: Robert Smith med gode nyheter til The Cure-fansen.

In the Court of the Crimson King er progressivt i den forstand at det rommer elementer hentet fra klassisk musikk og jazz, samt tør å utfordre lytteren. Fremdeles oppleves albumet som både progressivt, spennende og velprodusert – selv med den hyppige bruken av mellotron.

Albumet låter rett og slett like steintøft i 2019 som i 1969.