GAFFA-skribentene har talt:

Dette var høydepunktene på Øyafestivalen

Stemningsbilde fra Øyafestivalen 2019. Britiske The Cure på scenen.
Da var Øya over for denne gang. Det var 20. gang Oslo-festivalen gikk av stabelen, og vi kan si med sikkerhet at denne 20-åringen holder seg godt.

Øyafestivalen er en av de aller beste på bærekraftighet. Men de er ikke så aller verst på booking heller

Det var de mellomstore, til store navnene som virkelig sto ut i år. En kunne nesten være garantert at kveldenes siste konserter på Amfiet og Sirkus kom til å være magiske.

LES OGSÅ: De introverte danser seg fortapt.

Om det er pop, hiphop eller metal som står hjertet ditt nærmest var det alltids noe for deg å se. Det er ikke alle festivaler som lykkes med kaste et så bredt nett som det.

Dette var GAFFA-skribentenes absolutte høydepunkter under årets festival.

Sint men ømt på Idles

«Går det bra?», roper Idles-vokalist Joe Talbot ut til det elleville, kokende publikummet som har samlet seg ved Vindfruen. Og vi svarer selvsagt et rungende ja. «Det er fordi dere ikke bor i Storbritannia», brøler han tilbake. For britene har mye å være forbanna over i disse dager. Brexit-galskapen blir bare verre og verre, og nå har landet fått en ny klovn av en statsminister, fast bestemt på å virkelig seile skuta rett utfor stupet. Da er det godt man har punken. Det er kanskje flere tiår siden britisk punk var like viktig som nå, like sint som nå. Og Idles er rasende og aggressive, men også fascinerende ømme. På sitt vis. Tekstene gir verbal juling til alt og alle som fortjener det. Til helvete med giftige mannsroller. Til helvete med rasismen. Og riffene er brutale, men uimotståelige. For et låtmateriale!

«Denne sangen er om det beste som har skjedd Storbritannia noen sinne: Innvandrerne». Slik introduserer Talbot hiten Danny Nedelko. Moshpiten på gressplenen tar av, og budskapet i allsangen som bandets norske fans disker opp med føles viktig. Det eneste som kan matche den er i grunnen når ti tusen synger med på Karpes Det er lett å være rebell i kjellerleiligheten din to dager senere. En triumf!

Høydepunkt for Eskil O. Vestre

Storslagent og fullkomment på The Cure

The Cure er er et tålmodighetstestende band å se live. De er kjente for å spille til krampen tar dem, og de spiller et bredt utvalg fra en meget sammensatt diskografi. De er drømmebandet for den hardbarka fansen fordi de aldri skuffer med å spille gode gamle skatter. De er også et bra band å se for deg som har et mer hverdagslig forhold til musikken deres, da de ikke skyr unna av å levere hitsa.

Vi lengtet oss bort under Pictures of You, vi gikk oss bort i A Forest, vi ble gale av misunnelsesbeundring under Why Can’t I Be You, og ikke minst holder vi tilbake gledestårer under Boys Don’t Cry. The Cure leverte en fullkommen aften av underholdning vi sent vil glemme.

Høydepunkt for Henrik E. Lesjø

Mørkt, eksperimentelt og abstrakt fra Earl Sweatshirt

Musikken til Earl Sweatshirt har langt ifra blitt mer tilgjengelig med tiden. Ettersom han har utviklet seg som artist har vi sett han bevege seg ut av sin mer melodiøse fase til fordel for et langt mer abstrakt lydbilde. Dette bunnet ut i fjoårets album Some Rap Songs, hvor vi fikk se en enda mer eksperimentell og mørk side av California-rapperen. Det er derfor naturlig å bli nysgjerrig på hvordan dette vil fungere i en live setting i de idylliske omgivelsene i Tøyenparken.

Overraskende nok fungerte det hele ekstremt bra. Fusjonen av poesi og obskure samples treffer enda hardere når man ser Earl selv traske melankolsk frem og tilbake på scenen. Hvert eneste ord vektlegges i det de kommer ut av munnen hans, mens de repetitive beatsene legger et mørkt og mystisk bakteppe til det hele. Dette var langt ifra den mest oppsiktsvekkende konserten under årets Øyafestival, men trolig den som kommer til å sette seg dypest.

Høydepunkt for Mats Nordbeck

Erykah Badu snudde Øya på hodet

Noen ganger er det litt digg at ting ikke går som det skal. Den famøse forsentkommelsen og mikrofonen som rett og slett ble kuttet på slutten, virket til å egentlig gjøre konserten til Erykha Badu enda mer legendarisk satt sammen med fremførelsen. Det hjelper også at Badu selv er et romvesen. Fra kostymet, til den røffe ute-av-sync pad-trommingen. Hadde det vært hvem som helst andre hadde det ikke funket.

Badu drar knapt på smilebåndet fordi hun mener faktisk alvor. Kombinasjonen av alle hennes eksentrisiteter, det ekstremt tighte bandet, og et godt utvalg fra hennes imponerende karriere, gjorde konserten uforglemmelig.

Høydepunkt for Henrik E. Lesjø

Psykedelia til en ny æra med Tame Impala

Det var lett å bli fortapt i hallusinasjonene som foregikk på storskjermen bak bandet. Det var lett å bli fortapt i groovene, og danse til det plutselig var slutt. Det var alt i alt et lett høydepunkt da Tame Impala avsluttet den andre festivaldagen. Det var som å gå inn i en transe under som låter Let It Happen, og det var som å bli vekket på bråeste vis under Elephant. Kevin Parker og hans menn vet virkelig å sette sammen et fengslende show.

Albumet Currents låter like fengende, funky og snålt nå som i 2015. Med tanke på Tame impalas utvikling så er det vel ingen tvil om at neste album kommer til å låte helt annerledes. Så Øya-publikummet kan prise seg lykkelig over at de fikk konserten som var såpass Currents-tung.

Høydepunkt for Henrik E. Lesjø

Slowthais fullstendige publikumskontroll

Slowthai sin opptreden under årets by:Larm skiller seg fremdeles for min egen del ut som årets desidert sterkeste konsertopplevelse. De klaustrofobiske omgivelsene på Blå var den perfekte arena for kaoset som fant sted. Det var derfor noe skuffende å se en litt laber folkemengde med godt av albuerom ta imot Northampton-rapperen på Vindfruen-scenen under Øya. Heldigvis er det å engasjere publikum en kunst Slowthai mestrer bedre enn noen annen. De var ikke mange av låtene som skulle til før man ble presset inn mot gjerdet i det folkemassene krasjer inn i hverandre på hans kommando. Innen konserten var over må antallet publikummere har firedoblet seg.

Han har fullstendig kontroll mens han dirigerer enkeltpersoner rundt om og trekker dem opp på scenen. Enhver artist har en ting eller to å lære av Slowthai, som for andre gang på et år imponerer på helt spektakulært vis.

Høydepunkt for Mats Norbeck

Improvisatorisk og skeivt med Black Midi

Ingen skulle trodd at fire radmagre kunstskole-kids med sosial aversjon skulle røske sånn ved oss, men det gjorde de virkelig. Bare trommeslager Morgan Simpson alene var et høydepunkt under årets Øyafestival. Han er en av rockens beste trommeslagere akkurat nå. Og samspillet til bandet var så umulig flytende og samspilt at en skulle tro de hadde en telepatisk forbindelse seg imellom. Antagelig har de utallige timene på øvingsrommet virkelig bært frukter.

Det var ikke bare en konsert for fans av imponerende samspill. Black Midis musikk er også foruroligende sær. Riffene gikk bare opp i primtall og tekstene var rimelig dada. En bare vet at dersom Mark E. Smith eller David Byrne hadde vært på konserten, så hadde de nikket anerkjennede.

Høydepunkt for Henrik E. Lesjø

LES OGSÅ: De mest populære Øya-artistene på Spotify.

Hva var dine høydepunkter på Øya? Legg gjerne igjen en kommentar under artikkelen eller på GAFFAs Facebook-side.