Fem grunner til at du skal se The Cure på Øya i kveld

The Cures frontfigur Robert Smith.
Bandet kan ta mye av æren for å ha gjort goth til allemannseie gjennom flere tiår. Og som om det ikke var god nok grunn, så kommer det fem til her.

The Cure ble dannet i 1976, og siden den gang sirkulert rundt bandets frontmann, låtskriver og stilikon Robert Smith. Besetningen har vært heller skiftende, men bassist Simon Gallup har vært med på nesten samtlige utgivelser.

Albumdebuten kom i 1979 med Three Imaginairy Boys, og gruppen fikk sitt gjennombrudd med singelen Boys Don’t Cry samme år. Utgivelsene som fulgte så bandet gå stadig mørkere og mørkere, og det kuliminerte i den industrielle goth rock-klassikeren Pornography. Etter det så omfavnet de sine mer poppete sider igjen med Head on the Door og Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me. To stilistisk veldig varierte album. De bygget opp til det som for mange er det beste og mest gjennomførte utgivelse Disintegration.

LES OGSÅ: Anmeldelse av The Cure på Roskilde.

Det er ingen tvil om at de er et fantastisk plateband. The Cure har også utmerket seg som et utrolig takknemlig live-band gjennom årenes løp.

Hvis det skulle finnes noen tvil om hvorfor du skal se disse legendene i Tøyenparken i kveld, så er vi her for å overbevise deg med følgende argumenter.

1. Disintegration hylles

The Cures magnum opus. Et av de albumene som virkelig verdsettes som det det er. Et album, ikke bare en samling sanger. Et verk hvor tematikken og motivene virkelig gjennomsyrer det hele, og går igjennom som en rød tråd. Det er ikke et album som gir noe feelgood-stemning. Det tar opp følelser av fremmedgjøring, fortvilelse og engstelse. Dette har resonnert i hodetelefonene til tusenvis av mennesker. Og det vil gjøre det samme med deg gjennom PA-systemet på Amfiet i kveld.

Bandet kommer riktignok ikke til å spille albumet fra start til slutt som de har gjort tidligere i år. Vi vil derimot få flere låter enn de relativt vanlige i The Cure-sammenheng Lullaby, Pictures of You, Plainsong og Love Song. En gjennomskumming av bandets setlister denne sommeren viser at vi også kan få dypere kutt som Last Dance, Fascination Street og Disintegration.

2. Fantastiske hits

De er et litt morsomt band i at de i tillegg til å ha grandiose og overveldende album, så har de også en god samling slagere. De sprer dem løst og ledig utover settet før de bombarderer publikum med de aller største låtene til sist.

Disse sier seg selv, men Just Like Heaven, Friday I’m in Love og Boys Don’t Cry er blant låtene som kan forventes fra Øyas hovedscene i kveld.

3. Plutselige juveler

Selv om man får et godt bilde av hva vi kan forvente oss fra bandets setlister, så dukker det opp plutselige og uventede juveler. The Cure er et band som liker å overraske. De har en gigantisk diskografi, og de liker å gi små gaver til de som er ekstra bevandret i den.

A Strange Day er en slik juvel. Albumet Pornography står rimelig høyt i de innerste sirkler av bandets fanskare. Det er likevel stort sett bare One Hundred Years som blir noe særlig spilt. Det gleder et mørkt hjerte at bandet også finner det i seg å gi noen av de andre sangene kjærlighet. Spesielt en sang med slikt nydelig gitarspill.

4. En skikkelig lang konsert

Hvis du sliter med ryggsmerter, eller annet som gjør at det er vanskelig å stå lenge, er ikke The Cure det snilleste bandet å se. En hendig, sammenleggbar ståstol er å anbefale. Å holde seg i bevegelse med å danse blant gærningene på fremste rad er også en måte å unngå stivhet hvis du ellers er i god form. Selvmedisinering med overpriset øl frarådes, dog det er forståelig at mange tyr til dette.

Bandet har til vane å spille i over tre timer, med opptil flere ekstranumre. Festivalgigene deres holder seg til rundt to og en halv time, men det er likevel lengre enn de fleste andre headlinere. Mye for pengene her altså!

5. De burde strengt tatt spilt i operaen

Du kommer til å få noe fullstendig helstøpt. Fra hver minste detalj, atmosfæren, de melodiøse basslinjene, Robert Smiths klagende sang. De leverer alltid hele pakka. De er verdig Operaen, men du kan se de samtidig som du får med deg James Blakes futuristiske soul, og Idles’ politiske punk på Øyafestivalen i dag. Ingen dårlig deal det heller.

LES OGSÅ: The Cure med gode nyheter til fansen.

Og der har du det. Fem gode grunner for å se disse 80-tallsgigantene. Vi kunne sikkert listet et titalls grunner til, men du har vel skjønt tegninga?