GAFFAs Henrik E. Lesjø kommenterer:

Hva er galt med Volbeat?

Det danske rockebandet Volbeat.
Brylkrem er ut. Maskulin bravado er ut. Hvis det er tilfellet, burde ikke halve sjangeren bli lagt på hylla? I stedet sentreres det mye hat rundt et enkelt band fra Danmark. Det er på tide at noen tar de i forsvar.

Volbeat er et band folk elsker å hate. Er det kombinasjonen av sjangere som blir usmakelig og nærmest blasfemisk? Eller er det rett og slett det at det blir for harry?

For jeg kan si meg enig i at det er få band hvor nåla på harry-meteret står så knivskarpt til høyre som med Volbeat. Og noen som virkelig hamret gjennom dette poenget var Kim Klev. Forfatteren bak «Harrytur til helvete», en anmeldelse for P3 av bandets opptreden på Hovefestivalen i 2013. En anmeldelse som til de grader slaktet bandet og deres fremførelse, og på ingen måte stilte seg bak at konseptet Volbeat noensinne kan være kult.

Nettartikkelen fikk blæst på sosiale medier og i kommentarfeltet. Det var både positive og negative reaksjoner.

LES OGSÅ: Store artister saksøker Universal.

Undertegnede har jo fulgt i Klevs fotspor på et vis. Jeg har selv forfattet min andel kontroversielle anmeldelser, og det er ingenting som fyrer opp folk som det. Det er et aldri så lite jantelovsk «hvordan våger du» som sprer seg i kommentarfeltene når man er ekstra spiss og negativ. Det at kulturkritikk faktisk skal være kritisk, er det ikke alle leserne som sier seg enig i. Men det er et annet tema til en annen kronikk.

Fullstendig «over-the-top»

En av grunnpilarene i kulturkritikk er troen på at det finnes dårlig kultur, og at det finnes god. Vurderingen om hvorvidt noe faller i den ene eller andre kategorien er basert på en subjektiv tolkning av kulturutøverens relevans. Men også dens evne til å underholde, vekke følelser og provosere frem tanker. Når det kommer til musikk så er det en ting som ofte er forutinntatt. At oppriktighet og seriøsitet er nødvendig for å lage noe som er «bra» eller «kredibelt».

Jeg liker å tenke på Volbeats musikk litt som Nicholas Cages skuespill. Det føles ikke oppriktig, men det er fullstendig «over-the-top», og det er veldig underholdende.

Rock var jo en gang noe som søkte mot det ekstreme. Djevelen, sex og en utsvevende livsstil. Utover 80- og 90-tallet med indierock og grunges stigende popularitet, ble disse temaene tilsidesatt til fordel for noe som var mer introvert og emosjonelt.

Når jeg hører et album som Rock the Rebel / Metal the Devil, så hører jeg et band som ikke nødvendigvis kopierer 70-tallsrocken, men som rekontekstualiserer den. De tar seg ikke selv så seriøst, og de er fullstendig «over-the-top». De er en viktig del av rockehistorien i det at de er et ytterpunkt i den evige dialektikken mellom stilepokene. Klassisismen hadde ikke hatt like stor påvirkning, om ikke barokken hadde kommet rett før den.

Truende sårbarhet

Før konserten til Volbeat i Telenor Arena i 2017 ble det kjent at bandet høyst sannsynlig hadde nektet enkelte kritiske anmeldere adgang. Angivelig var grunnen at anmeldernes medier hadde vært for kritiske tidligere.

Ikke bare er dette en innskrenking av pressefriheten, det er en ganske kjip måte å sette en stopper for en diskusjon om musikk som ikke bare inspirerer endring hos artister og hos musikkelskere. Denne diskusjonen er en del av kulturen i seg selv.

LES OGSÅ: Rammstein tilbake til Norge neste år.

Når Volbeat inntrer scena på Tons of Rock denne uken håper jeg de fortsetter å være seg selv nok, men at de legger fra seg denne smålige hårsårheten som egentlig er veldig ute av karakter for de.

Foto:Peter Troest | GAFFA
Volbeat-vokalist Michael Poulsen på scenen i Danmark.