GAFFA møtte John Grant i Oslo:

– Grunnen til at man er et rasshøl kan være så enkel som at man ikke har spist

John Grant fotografert backstage på Oslo-festivalen Piknik i Parken 2019.
Om det så er været, politikk, språk eller bevissthetsfilosfi. John Grant omtaler alle temaer med presisjon og omhu. Han lar seg fascinere av de små tingene i livet, og han er selv dypt fascinerende.

Låtskriveren og sangeren John Grant gjestet Petrus-scenen under Piknik i Parken på torsdagen. Vi møtte ham backstage før konserten for å finne ut at han er så mye mer enn bare en fantastisk låtskriver.

Mannen har skummet undergrunnen i over tjue år. Han aldri nådd bred kommersiell suksess. Han har derimot nådd en trofast følgeskare for sine triste, skarpe og ofte humoristiske viser.

LES OGSÅ: Megadeth-frontmann Dave Mustaine kreftdiagnostisert.

Jeg visste at Grant er en uhyrlig klok mann, men mange ukjente sider. Jeg visste derimot ikke at jeg kom til å sitte der ansikt til ansikt mens han forklarte for meg og fotograf Helge Brekke nyanseforskjeller på svensk og norsk. Heller ikke at han skulle bruke ti minutter på å bøye ordet «fjord» på islandsk i alle dets seksten former.

Audiens i et hyperkreativt sinn

Det tok ikke lang tid. Etter at vi hadde gjort vår entré i backstageteltet der Grant lå og hvilte seg på sofaen, begynte han straks å gi oss tilgang på sine stadig flytende, esoteriske tanker.

Aller først delte han en anekdote med oss om at han kunne la kjeks stå ute i sin leilighet på Island, for å så dra på turné i to uker. Når han kom hjem er kjeksen like fin og tørr. Dette hadde selvfølgelig sammenheng med Golfstrømmen. Uansett så er menneskeheten iferd med å ødelegge golfstrømmen, meddelte han på sitt pessimistiske og sarkastiske vis. Dette føltes ut som et purt Grant-øyeblikk.

Foto:Helge Brekke | GAFFA
John Grant er ute med albumet «Love Is Magic». GAFFA møtte ham backstage på Piknik i Parken forrige uke.

Når vi begynte å snakke om hans nyeste album, Love is Magic, som kom ut i fjor høst, var det som om han avkreftet alle antagelser jeg hadde gjort meg om albumet. Hans valg om å lene seg tungt på synthesizere, var på ingen måte noe stort skift for han. Alt er stoff for ham til å veve det store teppet av sin låtskriverkarriere.

Ingen av låtene på albumet handlet om noe spesifikt. Slik jeg hadde tolket det, snakket albumet om Donald Trump og ung forfengelighet. Det var temaer han hadde mye å si på ellers, men sangene i seg selv var heller små glimt av hans bevissthet.

Preppy Boy, og Diet Gum, de sangene er ikke om andre, men heller deler av meg. Tidslinjen for de er ikke lineære. Jeg vet ikke om det er fortiden eller hva det er. Kan ha vært meg når jeg var yngre, eller relativt nylig, eller små glimt av nå. Jeg er jo en voksen mann, men noen ganger oppfører jeg meg som et barn. Et hurpete barn.

John Grant er en mann som er veldig klar på det at det er helt naturlig å reagere instinktivt på det en finner avskyelig og forkastelig. Man må likevel ta et blikk på en selv før en dømmer for strengt.

– Smug Cunt, den handler om at det er enkelt å peke finger og dømme folk. Og Donald Trump virker som en «cunt» synes jeg. Han virker som et avskyelig menneske. Men hva vet egentlig jeg? Jeg kjenner ikke fyren. Det er helt sikkert folk som synes at jeg er en «cunt». Mitt poeng er at alt handler om perspektiv. Den sangen er en reaksjon på folk som går ut i verden og pisser, driter og spyr over alt. Som grådig tar, og grådig «fucker» folk ut av pengene deres. Det gjør meg kvalm.

Katastrofale farskomplekser

Grant snakker om Donald Trumps forhold til sin far, eiendomsmogulen Fred Trump. Og at det umulig kunne vært lett å vokse opp med han som far. Samtidig føler han at det er unødvendig at hele de forente stater skal lide på grunn av en manns farskomplekser.

– Mens jeg sitter og tenker «hvordan kan du være sånn», så har jeg samtidig såret folk i mitt liv. Så jeg tenker at det er enkelt å peke finger, og dømme, men du må ha selvbevissthet. Hvem vet kanskje jeg får en radiohit, og at alt endrer seg umiddelbart. Hvem vet hvordan det vil påvirke meg.

Foto:Helge Brekke | GAFFA
– Mens jeg sitter og tenker «hvordan kan du være sånn», så har jeg samtidig såret folk i mitt liv. Så jeg tenker at det er enkelt å peke finger, og dømme, men du må ha selvbevissthet. Hvem vet kanskje jeg får en radiohit, og at alt endrer seg umiddelbart. Hvem vet hvordan det vil påvirke meg, sier John Grant til GAFFA.no.

Vi dykker dypt i de metafysiske årsakene til at noen folk er rasshøl. Det kan være kjemisk.

– Grunnen til at man er et rasshøl kan jo være så enkel som at man ikke har spist enda. Alle ungene i min familie, hadde vi ikke spist, så ble vi rasshøl. Vi fikk dårlig temperament, og ble lett irriterte. Og når til slutt vi fikk spist ble vi snille lam igjen, det er latterlig hvor mye det hadde å si, og hvor mye de kjemiske prosessene har å si.

Fascinert av nordisk språk og kultur

En funfact om John Grant er at han snakker fire språk flytende, og at han er på god vei til å lære seg å snakke islandsk. Han har et excel-ark hvor når han lærer et nytt ord så fører han ordet inn med alle dets bøyninger.

– Måten islendere snakker, det er litt som dansk. Med norsk og svensk, så kan man høre at de sier ord. Dere uttaler ord som betyr ting. Når det kommer til islandsk og dansk, så er det mer som «det der kan ikke bety noe». Har dere sett den norske sketsjen om dansk?

LES OGSÅ: Krav fra festivalgeneral skapte «uro» for nye Hove-arrangører.

Kamelåså! Grant kommer med flere filmanbefalinger til oss. Han hyller blant annet Hans Petter Molands «Kraftidioten»som han beskriver som en norsk «Fargo».