Blues, voodoo og New Orleans:

En hyllest til Dr. Johns debutalbum

Den amerikanske artisten Dr. John på scenen under Roskilde Festival i 2012.
Som kjent gikk Malcolm John Rebennack, mest kjent som Dr. John, bort i forrige uke som følge av et hjerteinfarkt. Derfor synes vi i GAFFA-redaksjonen det er på sin plass å kaste litt lys over hans debutalbum Gris-Gris fra 1968.

Dr. John er for mange kjent som en blueslegende, men hans musikalske talent strekker seg lengre enn som så. Gjennom sitt mystiske image fullt av hodeskaller og andre rariteter, tar han oss med inn i sin unike verden som forener blues og voodoo. Dette gjorde ham til en viktig figur innen den klassiske New Orleans-sounden, som tar utgangspunkt i den kreolske kulturen.

Enda Dr. John er kjent for sitt lekende pianospill er ikke dette spesielt fremtredende på Gris-Gris. Her er det verdt å nevne at Rebennack begynte som gitarist før han gikk over til piano, så debutalbumet bærer noe preg av dette.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Mark Knopfler i Oslo Spektrum.

Likevel er Gris-Gris et svært interessant og nyskapende album, dog kanskje for de litt spesielt interesserte.

Seigt, sexy og fengende

Tittelsporet Gris-Gris Gumbo Ya Ya bør kanskje gi deg en viss idé om hva som er i vente, nemlig noe helt annerledes og til dels uforståelig. Med myke, afrikanske rytmer lokker Rebennack oss inn i sitt univers som «Dr. John, known as the Night Tripper».

Låten er både seig, sexy, og fengende. Suggerende blåsere blandes perfekt sammen med Dr. Johns nærmest hviskende stemme.

Etter denne myke oppvarmingen blir vi kastet rett uti det som kunne vært en påkallelse av hedenske guder. Danse Kalinda Ba Doom byr på kompleks rytmikk blandet med mandolin og vokal som lidenskapelig synger nærmest hypnotisk pølsevev. Resultatet er kaotisk, merkelig, til de grader psykedelisk, og likevel fascinerende.

Mama Roux gir oss et taktskifte til et funky, sveisent, og definitivt mer tilgjengelig spor. Det er som om vi har kommet tilbake fra underverdenen og nå befinner oss i New Orleans, den musikalske smeltedigelen med jazz, funk, og kreolske rytmer. Det låter innmari bra, også i dag.

Vi holder oss på gateplan under neste spor også med Danse Fambeaux. I likhet med flere av sangtittelene viser også denne til New Orleans’ franske bakgrunn. Det er nesten umulig å få med seg hva Dr. John faktisk synger, men det gjør ingenting, for det svinger likevel. Låten klarer å forene det kommersielle med det lett psykedeliske på en utsøkt måte.

Med Croker Courtbullion beveger vi oss nesten inn i frijazz, der det atonale utforskes sammen med absurde elementer som igjen drar oss ned til Dr. Johns underverden. Låten kunne kanskje fungert som akkompagnement til et dyreoffer á la «Apokalypse Nå!». Likevel bikker det aldri over på feil side, da den stabile rytmen fungerer som en rød tråd som loser oss gjennom de seks spennende minuttene.

En perfekt avslutning

Som ventet av Dr. John får vi også real jazz- og bluesinspirert låt, nemlig Jump Sturdy. Med et fengende refreng og en noe absurd historie er det lett å trekke paralleller til klassikeren Minnie the Moocher, uten at dette er negativt. Dr. John klarer likevel å få frem sitt særpreg, og det svinger, «New Orleans-style».

Avslutningen I Walk on Guilded Splinters oppleves nesten som en oppsummerende voodoo-seremoni, med mystiske, repetitive temaer. Dette sporet er roligere, trommene mykere, og det er nesten som å være tilbake til start, bare at denne gangen synger Dr. John oss i søvn. Gris-Gris tok oss med inn i hans univers, og nå er vi ved reisens ende. Dette er en perfekt avslutning på denne usedvanlige reisen blant det fengende, absurde, komplekse, og ikke minst interessante som Dr. John byr på.

LES OGSÅ: Hør ny låt fra Father John Misty.

Debutalbumet tegner altså et godt bilde av hva vi kan forvente av ham utover i karrieren: mystikk, blues, funk, jazz, og en artist som ikke lar seg begrense av sjangre. Dr. John er hemningsløs i sin utforskning, og det er derfor forståelig at albumet hadde lite kommersiell suksess. Først i moderne tid har albumet har fått sin anerkjennelse, samtidig er det tvilsomt om et slikt eksperimentelt, ja, merkelig album ville blitt sluppet i dag.

Derfor fortjener dette heksebrygget av et lydbilde utvilsomt et gjenhør i disse dager, dersom man våger å ta steget inn i Dr. Johns mystiske underverden.