GAFFA på Trondheim Calling 2019:

Et praktbord med nye, lovende norske artister

Amanda Tenfjord under Trondheim Calling.
Tre dager med over 100 konserter er tilbakelagt. Dette var noen av de beste øyeblikkene på årets Trondheim Calling.

De fleste showcase-festivaler kan sammenlignes med musikkbransjens svar på konseptet stående buffé. På Trondheim Calling kan man velge fritt mellom en rekke smakebiter fra de nye, lovende norske artistene som står på menyen.

Som det så ofte er på buffé finner man kanskje noen nye favoritter, mens andre biter er det bare å spytte ut igjen.

Dette er noen av de beste smakebitene jeg forsynte meg med i løpet av de tre dagene med Trondheim Calling:

Hey hey, my my, rock ’n’ roll can never die

Jonas Ledang har tatt Neil Young på ordet og holder rocketradisjonen i live på Byscenen.

Den siste singelen, You Can’t Have Me, er en god og radiovennlig låt, men oppleves som noe tilbakeholden live. Til tider er musikken litt vel inspirert av impulser fra det amerikanske kontinentet for min smak, men når Jonas drar på med en herlig gitarsolo innsauset i sprø, støyete delay mot slutten av konserten, er det ikke annet å gjøre enn å nyte det.

LES OGSÅ: Headliner bekreftet til nykommeren Heim.

Etter konserten hans rekker jeg blant annet å ta en liten tur innom Heartbreak Satellite. Om du trykker på demoknappen på et godt gammeldags keyboard, lar rytmen gå, slenger på mye synth og ser for deg Ragnhild Fangel Jamtveits vokal med det som nå kanskje kan kalles «Fangel-knekken», kan du lukke øynene og late som at du var der.

Det er gøy, men også litt krevende i lengden. Jeg løper videre til det nye utestedet Tyven, hvor Mall Girl er å se.

Foto:Tor Atle Kleven
Mall Girl under årets Trondheim Calling.

Vel fremme aner jeg fred og ingen fare før jeg blir møtt av en vegg av lyd fra scenen. Mall Girl smeller til og leverer låter med høy intensitet og utstråler en scenevant spilleglede som er heller sjelden å se. Det er godt med variasjon innad i låtene med tanke på dynamikk og eksplosivitet.

Jeg setter også stor pris på gitarspillet til Iver Tandsether som utviser en allsidig lekenhet som matcher musikken til Mall Girl. Bandet gir seg på topp med sin Urørt-hit Slay Queen.

Tøfl-helter og mørk, elektronisk mystikk

Fredagen starter for min del på Byscenen med Hôy la. Scenen er mørklagt til å begynne med, med noen visuals i bakgrunnen. Hôy la står i herlig kontrast til årets rosabølge som rir dette langstrakte landet som en mare. Vi får deler av den kommende EP-en fremført i løpet av konserten, og selv om oppsettet er lite, bærer lyden godt.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Snow Boyz på Parkteatret: «Årets flaueste opptreden kom tidlig i år».

Hôy la tar publikum med inn i et eget univers av suggererende elektronisk musikk akkompagnert av klangrikt trompetspill fra scenen. Den nye Roses er sannsynligvis den mørkeste og mest gåtefulle låta som kan være laget om en rosehage, og Shame gjør seg virkelig bra live når Ingri Høyland frigjør seg stadig mer fra mikrofonstativet.

I naborommet strømmer folk inn for å få med seg TØFL spille i hovedsalen. På denne konserten opplever jeg for første gang på Trondheim Calling allsang blant publikum på flere av sangene. Konserten starter med Nokia 105, vokalist Hans Riisdal stiller med slippers og blomstrete sokker, og stemningen er på topp.

Foto:Tor Atle Kleven
Det ble allsang på flere låter under TØFL sin konsert på TC.

Omtrent midt i konserten tar TØFL energinivået ned et par hakk med en, om jeg skal være ærlig, ganske elendig sang om å gjøre en rekke ting for siste gang. Vokalmessig holder ikke denne fremførelsen mål, men når avslutningslåta Alle andre får lov synges for full hals, viser TØFL hva de kan best – ujålete gladmusikk.

En lørdag full av overraskelser

Den siste dagen av Trondheim Calling byr på mange gode opplevelser

Konserten med Elida Høgalmen på Lokal Scene er en av dem. Den starter rolig med Slowly og små variasjoner i intensitet, før mykt trommespill med kantslag på skarptromma under Fall #2 tar settet videre til et dynamisk vendepunkt. Strangers tas til nye høyder med et spacet bottleneckparti på gitar, og Høgalmen har en uvanlig interessant stemme. En gavepakke til alle melankolske sjeler hvor ens egne sjeleliv kommer til kort.

Foto:Tor Atle Kleven
Elida Høgalmen imponerte med en usedvanlig interessant stemme.

Helgens store høydepunkt skjer når jeg tilfeldigvis slenger meg inn til Vegard og Ivar-band under lydprøven. Om man lurer på hvor mange det egentlig er plass til på Moskus-scenen, vil jeg si fem og en halv. å hadde de altså klart å dytte på plass hele syv stykker, inkludert en tverrfløyte. Navnet skjemmer ingen, men dette bandnavnet lever på ingen måte opp til den fantastiske konsertopplevelsen det viste seg å være. Bandet spiller indiepop med en god dose hawaii-stemning, fyldig bassdriv, gitarsoloer, til tider ganske funky, mest av alt heftig gode vibber. Jeg har ikke annet å si enn: Kan noen please få signet dette bandet?

Slutten av kvelden tar meg til Killdøden, et band som angivelig skal spille «MGP-punk». Dette er et prosjekt man enten hater eller digger, og det virker heldigvis som om alle de fremmøtte var på riktig sted på denne konserten. Underveis får jeg inn en melding fra fotografen vår om at det er allsang i køen utenfor. Inne er det nemlig stappfullt, og ingen flere får komme inn.

LES OGSÅ: Vil fremme en mer inkluderende musikkbransje i Norge.

Den svensk-trønderske trioen pumper ut politisk ladde tekster i et forrykende tempo. Synthlyden er akkurat så skral som jeg vil den skal være, og låtene er korte og intense i ekte pønkstil. Det er tøysete og uhøytidelig, musikalsk låter det som om de fleste sangene blir laget på sparket. Men stemningen er vanvittig god! Jeg vet egentlig ikke hvorfor det er så gøy, men det bare er det. Killdøden «maxer min glad» på tampen av kvelden.

Årets Trondheim Calling bød på mye variert musikk som man kan sjekke ut selv. I tillegg til samtlige band ovenfor kan jeg også anbefale å oppleve Amanda Tenfjord, Kings of the Valley, Ingeborg Oktober, Konradsen, Catnip Cloud og Jouska om sjansen byr seg.

Foto:Tor Atle Kleven
Jonas Ledang har tatt Neil Young på ordet og holdt rocketradisjonen i live på Byscenen i helgen.