GAFFA på Sørveiv 2018:

Gullkonfetti og ringende ører

Rossman leverte en livsglad og jovial konsertopptreden på Sørveiv i Kristiansand denne helgen.
Sørveiv 2018 imponerte med et profesjonelt program for delegater og artister – selv om noen artister muligens hadde andre forventninger.

Vi rakk hotellfrokosten med dårlig margin. På det som hevdes å være Kristiansands beste frokost får vi dyttet ned de siste speileggene som er igjen og et par skiver lakserull.

Før vi forlater frokostområdet heller jeg nedpå tre glass med noe rødbetjuice av noe slag som smaker vondt på en god måte.

Denne dagen er været bedre og delegatene mer varme i trøya enn de var dagen før. Man drister seg til både litt hilsing og konversering. Etter at vaskepersonalet på hotellet har bestemt seg for at jeg faktisk har vært for lenge på badet bærer det avgårde til den siste dagen med paneler og diskusjoner.

Styggen på den proverbiale ryggen

Du kan ha gjettet det på den semikvalme overskriften, men temaet for dagens bolk av paneler beveget seg inn på mental helse i musikkbransjen og rundt. Hvordan ha en god mental helse i musikkbransjen og som artist for å kunne ha en lang og sunn karriere å se tilbake på. Ingen lett sak når det er så mange ledd i artistlivet og ikke alle utenforstående vet hvordan det er.  Som en del av panelet er artist og Urørt-vinner Jon Olav Sandal med – som det unge alibiet i oppstartsfasen.

LES OGSÅ: Rammstein til Norge.

Alt i alt så er diskusjonen bred og med mange interessante perspektiver fra folk innen artistmanagement, bookere og rådgivere. Skuffende nok ingen psykologer eller terapeuter som kunne ha bidratt med noe mer enn høykvalitets synsing, det var mye hobbypsykologi. Det er lett å savne litt dybde i slike paneler, men alt i alt var det et viktig samtaleemne i tidsånden som ikke bør ignoreres.

Viktigheten av å ikke romantisere mental helse og depresjon er noe som ble understreket. Dette er en ekkel trend mange spesielt innen den nye bølgen av hiphop omfavner. Det er ikke noe romantisk med depresjon og angst. Dette er det viktig å formidle.

Foto:Helge Brekke
Konferansedelen tok for seg mental helse i musikkbransjen.

Når panelene nærmer seg slutten kjenner jeg at de tre glassene med rødbetjuice virkelig har satt seg og at det også kan være viktig å spise noe mer enn et 85 kroner dyrt smørbrød.

Mat og musikk

Redningsmaten kommer i den ellevte timen! For å markere at dagsprogrammet er over inviteres vi opp i det som helt sikkert er sørlandets høyeste punkt: nemlig Radisson i Kristiansand. Kulturkræsjet som er musikkbransje og sørlandsfruer i skybaren en tidlig lørdag kveld er et faktum. Mest viktig er det at her er det både mat og drikke og som flinke nordmenn så tømmer vi hele stedet – det er jo tross alt gratis.

Dette høyst nødvendige pitstoppet gjør oss klare for en siste dag med konserter. Etter noe skuffende åpningskonserter befinner vi oss litt nølende på konsert til artisten EDSUN fra Luxemburg. Heldigvis er det en fryd for øyne og ører, men mest for øyne. EDSUN kan ikke beskrives som noe annet enn en musikalsk performance-artist som imponerer med en sterk og mektig koreografi på scenen. Sammen med to dansere formidler den androgyne EDSUN på en suggerende måte. Musikken låter mer som et supplement til dansen og selve opptreden, men det gjør ingenting.

Foto:Helge Brekke
EDSUN på scenen under Sørveiv i Kristiansand.

Det er fra utlandet det mest eksperimentelle uttrykket kommer under årets Sørveiv. Danske Ida Kudo imponerte med en utrolig sterk stemme i et lydbilde som kan minne om Björk. Blant virkemidlene var noe fargede bjeller hun spilte på før hun beveget seg grasiøst over scenen i sin staselige morgenkåpe.

Den kortreise musikken leverer også

Takknemlige for at majoriteten av konsertene finner sted i samme konsertlokale blir heldigvis løpingen ikke så lang. Vi er nå halvveis i programmet og bandet Soft Punch treffer oss akkurat passe hardt. Ikke bare har de «hun kule på bass», de har også en utrolig dyktig og teknisk vokalist som imponerer med et stort register synges helt uanstrengt. Det er egentlig stikkordet som kan brukes om indiebandet; uanstrengt. Det hele låter proft og velspilt. Deilige synthpartier og velskrevne melodier er gjennomgående. Et ungt band som spiller som gamle travere.

Av andre høydepunkter er Kristiansand-duoen Sara & Arash. Et mer smittende scenevesen så jeg ikke hele festivalen. Sara rapper som den neste Silvana Imam og sammen leverer de to en god blanding av dancehall, klubb og ren hiphop. Scenetekket er sterkt fra sørlandets beste hiphopere.

Sara og ArashFoto:Helge Brekke
Sara og Arash på scenen under Sørveiv i Kristiansand denne helgen

I kategorien for best lyd finner vi Finding Neo. Indiesoul-bandet har inngått en avtale med lydmannen virker det som, for konserten deres er nydelig mikset. Hvert eneste instrument lyder like klart.

Kvelden var enda ung

Når vi gjør oss klare til siste band Rossman er jeg så sliten at jeg utvider tissepausen til en slags meditativ siesta på handicap-toalettet. Dette er akkurat før Rossman spiller i gang festivalens mest joviale og livsglade konsert. Det er banjo, det er langt hår og det er konfetti. Det låter som en forbanna bra Kaizers-konsert, og med det var også festivalen komplett.

Med gullkonfetti i håret og ringende ører ser både jeg og fotografen oss fornøyde med nok en showcasefestival med godt faglig påfyll og nok nye band til å fylle spillelistene med.

Konserten var ferdig klokken tolv, men likevel var det som om jeg ikke var tilbake på hotellet før klokken fem på morgenen. Lineupen etter klokken tolv var om ikke enda mer imponerende enn selve festivalen. Vi hørte Macklemore & Ryan Lewis, Backstreet Boys, OutKast, Bruno Mars – til og med Bee Gees.

LES OGSÅ: Ti filmer om kjente musikere du MÅ se – og fem du glatt kan hoppe over.

Med Toxic av Britney Spears på hjernen mens jeg rusler tilfreds gjennom Kristiansands gater lurer jeg på hva artistene syns om festivalen. Det var svært få delegater fra plateselskap og management til stede under Sørveiv. Et par artister jeg kommer i prat med sier at muligheten for å bli signert eller hvert fall komme i prat med plateselskaper helt klart var en stor grunn til å delta på en slik festival. Konsertene var showcaser for en konsertpublikum som på ingen måte var en gruppe fans, heller mennesker som blandet business og pleasure på en halvveis måte.

Hadde artistene kanskje fortjent å vite hva de kunne få ut av dette? Var delegatlisten preget av for mye fravær fra norske eller interesserte labels? Festivalen var kanskje ikke i så stor grad som mange håpet et møte mellom artister og delegater. Kanskje mer et møte mellom delegater.