GAFFA på Iceland Airwaves:

Publikumsvennlig bransjefestival – i en av verdens kuleste byer

Hayley Kiyoko, Blood Orange og Aurora var blant artistene som viste seg frem på Iceland Airwaves i Reykjavík.

Den islandske kredfestivalen gikk av stabelen i Reykjavík for tyvende gang denne uken. I den anledning kunne festivalens gjester fråtse i et solid program, som også inkluderte flere norske navn. GAFFA var selvsagt på plass.

De siste årene har undertegnede besøkt flere av de store showcasefestivalene i Skandinavia og Europa. Enten det er snakk om Eurosonic i Nederland, Spot i Danmark eller lokale varianter som Trondheim Calling og by:Larm, er det alltid et spørsmål om hva man skal prioritere å få med seg. På dagtid bys det ofte på et velfylt konferanseprogram, som kan gi utenforstående en pekepinn på hva som rører seg i musikkbransjen. Når kvelden kommer, er det en jungel av konserter å velge mellom, og fokuset ligger gjerne på unge, ukjente artistspirer innenfor en rekke sjangre.

Iceland Airwaves, som årlig arrangeres i den islandske hovedstaden Reykjavík, ser på papiret ut som en slags hybrid mellom en showcasefestival og en publikumsfestival. Programmet domineres av islandske artistnavn med diakritiske tegn over vokalene, ispedd et par internasjonale headlinere som Blood Orange og The Strokes-vokalist Julian Casablancas’ The Voidz.

Festivalen har også blitt et viktig utstillingsvindu for norske artister. Aurora, Cashmere Cat, Fieh, Philip Emilio, Pom Poko, Smerz og Tuvaband var alle representert på festivalplakaten i år.

LES OGSÅ: Lover «masse energi, blod, svette og tårer – og litt magi».

Min egen tilnærming til showcasefestivaler var de første årene å få med meg mest mulig. Løpe fra scene til scene. Fokusere på band og artister jeg ikke ville få mulighet til å se på en norsk scene med det første. Senere ble det også en spennende øvelse å observere hvordan norske artister ble mottatt av et kresent internasjonalt bransjepublikum.

Lett å drukne i inntrykk

Da jeg landet i Reykjavík etter den to timer lange flyturen fra Oslo onsdag ettermiddag, hadde jeg allerede brukt noen uker på å lytte til utvalgte låter fra artistene som prydet plakaten til Iceland Airwaves; hele 240 artister og band fra 25 forskjellige land. Jeg hadde satt sammen en hendig spilleliste og prøvd å merke meg både generelle tendenser i bookingen og hvilke av de internasjonale navnene jeg hadde mest tro på videre.

Jeg hadde også en plan om å ikke drukne helt i alle inntrykkene, og heller se færre konserter hver kveld enn jeg tidligere har hatt for vane å gjøre på denne type festivaler. Derfor hadde jeg kun krysset av to navn i programmet på forhånd denne kvelden; det islandske hiphop-kollektivet Reykjavíkurdætur og amerikanske Hayley Kiyoko.

ReykjavíkurdæturFoto: Tord Litleskare
Reykjavíkurdætur på scenen i Reykjavík Art Museum.

Førstnevnte imponerte stort da jeg så dem på Eurosonic i fjor, og basert på konserten i Reykjavík Art Museum kan jeg bare si at Reykjavíkurdætur definitivt er på riktig spor. Showet var mer raffinert og finpusset enn for halvannet år siden – uten at de på noen måte hadde mistet den sjarmerende uforutsigbarheten – og de hadde publikum i sin hule hånd gjennom hele det førti minutter lange settet.

Reykjavíkurdætur ga også fansen en aldri så liten bonus i form av Svala Björgvins, som kom ut på scenen og fremførte Ekkert Drama sammen med resten av jentene.

LES OGSÅ: The Cure topper plakaten til norsk festival.

Hayley Kiyoko gikk på scenen etter det islandske hiphop-kollektivet og virket litt spak til å begynne med. Hun var på forhånd en av artistene jeg regnet med kom til å trekke mye publikum, men det var betydelig færre foran scenen enn da Reykjavíkurdætur spilte en time i forveien.

Til tross for stigende energi fra Hayley Kiyoko og hennes tre backingmusikere – og noen gode tilløp til publikumsfrieri fra Kiyoko selv – var det først mot slutten av konserten at det begynte å ta seg opp. Hiten Curious og avsluttende Let It Be, begge fra årets debutalbum Expectations, bidro til å få opp stemningen i salen. Likevel satt jeg igjen med en følelse av at det amerikanske stjerneskuddet ennå ikke har lyktes helt med overføringen av sine låter fra studio til scene.

Magiske Ólafur Arnalds

Reykjavík er en liten by, til tross for at godt over 60% av Islands befolkning bor i eller rundt byen. Været var stort sett bra og temperaturene lå noen grader under Oslo gjennom uken, men ryktene om at man trengte ullundertøy, lue og skjerf var nok noe overdrevet (selv om vindkastene til tider kunne være ganske heftige).

Iceland Airwaves ble som vanlig arrangert på en rekke spillesteder i sentrum av byen – med kort gangavstand mellom de forskjellige konsertlokalene. Derfor ble man ikke gående altfor mye ute i kulden på kveldstid.

Ólafur ArnaldsFoto: Tord Litleskare
Ólafur Arnalds spilte samtlige i salen inn i drømmeland.

Torsdagen gikk med til å prøve å bli litt kjent med byen før kveldens utvalgte konserter. Og da kvelden endelig kom, stod en god blanding av sjangre og nasjonaliteter på menyen. Fra norske Fiehs neo-soul i kjelleren på Silfursalir, videre til estiske Tommy Ca$h og finske Alma på Reykjavík Art Museum, britiske Husky Loops og amerikanske Snail Mail på Iðnó og til slutt islandske Ólafur Arnalds, som spilte samtlige i salen inn i drømmeland, på fasjonable The National Theatre of Iceland.

For å ta det siste først: Ólafur Arnalds-konserten var helt enorm. Den islandske multiinstrumentalisten og produsenten som tidligere i år slapp albumet Re:member meislet frem det drømmende, filmatiske lydsporet, som nærmest er blitt synonymt med sagaøya, sammen med en strykerkvartett og trommeslager. Publikum var lydhøre. Og dessuten flinke til å synge; Arnalds fikk nemlig salen til å holde en tone og tok opptak som deretter ble samplet tilbake i en av låtene. Særdeles vellykket.

LES OGSÅ: En ny norsk supergruppe.

Fieh passet langt bedre i den minimalistiske kjelleren på Silfursalir enn på store utendørsscener (jeg så gruppen sist på Øyafestivalen i sommer) og leverte et ytterst sjarmerende sett. Jeg elsker lydbildet og energien Fieh utviser på scenen, men synes fortsatt de har en vei å gå på når det kommer til låtmaterialet gjennom en hel konsert. Fjorårets singel Glu og årets oppfølger 25 har fått rettmessig mye hype, så jeg er på ingen måte bekymret for at denne gjengen ikke har mer å komme med.

Tommy Ca$h, Alma og Husky Loops leverte tidvis tøffe opptredener denne kvelden. Den eneste skuffelsen for min del var konserten til Snail Mail på Iðnó, som jeg på forhånd hadde gledet meg til å se. Ikke at det var en ekstremt dårlig konsert – til det er låtmaterialet på årets album Lush for bra – mer at det var en stillestående, energiløs konsert som ikke klarte å engasjere publikum i særlig grad.

Det ble stadig bedre plass i salen etter hvert som konserten skred fremover, og man kunne lure på om Lindsey Jordan og hennes medmusikere hadde en dårlig dag på jobben.

Peniser, urtesnaps og variable prestasjoner

Fredag kunne by på et variert konferanseprogram på Center Hotel Plaza, men jeg valgte å benytte deler av formiddagen til museumsbesøk etter anbefaling om å besøke byens fotomuseum. Jeg klarte selvfølgelig ikke å la være å stikke innom det islandske fallosmuseet («penismuseet» på folkemunne) når jeg først var i byen. Videre bar det bort til konferansehotellet for paneldiskusjoner om seksuell trakassering på festivaler og forebyggende arbeid rundt dette, samt musikkjournalistikkens rolle i dagens skiftende musikklandskap med representanter fra The Line Of Best Fit og Rolling Stone i panelet.

Det virker som om hele Reykjavík er med på festivalen, det er store og små arrangementer rundt om i byen hele tiden. I butikken Fischer, som er eid av Jónsi fra Sigur Rós og søstrene hans, var det plutselig lansering av en limitert sjutommer med musikk fra Jónsi, Alex Somers, Kjartan Holm og Sindri Már Sigfússon (Sin Fang) denne ettermiddagen. Der ble det, i tillegg til musikken, servert hjemmelaget urtesnaps og vegansk sjokolade. Sjarmerende.

Julian CasablancasFoto: Tord Litleskare
Julian Casablancas på scenen i Gamla Bió.

Kveldsprogrammet jeg hadde sett meg ut på fredagen var mer oversiktlig enn torsdagens. Planen var å holde seg i ro på scenen Gamla Bió (ja, en gammel kino) og få islandske Fufanu, Mammút og Agent Fresco på rekke og rad før Julian Casablancas & The Voidz. Jeg hadde regnet med at det kom til å bli ganske sprengt kapasitet der gjennom kvelden, så det var nok en god idé å holde seg på samme sted frem til Aurora skulle til pers i opera- og konserthuset Harpa klokken ett.

De islandske navnene var, med unntak av Fufanu, nye bekjentskaper for min del. Fufanu leverte et fintfint sett med en eklektisk blanding av postpunk, alt-techno og elektronika. Mammút ble litt småkjedelig i lengden, men jeg kan ikke nekte for at en låt som The Moon Will Never Turn On Me har en underlig tiltrekningskraft. Jeg hadde på forhånd fått anbefalinger om å sjekke ut Agent Fresco, og bandet gjorde absolutt en god figur i Gamla Bió. Deres noe Mars Volta-inspirerte prog-metal satt som et skudd, og hjemmepublikummet var i ekstase.

LES OGSÅ: Planlegger «Star Wars»-TV-serie.

Den store nedturen var det headlineren Julian Casablancas & The Voidz som sto for – og det gjør vondt å si for en stor The Strokes-fan. Jeg har vokst opp på The Strokes, og selv om det er 17 år siden Is This It gjorde at verden åpnet øynene for New York-rock igjen, synes jeg både bandet og Casablancas selv har hatt gode ting på gang de siste årene. Jeg elsket for eksempel Instant Crush, låta Casablancas gjorde med Daft Punk på Random Access Memories i 2013.

Før konserten løp riggemannskapet rundt på scenen, og det hele ble kraftig forsinket. Da bandet kom ut og satte i gang med å spille, virket det som om alle Casablancas bandmedlemmer fikk et kollektivt panikkanfall, noe hovedpersonen også kommenterte. Ting ble etter hvert skrudd noenlunde sammen, men konserten kan i beste fall beskrives som merkelig. Casablancas virket dels fraværende – og ikke på den kule, nonsjalante New York-måten. Mellom låtene rablet han ut absurde tankerekker som fikk publikum til å kikke på hverandre og riste på hodet. Tar vi med at låtmaterialet til The Voidz ikke er det sterkeste i Casablancas’ karriere, sitter man ikke akkurat igjen med en stor opplevelse. Det var definitivt morsommere å se The Strokes på Roskilde i 2006.

Etter at The Voidz-konserten var unnagjort var det en lettelse å komme ned på opera- og konserthuset Harpa og se Aurora runde av kvelden. Hun gjorde som alltid en skikkelig god figur på scenen, og fansen så ut til å omfavne det nye materialet fra årets album Infections Of A Different Kind.

Hemmelige laguner, fossefall og Dev Hynes i storform

Er man på Island, så er man på Island. Den siste dagen på festivalen ble blant annet brukt til å bade i varme kilder og kikke på geysirer. Du skal nemlig ikke så langt utenfor Reykjavík før du får sett litt av den ville islandske naturen. Omtrent halvannen times kjøretur utenfor hovedstaden ligger Secret Lagoon hvor du kan nyte varme kilder samtidig som den kalde novembervinden blåser i ansiktet ditt.

Videre gikk turen til Gullfoss, en av de største turistattraksjonene på Island. Og det er lett å forstå hvorfor. Utsikten er rett og slett helt utrolig – og man kommer så tett på naturen.

GullfossFoto: Tord Litleskare
Gullfoss ligger ca. 120 kilometer nordøst for Reykjavík.

Grunnet ekskursjonen rakk jeg dessverre ikke å få med meg norske Tuvaband sin konsert i Fríkyrkjan. I stedet gikk jeg ned til Harpa noen timer senere for å se den islandske supergruppen Team Dreams, bestående av Sin Fang, Sóley og Örvar Smárason. Etterpå spilte JFDR, det siste prosjetet til Jófríður Ákadóttir (kjent fra Samaris, Pascal Pinon og Gangly), på samme scene. Selv om begge konsertene definitivt hadde sine øyeblikk, endte jeg opp et stykke fra scenen og klarte ikke helt å føle det som ble levert fra scenen. Noen ganger er man bare på feil sted til feil tid.

Da syntes jeg det var langt hyggeligere å få med meg konserten til Natalie Prass (aktuell med albumet The Future And The Past), som jeg tidligere kun hadde sett på en altfor stor utendørsscene, spille opp senere på kvelden. Til tross for at Harpa, sammen med Reykjavík Art Museum, var lokalet med størst publikumskapasitet (omtrent 1.000) på årets Iceland Airwaves, var selve scenen relativt liten.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Unknown Mortal Orchestra på Parkteatret.

Blood Orange, kveldens – og for så vidt festivalens – headliner, ble likevel det store høydepunktet på Iceland Airwaves’ siste dag. Like etter klokken 01:00 natt til søndag steg Dev Hynes og hans medmusikere opp på scenen i Harpa og leverte et høyst ambisiøst sett med tilsynelatende nøye utvalgt låtmateriale, hovedsakelig hentet fra Freetown Sound (2016) og årets kritikerroste oppfølger Negro Swan.

Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for Blood Orange på plate, men hadde et dårlig inntrykk av prosjektets live-kvaliteter etter en noe underveldende opptreden på Øyafestivalen tilbake i 2014. Det publikum fikk oppleve i Reykjavík var et helt annet band med et sterkere konsept og ikke minst mer kvalitet i låtkatalogen. Blood Orange fremstår heller ikke som et rent soloprosjekt fra Dev Hynes på scenen lenger. Alle musikerne og koristene slapp til underveis, selv om Hynes selvsagt var det naturlige midtpunktet der han vekslet mellom performance-aktig dans, synth og gitarsoloer som hadde fått Prince til å nikke anerkjennende.

Et velsmurt maskineri

Blood Orange-konserten ble den siste for undertegnede på årets Iceland Airwaves. Som førstegangsbesøkende sitter jeg igjen med et godt inntrykk av både byen og festivalen. Reykjavík kunne by på særpreg, godt lynne og særdeles mye bra musikk denne uken. Konsertlokaler som varierte i utforming og størrelse og et særdeles lydhørt publikum (med unntak av litt mye mas bakover i rekkene under Blood Orange – men det var sent på natt en lørdag så hva skal man forvente?).

Som med alle festivaler var det ikke alle forhåndsfavorittene som levde opp til forventningene, og grunnet de raske sceneskiftene dukket det også opp noen tekniske problemer underveis for musikerne på scenen (eksempelvis under konsertene til Snail Mail og The Voidz). Med unntak av dette virket Iceland Airwaves utad som et velsmurt maskineri og det var få forsinkelser i spilleplanen.

Dersom jeg skulle besøkt festivalen igjen, ville jeg nok lagt inn et par ekstra dager til å utforske resten av Island også. Turen ut til Secret Lagoon og Gullfoss ga absolutt mersmak!