Stor guide:

Ti filmer om kjente musikere du MÅ se – og fem du glatt kan hoppe over

De siste ti årene har det blitt laget filmer om N.W.A., Serge Gainsbourg og Bob Dylan.

Hvilke filmer lykkes med å fange essensen av en artists liv og virke? Musikken og stemningen? For ikke å snakke om tidskoloritten? GAFFA-redaksjonen tar en gjennomgang i forbindelse med premieren på den nye Hollywood-filmen om Queen.

I neste uke har «Bohemian Rhapsody» norgespremiere. Filmen som følger karrieren til det britiske rockebandet Queen og dets ikoniske frontmann Freddie Mercury (1946 – 1991), spilt av Rami Malek, har ligget i støpeskjeen i mange år. På et tidspunkt skulle Sacha Baron Cohen innta rollen som Mercury, men disse planene ble avblåst grunnet uenigheter mellom skuespilleren og Queen-gitarist Brian May om filmens retning.

På tampen av fjoråret ble det klart at Bryan Singer, mest kjent for sitt arbeid med «The Usual Suspects» (1995) og en rekke filmer i «X-Men»-serien, hadde fått sparken som regissør, angivelig etter flere krangler med crew og skuespillere underveis i innspillingen. Singer hadde dog en litt annen forklaring.

LES OGSÅ: Det første bildet av Rami Malek som Freddie Mercury.

Dramaet bak kulissene endte med at Dexter Fletcher, som tidligere har spilt i «Lock Stock And Two Smoking Barrels» og HBO-miniserien «Band Of Brothers», tok over som regissør mot slutten av innspillingsperioden.

I anledning den forestående filmpremieren har GAFFA-redaksjonen satt seg ned med spillefilmer som omhandler soloartister, komponister og band – og plukket ut noen favoritter (i urangert rekkefølge). Avslutningsvis legger vi til fem musikk-biopics du heeeelt fint kan leve med å ikke ha sett.

Om det er noe du savner på listene, setter vi pris på en kommentar under artikkelen eller på GAFFAs Facebook-side.

Gainsbourg – Vie Héroïque (2010)

Den franske artisten og låtskriveren Serge Gainsbourg kan helt klart regnes som en av de mest innflytelsesrike personlighetene i populærmusikkens historie. Gjennom en karriere som strakk seg over fire tiår beveget han seg fra tradisjonell chanson til jazz, pop, rock, reggae, funk og elektronika – og skrev låter for en rekke artister.

Selvfølgelig måtte en film om en slik allsidig manns liv bli en ukonvensjonell affære. Regissert av tegneserieskaperen Joann Sfar (som også sto for manuskriptet), og med en glitrende Eric Elmosnino i hovedrollen, er «Gainsbourg – Vie Héroïque» et levende og engasjerende dykk i Gainsbourgs eventyrlige liv, musikk og så klart hans (mye omtalte) romanser med Brigitte Bardot og Jane Birkin.

LES OGSÅ: GAFFAs intervju med Jane Birkin.

Med friske tolkninger av Gainsbourgs egne fremføringer – samt låter han skrev for Juliette Gréco og France Gall – er filmen også en musikalsk gullgruve, som flere enn de «frankofile» blant oss burde sette pris på.

What’s Love Got To Do With It (1993)

Denne klassikeren fra 1993 er løst basert på selvbiografien til Tina Turner med samme tittel. I filmen får vi se den unge jenta og kirkekoristen Anna Mae fra Tennessee sin reise mot å bli en av verdens mestselgende artister.

Den karismatiske storsjarmøren Ike Turner oppdager Anna Maes sangtalent på en jazzklubb i St. Louis, hvorpå han kjapt innlemmer henne i sitt eget band og er på mange måte en katalysator for Tina Turners karriere og suksess – på godt og vondt. Det er offentlig kjent at forholdet mellom musikerne var turbulent og voldelig, og dette legges det ikke skjul på i filmatiseringen av Tinas liv. Kombinasjonen av Ikes rusmisbruk og sjalusi over oppmerksomheten Tina fikk for sitt talent, var ofte utløsende for voldsomme og blodige konfrontasjoner. Hvis Ike ber deg spise kake, så spiser du den kaka, for å si det sånn.

Både Laurence Fishburne og Angela Basset imponerer og overbeviser som Ike & Tina. Begge ble Oscar-nominert for rollene sine, og Basset fikk også – ikke overraskende – nok en Golden Globe i kategorien for beste skuespillerinne samme året.

Straight Outta Compton (2015)

Da den første traileren til «Straight Outta Compton» kom ut, var det store forventninger ute og gikk. Og da filmen endelig traff kinosalene sommeren 2015, kunne en trygt si at disse ble innfridd – og vel så det. Historien om hvordan Ice Cube, Eazy-E, Dr. Dre, MC Ren og DJ Yella skapte furore med sin originale gangsterrap på slutten av 80-tallet er som skapt for det store lerret.

Her er det store oppturer og nedturer, nære vennskap, dramatikk og penger i omløp. N.W.A. slår stort gjennom med hiphop-klassikeren Straight Outta Compton i 1988, men det kompliserte forholdet til manageren Jerry Heller skaper etter hvert splid innad i gruppen.

LES OGSÅ: Ice Cube og Gene Simmons i Twitter-krangel.

Filmen byr på sterke rolletolkninger, ikke minst fra O’Shea Jackson Jr. som inntar rollen som sin far, Ice Cube, med største selvfølge.

Monica Z (2013)

Denne filmen forteller historien om Monica Zetterlund, telefonoperatøren fra Stockholm med store drømmer om å bli en av Skandinavias største sangerinner, og hennes reise fra Sverige og ut i verden til kunstneriske samarbeid med noen av de største profilene innenfor både jazzen og populærmusikken; Louis Armstrong, Bill Evans, Stan Getz, Steve Kuhn og Quincy Jones, for å nevne noen.

I tillegg til å stå for hits som Sakta Vi Gå Genom Stan (svensk utgave av Walking My Baby Back Home), Trubbel og Monicas Vals (fra karrierehøydepunktet Waltz For Debbie, gitt ut i 1964), var Zetterlund å se som skuespiller, blant annet i «Att Angöra En Brygga», «Äppelkriget» og «Utvandrarna».

«Monica Z» følger hennes opp- og nedturer, og Zetterlund er glitrende tolket av Edda Magnason. Filmen ble tildelt 11 Guldbaggen-priser i Sverige, og soundtracket kom høyt opp på listene i flere nordiske land.

24 Hour Party People (2002)

I Michael Winterbottoms 2002-film får vi følge musikkscenen i Manchester i årene 1976 og 1992 og vi gis et innblikk i de innholdsrike karrierene til band som Joy Division, New Order, A Certain Ratio, The Durutti Column og Happy Mondays. Det hele sett gjennom øynene til den legendariske Factory Records-sjefen Tony Wilson. De utrolige historiene kommer på rekke og rad, den fjerde veggen brytes regelmessig og det er vidd, humor og selvironi over gode og dårlige kunstneriske (og kommersielle) valg.

Noen vil kanskje heller trekke frem «Control» (2007), som hovedsakelig fokuserer på Joy Division-frontmannen Ian Curtis liv og altfor tidligere bortgang, når det kommer til filmatiseringer av denne scenen. Men «24 Hour Party People» er definitivt et hyggeligere møte med en era preget av dop, sex og ufattelig gode låter.

LES OGSÅ: Anmeldelse av New Order på Øya.

Komedie eller drama? «24 Hour Party People» trenger, i likhet med storparten av gruppene som er portrettert i filmen, ikke å settes i bås.

Amadeus (1984)

Det er ingen som hevder at «Amadeus» er historisk nøyaktig, men Milos Forman har likevel regissert et filmatisk mesterverk som på kun et par timer lykkes i å gjøre alle som ser den til fans av Mozart spesielt og klassisk musikk generelt. Basert på skuespillet av Peter Shafer ved samme tittel, får vi et innblikk i hvordan livet til Wolfgang Amadeus Mozart kan ha sett ut, men fra ståstedet til komponisten Antonio Salieri. For å bøte for sine synder for mentalsykehusets prest, påstår en aldrende Salieri at det var han som drepte Mozart i affekt og sjalusi over at en så uraffinert og vulgær type med prompehumor og hyenelatter kunne ha en slik gudegave som musiker og komponist.

I «Amadeus» står det erklærte vidunderbarnet Mozart i sterk kontrast til musikken han komponerte. Salieri føler seg derfor straffet av gud, intet mindre, for at han selv ikke innehar denne direktelinjen til himmelen som han mener Mozart er i besittelse av.

Som sagt kan det diskuteres hvor mye av filmen som har rot i virkeligheten, men den er uansett en underholdende introduksjon til en viktig periode i musikkhistorien som utvilsomt er pompøs, heseblesende og underholdende.

I’m Not There (2007)

Hvilken Bob Dylan foretrekker du? Protestsangeren som dukket opp i Greenwich Village i New York tidlig på 60-tallet? Rockestjernen som gikk elektrisk og ble kalt «en Judas» av sine egne fans? Blonde On Blonde eller Blood On The Tracks? Den nyfrelste Dylan? Nobelprisvinneren i litteratur? Valget er sannelig ikke enkelt.

Da filmskaper Todd Haynes skulle ta for seg Bob Dylans mange liv, valgte han å separere legenden i seks forskjellige karakterer, spilt av henholdsvis Christian Bale, Cate Blanchett, Marcus Carl Franklin, Richard Gere, Heath Ledger og Ben Whishaw. Et relativt dristig valg av mannen som et knapt tiår tidligere hadde tatt for seg glamrocken, David Bowie og Iggy Pop på like abstrakt vis i den nesten like interessante «Velvet Goldmine» (1998).

LES OGSÅ: Gjendiktet Bob Dylan-klassiker.

Med sterke rolletolkninger fra samtlige involverte, samt overraskende velfungerende kryssklipping mellom epoker, karakterer og scenarioer, forblir Dylan i filmen stadig en mystisk skikkelse man aldri helt får taket på – og det er nok også meningen.

Coal Miner’s Daughter (1980)

Er du en av de som har latt seg trollbinde av Mike Judges animerte dokumentarserie om countrymusikkens største karakterer, «Tales From The Tour Bus», på HBO det siste året? Da vet du at country sannsynligvis er den sjangeren som kan by på de beste historiene og personlighetene. Mye positivt kan også sies om 1980-filmen «Coal Miner’s Daughter», basert på selvbiografien til Loretta Lynn – countrymusikkens førstedame.

Med Sissy Spacek i hovedrollen som Loretta Lynn (en rolle hun for øvrig ble belønnet med en Oscar-statuett for) og en nesten like glimrende Tommy Lee Jones i en komplisert rolle som ektemannen og manageren Oliver Lynn, viser «Coal Miner’s Daughter» den lange reisen fra fattigdom i Kentucky til toppen av hitlistene og scenen til Grand Ole Opry. Samt Lynns nære vennskap med Patsy Cline.

Filmen lykkes også med å få frem noe av det harde arbeidet som ligger bak en slik suksess. Vi får blant annet følge Loretta og Oliver som kjører i bil fra radiostasjon til radiostasjon gjennom sørstatene for å forsikre seg om at debutsingelen I’m A Honky Tonk Girl faktisk skal bli spilt.

La Vie En Rose (2007)

Olivier Dahan-regisserte «La Vie En Rose» er et gjennomført og rørende portrett av Édith Piaf, Frankrikes desidert mest kjente sangerinne gjennom tidene. Er du gira på en heftig dose tristesse og «feelbad», trenger du ikke se lenger enn til denne filmen.

Som datter av en mislykket sangerinne og en sirkusakrobat, blir Édith Piaf tidlig både utnytta og forlatt av begge sine foreldre og ender i en periode av barndommen opp med å bli oppdratt av prostituerte i et bordell. Livet starter tøft for Piaf, og selv om hun etter hvert blir oppdaget og går fra å være en fattig gatesanger til Frankrikes lille spurv, er hun forfulgt av sorg, rusmisbruk og tragedier fram til hun dør i en alder av kun 47 år.

LES OGSÅ: Netflix skal skildre musikkens største mysterier.

Marion Cotillard gjør en suveren og realistisk rolletolkning av sangfuglens korte og turbulente liv, hvor hun på en imponerende måte fanger essensen av den temperamentsfulle og frie, men også trøblete, sjelen Édith Piaf var.

Finn fram snytepapiret, sprett en flaske sjampis og se «La Vie En Rose». Du kommer ikke til å angre.

Bird (1988)

Gjennom filmatiseringen av jazzlegenden Charlie «Bird» Parkers liv kommer regissør Clint Eastwoods lidenskap for sjangeren og musikken helt tydelig frem. Historien om den innflytelsesrike amerikanske saksofonisten inneholder det meste; narkotikaproblemer, sprit, selvmordsforsøk og sykdom, men også sjangerdefinerende musikk som sikret ham en plass i historiebøkene.

Eastwoods «Bird» føles tidvis som en visuell fremstilling av de komposisjonene Parker var kjent for å skape der den hopper frem og tilbake i tid, skifter rytme og spor, men hele tiden fascinerer.

Forest Whitaker imponerer samtidig stort i hovedrollen (han ble blant annet belønnet med prisen for beste skuespiller under filmfestivalen i Cannes etter filmens premiere) og spesielt de musikalske scenene – konsertopptredener og studioinnspillinger – fanger stemningen og den geniale musikken på spektakulært vis.

Fem filmer du ikke trenger å se

CBGB (2013)

En film som skulle følge Hilly Krystal og scenen han var med på å skape rundt New York-klubben CBGB på 70-tallet, hvor legendariske band som Television, Ramones, Blondie og Talking Heads spilte sine første konserter. Prosjektet virket mildt sagt lovende. Flere kjente skuespillere ble hyret inn til et stort ensemble ledet an av nå avdøde Alan Rickman, og filmen fikk mye forhåndshype – noe den ikke fortjente.

Dessverre fremstår «CBGB» rotete fortellingsmessig, er tidvis preget av dårlige skuespillerprestasjoner og underlige kunstneriske valg. Vi anbefaler heller dokumentaren «Punk: Attitude» fra 2005, som tar for seg mye av den samme scenen og tidsperioden.

All Eyez On Me (2017)

Den etterlengtede filmen om Tupac møtte voldsom kritikk da den ble lansert i fjor, noe som ikke er helt ufortjent. Filmen om rap-ikonet fra Harlem er klippet som et hasteprosjekt der det kan se ut som om hovedmotivasjonen har vært å vise en slags «highlight-reel» av et kort, men innholdsrikt liv – noe som har gått på bekostning av både fortellerteknikk og naturlig flyt.

Det hjelper heller ikke at de beste rolleprestasjonene i «All Eyez On Me» begrenser seg til Demetrius Shipp Jr. og Danai Gurira (i rollene som Tupac og Afeni Shakur), mens resten av besetningen virker som om de er innleid fra det lokale amatørteateret.

Nina (2016)

Når det kommer til filmen om Nina Simone er det nok flere som har fått med seg kontroversen rundt filmen enn de som faktisk har sett den. Da det ble kjent at Zoë Saldaña skulle portrettere sangeren vekket det ikke overraskende en heftig reaksjon. Filmen fikk kraftig kritikk for å sminke Saldaña mørkere og for å gi henne en neseprotese i stedet for å finne en skuespiller som faktisk lignet på Nina. Til tross for kontroversen er «Nina» rett og slett ganske døll og uengasjerende. Filmen svikter fundamentalt i å formidle Nina Simone som person, artist og aktivist.

LES OGSÅ: Synger mer «I Am Nina» etter utsolgt suksess.

At hovedfokuset legges på hennes alkoholisme, alderdom og mentale lidelser bidrar til at hele filmopplevelsen til tider føles direkte respektløs. Krydrer man så med litt «blackface» og en forferdelig neseprotese, sitter man igjen med en følelse av å være snytt for en biografi som kunne vært fylt med en fascinerende livshistorie, men som i stedet drukner i personlig tragedie og forfall.

Stoned (2005)

Om «Stoned» kan regnes som en biografi eller historisk fiksjon kan diskuteres. 2005-filmen tar for seg livet til The Rolling Stones-gitaristen Brian Jones (spilt av Leo Gregory) og ikke minst de mystiske omstendighetene rundt hans bortgang i 1969 – kun uker etter at han ble sparket fra bandet han var med på å starte og lede til suksess noen år tidligere.

Filmen går hastig og noe karikert gjennom høydepunktene i Jones’ liv, uten at man noen gang kommer nærmere å forstå hans motivasjoner eller indre liv. «Stoned» er i det hele tatt like retningsløs og bortkommen som dens hovedperson fremstår mot slutten av filmen.

The Runaways (2010)

Historien om The Runaways burde være som skapt for det store lerret. Et band med driv, fantastiske låter og stor suksess, men også indre konflikter og en fargerik manager (med mange svin på skogen). For å ta det positive først; Michael Shannon gjør en særdeles solid jobb med å portrettere bandets sleske manager og produsent Kim Fowley. Dessverre er det lite positivt å si om resten av «The Runaways».

Joan Jett og Cherie Currie er helt klart noen av rockens mest spennende karakterer – men Kristen Stewart og Dakota Fanning er aldri i nærheten av å få frem glimt av disse store personlighetene.

Noen vi har glemt? Legg gjerne igjen egne anbefalinger (eller eventuelt advarsler) i kommentarfeltet under artikkelen eller på GAFFAs Facebook-side.

LES OGSÅ: Håndplukket til å lage filmmusikk.

Den etterlengtede Queen-filmen «Bohemian Rhapsody» har premiere på norske kinoer tirsdag 30. oktober.