Er dette «årets viktigste musikkbok»?

Førstkommende mandag lanseres boken «Nye hiphophoder».

I 2004 ga Øyvind Holen ut boken «Hiphophoder: Fra Beat Street til bygde-rap». Ikke bare var boken tidlig på ballen i å skrive om norsk hiphop, den var blant de første musikklitterære bøkene i moderne norsk historie. Selv den norske rocken ble kun tildelt skriblerier fra ildsjeler, men langt unna de store forlagene. Heller ikke den norske pop-bølgen hadde fått en like grundig gjennomgang som det Øyvind Holen ga det som den gang bare var en subkultur.

— Så å si ingenting ble skrevet, selv ikke om så store stjerner som Åge Aleksandersen, «de fire store» eller Bjørn Eidsvåg. Boka om A-ha kom også i 2004. 

LES OGSÅ: Håndplukket til å lage filmmusikk.

Nå er han aktuell med oppfølgeren, «Nye hiphophoder: Hvordan Karpe Diem og generasjon 1984 tok en undergrunnskultur til pophimmelen – og endret Norge på veien».  Audun Vinger kaller det «årets viktigste musikkbok». Der den første boken tok for seg hiphopens ankomst i Norge, med filmen «Beat Street» som fartøy, samt ildsjelene som formet og holdt liv i kulturen, tar oppfølgeren for seg tiden etter 2004, tiden da hiphop skulle vise seg å utvikle seg til å bli en dominerende kraft innenfor norsk popkultur.

De desperate årene i norsk hiphop

— Da albumene til Cast, OnklP og Philip floppa i 2005, ble norsk hiphop igjen avskrevet av musikkbransjen og media. Men alle var utgitt på Pass It, et bitte lite plateselskap, de store selskapene hadde alt gitt opp norsk hiphop, med et hederlig unntak for Bonnier Amigo, som hadde Karpe, Paperboys og Madcon i stallen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Øyvind Holen er aktuell med boken «Nye hiphophoder: Hvordan Karpe Diem og generasjon 1984 tok en undergrunnskultur til pophimmelen – og endret Norge på veien». FOTO: Anders Aas/V&B

Hiphop-historien i Norge er fylt til randen med ihuga fans, som gjennom årenes løp viste en sterk vilje til å holde liv i kulturen. Med tiden ble det tydelig at betalingsviljen nødvendigvis ikke var like sterk.

— Da platekrakket kom, var det hiphop som ble rammet først. Folk fikk beskjed om å slutte å signe norske hiphop-artister. Platebutikkene ville ikke ta det inn, for det eneste som skjedde i platebutikkene var at folk stjal coverne. Folk hadde begynt å brenne skiver. Chirag rapper jo om det på den første plata, om at folk kommer og vil ha autografen hans på brente CD-er.

Karpe Diem rakk akkurat ikke å bli skrevet om i første omgang. De slapp nemlig sin første EP én måned før deadline på boken.

— Karpe Diem og Bonnier Amigo (nå Cosmos Music) var jo de som klarte å overleve dette. Karpe var liksom de som beit seg fast og kom seg gjennom. Han som heter Frank Bakke i Bonnier fortjener cred her. Det var han som klarte å pushe gjennom Paperboys først, så Madcon og til slutt Karpe, mens alle andre ga opp.

LES OGSÅ: Ulver med unikt bestillingsverk på ny norsk festival.

Tiden mellom 2005 og 2009 beskrives av Øyvind som de desperate årene innen norsk hiphop. Radio var fremdeles gatekeeper, og skapte et desperat jag etter radiohits. Ellers gikk du den andre veien og bunkret deg ned i en kjeller for å rappe, drikke og røyke. Da var man fremdeles undergrunn og var utenfor fare for å assosieres med Erik og Kriss. Holen gir Erik og Kriss, samt Karpe, skryt for arbeidet de puttet inn under disse «desperate årene».

— Boka handler om veien fra undergrunn til musikkbransje. Her skal Erik og Kriss også ha skryt. Det som Karpe og Erik og Kriss gjorde, var at de de rett og slett var hyggelige, og profesjonelle. De håndhilste på arrangøren og drakk ikke opp all ølen før konserten. De ga arrangøren lyst til å booke dem igjen. Før var det kaoskreftene som rådet, om det enten var Pass It, 152 eller Freakshow, så skulle det være motkultur, og da ga man fingeren til alt og alle. Og man var også gjerne drita før konsertstart.

Det som endret hiphop-Norge

På 80 og 90-tallet stod hiphops fire grunnelementer, graffiti, breakdance, DJ-ing og rapping sterkt i Norge. Boken markerer hvordan «hiphop for de fleste i dag er en musikksjanger du hører på, og ikke en subkultur du deltar i».

— Typisk for norsk hiphop er jo at mange av artistene i utgangspunktet ikke var så veldig er musikalske. Det har vært mange umusikalske mennesker som har vært med å bygge opp norsk hiphopkultur; folk som ikke kan synge eller spille instrumenter som lager musikk på sine egne premisser. Mens Karpe hadde ikke noe problem med å lage radiovennlige refrenger; før var det nærmest tabu å ha syngerefrenger.

I takt med disse endringene har også motivasjonene for å delta i norsk hiphop endret seg drastisk. Det er ikke til å skyve under en stol at insentivene til de fleste unge rappere i dag er milevis fra det de en gang var.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Hockney: «Skal noen endelig føre denne arven videre?»

— Der har det helt klart endret seg. Du har jo den musikaliteten jeg var inne på. At folk nå ikke tar del i hiphop for å være en subkultur. Det er i større grad et ønske om å enten lage musikk, lage hits eller å bli popstjerne.

Det at du ikke lenger trenger å manøvrere deg på tvers av skråtak, eller bombe T-baner for å ta del i hiphop, ser også ut til å senke terskelen for å kaste hatten i ringen.

— Man holder ikke på i ti år før man gir ut plate, liksom. Man prøver seg og lager noen låter, og så slår det ikke an, så gidder man ikke mer og finner heller på noe annet. Det skal sies at er et problem i musikkbransjen generelt. Å gi ut en låt er omtrent som å legge ut et Instagram-bilde. Du ser om det slår an eller ikke med en gang, hvis det ikke slår an, er det dødt fra første time. Hvis det slår an, er det kjempepopulært i et par dager, og så er det glemt etter en uke.

Bergen vs. Oslo

På de godt over 400 sidene som rommer «Nye hiphophoder», er det ett segment av hiphop-Norge som har økt spalteplassen drastisk. Dette er da selvsagt bergensrapperne, som har tatt landet med storm de seneste ti årene.

— Om det ikke er en subkultur, så er det fremdeles ett samlet rap-miljø i Bergen i mye større grad enn i Oslo. Det som er synd i Oslo er at det ikke er noen symbiose med uteliv og dansegulv og sånn. I Bergen har de et par utesteder som spiller lokal hiphop og klubbmusikk, som faktisk kan skape lokale hits. Det har jeg ikke inntrykket av at skjer i Oslo på noe vis. Det som skaper hits her, er mer YouTube og sosiale medier, mer på et bydelsnivå. Du kan være stor på Nordstrand eller Stovner, men du blir ikke spilt ute på by’n før du har hatt en radio- eller strømmehit.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Coveret til «Nye hiphophoder». FOTO: Vigmostad & Bjørke

Selv om Øyvind understreker at han ikke flyr så mye på byen, har han fremdeles fått oppleve dette skillet selv.

— Jeg var på Dårlig Vane og Kamelen-konsert på Rockefeller i mai 2017. Én ting er at de kjører på i nesten fire timer med bare bergensrappere, men det mest slående er at når Girson er DJ først, så spiller han bare bergenslåter. Når vi har en Oslo-DJ som varmer opp før en konsert, så er det enten Biggie og Tupac eller moderne amerikanske hits. Du kan telle på fingrene hvor ofte de spiller lokale låter, har jeg inntrykk av, forteller Øyvind.

LES OGSÅ: NRK vil stoppe Finn Bjelkes nye radioprogram.

Det faktum at halve Norge og bestemødrene deres nå skal bli rappere gjorde seleksjonsprosessen noe mer utfordrende denne gangen. Øyvind så heldigvis ikke ut til å ha mistet stort med søvn over de artistene som nå er mugne over at de ikke ble tatt med i boken.

— Forrige gang var seleksjonen ganske enkel. Fra 1984 til 2004 var plater og album viktig, så jeg konsentrerte meg om de som hadde gitt ut album, slik at jeg kunne skape en historisk oversikt over de som hadde gjort noe. Det mest brutale valget var at jeg rett og slett måtte si at det ikke var plass til de som jeg allerede hadde skrevet om i den første boken. Der har man jo litt dårlig samvittighet for de som har holdt på siden, Tommy Tee, Gatas, Don Martin, Oral Bee. På den andre siden så har både Gatas og Oral Bee gitt ut egen bok.

Mindre dystre fremtidsutsikter

Øyvind legger ikke skjul på at han var drittlei norsk hiphop etter utgivelsen i 2005. Heldigvis ser ikke fremtidsutsiktene ut til å være like dystre denne gangen.

— Det som skjer er at de rister av seg disse problemene med CD-salg og gjør seg uavhengige av radioavspilling. Spotify, strømming, SoundCloud er jo egentlig redningen. Når alt skulle på radio, skulle alt inn mot samme mainstreamen. Skal det ut på sosiale medier, må det ut til det ekstreme, liksom. Så da ble det mye morsommere igjen. Og så ble alt mer tilgjengelig, det gjaldt bare å slutte å klage og begynne å lete egentlig.

LES OGSÅ: Festival legges ned – til tross for publikumsrekord i år.

«Nye hiphophoder: Hvordan Karpe Diem og generasjon 1984 tok en undergrunnskultur til pophimmelen – og endret Norge på veien» gis ut av Vigmostad Bjerke forlag mandag 24. september. I tillegg til å være fylt til randen med norsk musikkhistorie, har Øyvind Holen også satt sammen spillelister som reflekterer musikken hvert enkelt kapittel tar for seg.

I forbindelse med slippet på mandag arrangeres det en samtale om musikk, tilhørighet og identitet på Blindern samme dag. På fredag er det «sleppefest» for boken på Paul’s Boutique.