KRONIKK: Katastrofealbumet inntar Øya

Store Norske Leksikon skriver om den mytologiske skikkelsen som har gitt navn til begrepet narsissisme at Narkissos ved synet av sitt eget speilbilde ble så betatt av sin egen skjønnhet at han ble dømt til å tæres hen og dø.

Tidligere i år ga Arctic Monkeys ut sitt sjette album, Tranquility Base Hotel & Casino.

Eller, ga egentlig Arctic Monkeys – bandet – det ut?

Var det bandet som hadde laget det?

Eller var det én mann med mikrofon og en pianokrakk som, slukt opp i sitt eget speilbilde, hadde mistet bakkekontakt og med Tranquility Base Hotel & Casino skapte et evigvarende og selvforherligende pjatt?

Er egentlig albumet noe mer enn Alex Turner som dyrker sin egenart i kvalmende overmåte?

LES OGSÅ: Øyafestivalen kjøpt opp av amerikansk fond.

Arctic Monkeys er et band man ikke kommer utenom i nyere rockhistorie. Det er fordi de har fremstått samlet om å være et sleskt band med finurlige one-linere, som et sleipt rockeband på gamlemåten, med den ufordragelige, famøse, men nydelige «cockynessen» til Alex Turner i front.

Artikkelen fortsetter under videoen.

Tranquility Base Hotel & Casino, derimot, har mistet det hele til et enmannsshow uten tøyler, til et traurig og imponerende tamt pianokrakk-univers og et unødig referansehelvete. Det er selvsagt noen morsomme linjer her og der, noen ålreite låter, klart det, men hvordan kan man komme seg gjennom hele albumet uten å bli kvalt av den lutfattige lobby-lyden Turner tvinger alt, absolutt alt, inn i?

LES OGSÅ: GAFFA rangerer Arctic Monkeys’ album.

Tranquility Base Hotel & Casino er et album med en ekte Narkissos i sentrum, med en Alex Turner som fremstår så betatt av sin egen skjønnhet at hans nye «prosjekt» bør bli dømt til å tæres hen og helst dø.

Jeg skal se de første fire låtene – de gode låtene. Deretter skal jeg på Gundelach.

OM ARTKKELFORFATTEREN: Geir Magne Staurland (født 1995) har vært anmelder i GAFFA Norge siden 2014. Han studerer for tiden idéhistorie ved Universitetet i Oslo.