— Et kunstnerliv er å vende seg mot solen

Bisse vant fem danske «Spellemann-priser» i fjor – en historisk rekord. Likevel er han fortsatt ukjent for nordmenn. Nå er han ute med sin åttende utgivelse, på bare tre år. I den anledning møtte GAFFA den danske artisten for et langt intervju, «om livet». 

Thorbjørn Radisch Bredkjær (bildet) er mildt sagt en dansk sensasjon; totalt uforutsigbar og vanvittig produktiv. De siste tre årene har han beveget seg over en rekke teamer, gjennom forskjellige sjangre, med åtte utgivelser. Den ustoppelige mutanten har på så få år truffet på både vakker barndomsnostalgi og dødens kontante slutt.

I artistens siste musikkvideo ser vi ham midt i mellom, i desperasjonens vulgære blodbad. Bisse åpner nemlig videoen til singelen Fontex med å skjære av seg øret. Deretter maler han et rom med blodet som siver ut av hodet. Slik formidler han desperasjonens mest banale side.

Øret han skjærer av finner vi igjen på omslaget til hans nye album, Bizzin

LES OGSÅ: Kritikerrost norsk artist legger opp.

Åtte utgivelser, på litt over tre år?

— Jeg har ikke noen grunn til å vente, forteller han. Tvers over bordet, med fast blikk. 

Mellom oss er et vaklevorent bord, på bordet står et tynt, høyt og rødt stearinlys i en sjarmerende liten flamme, som hånd i hanske til den rød-dempede belysningen, som reflekteres i det skallede hodet til dansken på andre siden av bordet. Han har nettopp tatt av seg en russisk «bjørnefitte». 

Artikkelen fortsetter under videoen.

Han er et popens problembarn, denne Bisse. Det har jeg tenkt siden jeg først så og hørte ham. Første gang var under en på en prisutdeling i Danmark hvor Bisse opptrådde, andre gang på knøttlille Salt nede ved Operahuset i Oslo, konserten som bare hadde plass til omtrent førti stykker var overveldende. Tredje gang var en enda større opplevelse, med et intenst spetakkel på Blå, fjerde og femte gang var by:Larm-konserten i vinter.

Siden har jeg åpent påtatt meg ansvaret som landets Bisse-ambassadør, sammen med flere, blant dem forfatter Tomas Espedal: «Bisse er en av de store i min verden, og han lever!». 

 Jeg er ingen entertainer

Hva er det med han? Popens problembarn? Fordi? Hvordan kan noen mene at den unge mannen fra Roskilde er vår tids skandinaver? Er det noen som mener det? Jeg tror det. Kanskje en digresjon kan hjelpe oss å forstå: Hva er det som gjør at vi så sårt føler behovet for å legge «kunst» sammen med «pop» når vi snakker om Susanne Sundfør? Det er fordi hun lar oss tenke, filosofere, stille spørsmål, provosere, det er fordi hun formidler fortettet, innviklet, stort men noen ganger også latterlig banalt.

LES OGSÅ: Disse artistene vil ikke Spotify lenger promotere.

Til syvende og sist handler det om at vi hører og forstår noe annet enn hva vi forbinder med underholdningsbransje, kulturindustri og pop fra det masseproduserte samlebåndet. Til syvende og sist vet vi jo også at hun selv ville kalt seg kunster, ikke underholder.

Det samme gjelder Bisse.

 Jeg er ingen entertainer, sier han.

Ikke?

 Nei, jeg er ikke entertainer. Jeg er kunstner.

En slik retorikk vekker avsky hos noen, tenker jeg der jeg sitter. Sipper kaffe. Sipper kaffe igjen, det er slik jeg tenker. Dette er jo uendelig interessant, tenker jeg. Hele denne tankegangen spiller på et tradisjonelt skille mellom underholdning og kunst, pop og kunst eller for å være ærlige; et skille mellom lavkultur og høykultur. Slik har det ihvertfall vært, og slik sitter det igjen i veggen vi definerer vår musikk utifra. 

Kanskje er det hovent å avskrive en hel popindustri som underholdning, og slik lade det som både mindreverdig og tankeløst tidsfordriv. Kanskje er det bare en frekkhet. Men har han ikke rett også? Er det virkelig bare elitistisk selvhevdelse, er det ikke litt sant?

 Det interesserer meg ikke å underholde, gjentar han. 

Bisse-ambassadøren i meg er selvfølgelig lett forført overfor det skallede menneske, som jeg noen ganger, i mine mest intime lyttinger, anser som genial. For eksempel når han «anmelder livet» i Seks Hjerter, omfintlig oppbygd og med en litterær eleganse – kunst, tenker jeg, kunst!

 Jeg vil røske i deg, fortsetter han. Jeg er ikke interessert i å få deg til å ha det godt. Jeg vil gjerne røre deg, jeg vil røre mennesker. Det interesserer meg ikke å spille på privatfester, eller være et partyband, musikk interesserer meg ikke på den måten. 

Fortell mer om dette skillet du fører an, mellom kunst og underholdning. 

 Underholdning er forblindelse. Det er Netflix.

Tidsfordriv.

 Ja, og tidsfordriv er en forbrytelse. Min barnepike, hun døde da hun var 25 år, hun skulle ha levd i dag. 

 Vi skylder de som ikke er her, de døde, å leve vårt liv, og ikke fordrive tiden, glemme tiden og ligge i sengen å se Netflix. 

Det kan være en rømningsvei fra livet.

 For mange er det et misbruk. Det er et problem. De er redde for å konfrontere seg selv med døden, med sine egne grenser, med livet. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bisse. FOTO: Mia Mai Dengsø Graabæk

Intervjuet tas andre veier. Dette visste jeg før jeg møtte opp. Selvsagt. Mannen som alltid dveler ved det menneskelige, om selvforståelse, om livets mysterier, mannen som har skrevet konseptuelle album om døden, eller Højlandet (anbefales!) som han kaller det, selvfølgelig skal han kjapt la samtalen gå strake veien mot endestoppet: døden.

 Det er så underlig at vi er her, det er et mysterie. Jeg kan ikke forstå at man ikke konstant undrer seg over det. Det menneskelige, hva er det? Hvem er vi?

Han ler, lite selvhøytidelig, litt selvironisk og svært selvbevisst over egen mani etter å alltid søke ut mot livets største, mest grunnleggende spørsmål. Etter latteren skyller forbauselsen over vår underlige tilværelse over ansiktet hans på ny. Vi humrer begge to, humrer over det faktum at vi skal dø.

Døden

Memento mori, lyder klisjéen. Det betyr husk at du skal dø på latin. Slagordet er jo ikke så verst. Det er det alle klokker på vårt lands kirketårn forteller oss, at tiden renner ut. Dessuten er det også et slagord som fullkommengjør menneskets likeverd. Det utvisker alle hierarkier. Det er sagt at da de romerske seiersherrer paraderte med lauvbærkranser i gull inn mot bykjernen til folkets jubelbrøl, ble de hvisket i øret, igjen og igjen, av slaver bak dem, som påminnet dem om at også de skal dø. Det er sant. Våre kropper brytes ned så uansett, enten man er krigslegende eller slave.

 Jeg kan se min kropp forfalle, jeg kan se den får flere rynker, jeg kan merke det ved å få vondt i ryggen. Jeg kan merke tiden, jeg kan merke døden. En dag kommer den og tar meg. 

Og da gjelder det å ha støvlene på!

 Men det jeg vil, strotrer han imot, mens han tar hendene på bordet, slik man gjør når man skal forklare noe. 

 Det jeg vil er å feire livet, og det å feire livet, det er å skape noe. Å skape noe som er her når jeg ikke er her lenger. Det kan være relasjoner for den saks skyld, det behøver ikke å være musikk eller kunst, slik det er for meg. 

Som en måte å udødeliggjøre seg på.

 Man bygger et hus. Man bygger sin egen grav. Man bygger sitt eget mausoleum. 

Underholdning som knep

Veien er kort fra graven, mausoleumet, døden, og til et av Bisses forbilder: Nick Cave. En mann det er ufattelig mye å skrive om. Først triumferer han som mørkets overmann, han styrer seg enkelt gjennom heroinrusens destruktive kraft og maner frem den mest fryktinngytende kristne Gud man kan oppdrive.

Men så blir han fanget i mørket han har lekt med hele livet, og prosesserer derfra frem det mest opprivende bilde av den ekte døden jeg noengang har hørt, etter hans sønn falt utenfor en klippe og omkom. Albumet Skeleton Tree ble et stykke musikk som til syvende og sist fremviste hvor naken og hard tilværelsen kan være, med andre ord dvelte den ved å være menneske på en dypt selverkjennende måte. Det er ikke vanskelig å se linjen til Bisse i dette. 

Som når han tar fatt på selvmordet med Selvmordssangen på sitt nye album Bizzin, eller avsluttersporet Støvets År som nærmest dikterisk forteller hvordan tiden støver oss ned.

Det er kanskje vanskeligere å skjønne at den innledende underholdningskritikeren også skal plukke navn fra populærkulturens enorme symboler. Kendrick Lamar? Kanskje ikke så overraskende. Frank Ocean? Bisse kaller ham et kompositorisk geni, som en Kate Bush, en Kate Bush i annet kjønn, i annen kultur, i annen hudfarge, en annen verden. Kanye West?

 Kanye West er kunst forkledd som underholdning. 

De bruker alle underholdning som knep, mener Bisse. Som et virkemiddel for noe annet.

LES OGSÅ: Danskenes norske yndlinger.

Forvirrelsen mellom oss speiler vanskeligheten, og videre unødigheten, med kategorisering. For Bisse, som for mange, er skillelinjene han tidligere i samtalen krast oppførte, flyttbare. Båsene er ikke avstengte rom med lukkede dører.

Og er det noe som gjenkjenner kunsten, er det vel nettopp dét?

 Kunst må aldri ha et formål i seg selv. Den skal stille spørsmål. Den skal åpne folk, aldri lukke. Den skal åpne dører, ikke lukke dører. Den skal etterlate et hus med alle dørene åpne. Den skal la vinden blåse inn og gjennom, og slik kunne være en vårrengjøring. 

Vi virker felles fornøyde med at den definisjonen som plutselig spratt opp mellom oss var tilfredsstillende, den var god. Som kjæreste til en kunsthistoriker vet jeg fryktelig godt at utenforstående synsere som meg selv skal trå varsomt blant bastante kunstdefinisjoner, frykten er som alltids å bli en virkelighetsfjern Ari Behn, men her har vi vel truffet noe?

 Språk er musikk

Det å lage musikk og tekst er for Bisse å trenge inn i nye rom og landskaper. Det er et kaos hvordan tonene og bokstavene blir til, det er et verksted det er vanskelig å beskrive. Det han derimot vet, er at språk er musikk, like mye som musikk er språk. 

 Jeg elsker språk. For meg er språk musikk, og musikk språk. For meg er det det samme. Språket er musikk når du snakker. Lydene, fonetikken, det er musikk, du skaper rytme når du snakker, du har et tonefall. Jeg er veldig fascinert av det, og det er viktig for meg når jeg skriver låter. 

For Bisse er det å lage låter en tankevirksomhet, relaterbart til både poesien, romanen eller avhandlingen. Han mener musikk er som et bilde på en tid, et speil, en refleksjon av vår tids idéer, preferanser, tanker, tabuer og idealer. Bisse er i dialog med vår tid i sin musikk, slik alle er, men han kommenterer ryggvendt, utenfra, fra et asylum, fra menneske til samfunn heller enn motsatt. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bisse på scenen i Oslo sist sommer. FOTO: Helge Brekke

Det betyr imidlertid ikke at det skal være utilgjengelig og uforståelig. Et av Bisses mål er å treffe de som ikke ligner ham selv, å trosse kultur og smak, og slik kunne røske i «Kygo-fansen», som han sier, «pop-pigene», for å la dem se med hans «Hamsun-briller» på livet, og tenke over mysteriet. 

Bisse vet hvordan å gjøre det. Et Bisse-show er et show, det er kunstnerisk atomkraft som sprenger i alle retninger, det er nakenhet, catchyness, konfrontasjon, skrik, rap og sang, over hans brede og sjangervarierte katalog.

Hvordan er det å være Bisse på scenen?

— Det er en skapersone. Jeg er mannen i ingemannslandet mellom bandet og publikum. Det er slik det er å være sanger i et band. Man står midt mellom to verdener, der jeg er skilsmissebarnet…og kjærlighetsbarnet. 

Tilbake til døden

Svarene fra dansken er merkverdige. Samtalen også. Etter kaffen forlengst er drukket opp, og timen passert, sitter vi med det kalde, gyldne i glasset. Og vipps, så er vi på’n igjen. Døden.

 Kan du huske den gangen du fant ut av dine foreldre at de ikke visste hvorfor vi var her? Og hvorfra vi kommer? De har født deg, de har skapt deg, men de vet ikke hva de har skapt. 

Jeg tar det videre, og stiller Bisse et nytt spørsmål.

Er du spirituell?

Bisse nekter å svare dersom det innebærer en forskjell mellom det spirituelle og det virkelige. Finnes i det hele tatt forskjellen? Og hva er egentlig virkelig? Livet føles virkelig når man tryner på sykkel og møter asfalten. Livet føles virkelig når man bevitner en bilkollisjon. Livet føles aldri mer virkelig enn når man ser et liv utånde, på ekte.

Er det å oppleve slike ting en sniktitt ut av vår uvirkelighet – altså omverdenen slik vi skaper og gir mening til den, slik vi setter virkelighetens bruddstykker sammen for å forstå det uforklarlige? Er det å oppleve slike ting en sniktitt ut av vår falske forståelse av verden, og inn i det som «virkerlig» omringer oss?

Helheten i vårt liv er det vi selv som produserer, mener Bisse. Når han skaper et album, produserer han en virkelighet, noe å leve gjennom. Da skaper han noe som vi kan ta del i og bli en del av. Er det ikke det vi gjør med våre favorittalbum og favorittlåter? Vi lever til dem, og i dem, de blir et soundtrack til våre liv, enten fortiden, nåtiden eller håpet om fremtiden, og får slik uforglemmelige betydninger. 

LES OGSÅ: Slik er kjønnsfordelingen på hitlistene.

Det er også som om Bisse sier at vi ikke lever gjennom fakta noen av oss, selv om vi kan innbille oss det, vi lever ikke i et iskalst laboratorielys, hvor vi ser noe som helst klart og tydelig. Vi lever i en mørk kjellers fakkelskinn, med skygger på veggene i blafrende lys. Eller som Bisse selv sier:

 Man bygger seg sin egen lille gård. Vi skaper vårt eget system, vårt eget språk, vår egen lille tilværelse. Vi skaper et rom, bygger et hus, hvor vi kan være og oppholde oss.

Og derfor er det vi som er det «uvirkelige»?

 Og derfor kan man si døden er det virkelige, og vi, det uvirkelige. Det er døden som alltid virker, det er døden som alltid vinner. Døden er det eneste du kan være sikker på. Det er den eneste virkelighet som er. Alt annet er uvirkelig.

Vi ler og skåler.

Men vi skal passe oss for å tenke for mye over hva som er virkelig, maner han. Det minner ham nemlig om en norsk forfatter, Stig Sæterbakken, som endte sitt liv for tidlig. 

 Han tenkte for mye over virkeligheten. Han fortapte seg i avgrunnen, forteller Bisse. 

 Et kunsterliv er å vende seg mot solen

Bisse refererer videre med bilder fra hans Plexiglas-musikkvideo, en låt fra det nye albumet, hvor han står naken på toppen av Preikestolen i Rogaland, og i neste scene midt i en ørken i Dubai. Naturbildene er slående. I videoen skildrer Bisse hvordan man kan bli oppslukt av sin egen lille boble, sitt eget bur og plexiglass.

 Man kan stå på Preikestolen og kikke utenfor Lysefjorden, men istedenfor å kikke opp på himmelen og stjernene, kikket Sæterbakken ned i avgrunnen. Han ble sued up av det der mørket. Vi er jo omgitt av et mørke, sier han, sterkt tilstedeværende.

Artikkelen fortsetter under videoen.

 Men for meg er et kunstnerliv å vende seg mot solen, mot himmelen, og merke livet og lyset. Når man drar fra jorden og ut i universet er det et evig mørke som omgir oss, og som venter. Men det er enormt viktig at vi ikke forsvinner i det, og slik forsvinner i deprimerende snakk.

Det er mulig, sier han, å bruke bevisstheten om mørke, til å heller vende seg mot solen. 

 Det skal ikke være snakk om at vi skal dø og at det er forferdelig. Det skal snakk om at vi lever og at det er fantastisk. Det er jo et mirakel. Det er et mirakel at vi overhodet er

LES OGSÅ: DN: Beyoncé og Kanye Wests lyttertall manipulert i Tidal.

Han mimrer tilbake til slavene som hvisket de romerske seierherrene i ørene:

Jeg vil ikke være din slave under konserten som sier memento mori. Jeg vil være keiseren som står og feirer livet, og at vi alle sammen lever. 

Store spørsmål, ytrer jeg for å ta en pust i bakken og en slurk øl.

 Det er ikke så mange andre spørsmål, svarer Bisse. 

Bisse er ute med albumet Bizzin denne uka. Albumet gis ut på artistens eget selskap, Showbisse Inc.