Filmen om Afghanistans første metalband vises på Inferno denne uka

— De hadde ikke så mye til felles, men alle elsket metal.

«Rockabul» hadde premiere på Rotterdam filmfestival i slutten av januar og har også blitt vist på Kosmorama i Trondheim, men det er når filmen vises på Inferno i påsken at man kan si at filmen endelig har kommet hjem. Filmen handler om bandet District Unknown, Afghanistans første metalband. Filmen viser bandets historie. Fra den første nervøse øvingen, til å spille på festivalen Sound Central i Kabul og en festival i India. Filmen viser også utfordringene med å spille i et band i Afghanistan. Den siste delen av filmen handler om bandets og musikkscenens nedgang.

Uavhengig av dette, skal filmen nå eksklusivt vises for det publikummet den er tiltenkt for. Som regissøren Travis Beard forteller GAFFA:

— Jeg vil at så mange som mulig skal se filmen, spesielt metalfans. Hvis en hver jævel på kloden som digger metal ser filmen, så har jeg gjort jobben min.

LES OGSÅ: Rockevokalist hasteinnlagt på sykehus.

Det er også andre grunner til at «Rockabul» vies såpass mye oppmerksomhet i Norge. Produksjonsselskapet Up North har hjulpet til med å ferdigstille filmen og fått den ut på festivaler. Før filmfestivalene tok tak i filmen, så var det metalscenen som naturlig nok lot seg fascinere av historien om District Unknown. I 2015 fikk District Unknown prisen i kategorien «global metal» under Metalhammer UK sin årlige Golden Gods Awards.

På denne prisutdelingen skulle regissøren Travis Beard møte sin fremtidige produsent, Bill Gould. Bedre kjent som bassist og bandgrunderen i Faith No More.

— Jeg ble øyeblikkelig interessert i prosjektet da jeg hørte historien og da jeg møtte folka bak filmen under Golden Gods i 2015, kommer det fra Bill Gould på mail, — Jeg har et plateselskap som jobber med artister fra hele kloden, så jeg kan relatere til hva band går gjennom.

På spørsmålet District Unknown har inspirert han, har han følgende kommentar:

— Historien deres imponerer meg. Bandets generelle entusiasme inspirerer meg mye, spesielt med tanke på alt de har vært gjennom.

Huset med det rare i

Regissøren Travis Beard bodde åtte år i Kabul. Fra 2006 var han der i funksjon av å være fotojournalist. Siden tiden utenom arbeidet kunne bli langtekkelig og utrolig kjedelig, fikk han og andre vestlige utløp gjennom musikk og diverse band de dannet.

At det fantes afghansk ungdom med en solid interesse for metal, var noe som dukket opp helt tilfeldig.

— I en samtale, så nevnte noen bandets tidligere vokalist, Lemar. Han og fetteren hans Qais ville gjøre noe på gitar. Litt senere hørte jeg om brødrene Pedram og Qasem, som også ville gjøre et eller annet på trommer og bass. Jeg visste at det ikke var mange som likte metal i Kabul, så det første jeg ville gjøre var å samle alle fire i et rom og se hva utfallet ble. Det tok litt tid før de klikket, for de kom ikke fra samme bakgrunn og de hadde ikke så mye til felles, men alle elsket metal.

Artikkelen fortsetter under videoen.

Øvingsrommet var i et skjul ved siden av huset som Travis Beard bodde i. Huset fungerte som et kollektiv for andre vestlige som også jobbet i Afghanistan. Stedet ble fort episenteret for musikkscenen i Kabul.

— Min daværende kjæreste kommenterte at huset var som et hospits for musikerne i Kabul. Det var to grunner til at jeg elsket den situasjonen. Jeg likte å ha de fire gutta i District Unknown rundt meg og jeg digga å lage musikk. Det ga meg også tilgang på dem og det ga meg muligheten til å filme dem. Jeg kunne intervjue dem, men også filme at de vokste som band. Det samme gjelder meg som filmskaper. Evnene mine blir bedre utover i filmen, i samme takt som at bandet blir bedre.

En festival blir til

Bortsett fra konserter på klubber og barer som var under strenge sikkerhetstiltak og som nesten eksklusivt bare vestlige hadde tilgang til, så var det ikke spesielt mange andre steder hvor bandene kunne spille. Filmen «Rockabul» viser også hvordan festivalen Sound Central vokser frem, mye hjulpet av utenlandske midler, men også takket være solid dugnadsånd.

Selve idéen kom til Travis, da han var til stede på Afghan Star, afghanistans versjon av Idol.

— Jeg var til stede under Afghan Star og så afghansk ungdom lipsynce til cheesy popmusikk. Publikummet var kjønnssegregert med menn på den ene siden og kvinner på den andre, men de var helt i ekstase over den dritten de hørte. Jeg tenkte med en gang:

— Okay vi har et publikum. Alt vi trenger å gjøre er å eksponere dem for bedre musikk og så har vi en sikker greie. Jeg hadde rett. På den første festivalen hadde vi 500 publikummere, på den andre 1.500 og på den tredje og siste så hadde vi 2.500.

LES OGSÅ: Ny premieredato for Queen-film.

Den viktigste faktoren for å avholde en festival i Afghanistan er sikkerhet. En term ble til under Sound Central fra årene 2011 – 2013 og det er «stealth fest».

— Vi kunne gi folk informasjon om at en festival skulle bli avholdt, men vi kunne ikke massekommunisere hvor og når, siden de som kunne ha interesse i å angripe oss ville ha den informasjonen de trengte for å gjennomføre en aksjon. Så denne informasjonen kom gjennom musikk og kunstmiljøet. Det gjaldt å hype ideen.

— Det kommer snart, det kommer snart.

Artikkelen fortsetter under bildet.

District Unknown i studio. FOTO: David Gill

Sound Central ble aldri angrepet, men venuen hvor festivalen ble avholdt ble angrepet i 2014. Siden da har ikke IFA (Institute Francais de Afghanistan) avholdt annet enn interne arrangement.

— Jeg snakket med hun som driver stedet og hun er helt ærlig på at ingenting skjer der og dermed så er den eneste semi-profesjonelle scenen i Afghanistan stengt. Den scenen ble revet bort av en selvmordsbomber som tok livet av seg selv og en annen.

Selv om Travis Beard og District Unknown forsøkte å spre musikk utenfor Kabul med en mobilfestival som ble kalt Truckfest, så var musikkscenen i Kabul mer eller mindre i fritt fall etter den siste utgaven av Sound Central ble avholdt i 2013.

Det ble mer og mer farlig å uttrykke seg fritt offentlig, noe som resulterte i at så og si alle de afghanske musikerne flyttet fra Afghanistan.

— Det er trist, men jeg skjønner hvorfor unge afghanske kunstnere flytter fra landet. Hvis du ikke kan uttrykke deg og du ikke har noen plattform du kan uttrykke deg fra, hva faen skal du gjøre da?

En åtte år lang kamp

«Rockabul» er et dokument over Afghanistans første metalband og musikkscenen i Kabul. Bandet eksisterer fremdeles, musikkscenen gjør det ikke. Den eneste grunnen til at du kan se filmen, er fordi filmens regissør kjempet i åtte år for at filmen endelig skulle se verdens lys.

— Under filmingen, så var alt DIY. Det som er vanskelig er å gjøre post-produksjon uten noen midler. En annen ting var at krigen i Syria tok over mer og mer av nyhetsbildet og nyheter fra Afghanistan ble dyttet ut på sidelinjen. Det gjorde meg utrolig opprørt, for jeg hadde en jævlig bra historie å fortelle, det var bare for sent og det kunne jeg ikke leve med.

LES OGSÅ: Ingenting er vanskeligere enn å konkurrere med sin egen fortid.

«Rockabul» har endelig kommet hjem til sitt rette publikum. Kjernen i filmen er historien om District Unknown og musikkscenen i Kabul, men dypest sett så forteller den kanskje noe om hvorfor vi er fans i første omgang?

I morgen klokken 15:00 blir det visning av «Rockabul» og en Q&A-session med regissør Travis Beard i forbindelse med konferanseprogrammet til Inferno 2018. Mer informasjon her.