Ryan Adams om black metal, Donald Trump og The Smiths

Ryan Adams fotografert i 2017 da han var aktuell med albumet «Prisoner».

Ryan Adams (bildet) skulle holde hemmelig konsert på Krøsset i Oslo og vi fikk snakke med ham i forkant. Under samtalen fortalte Adams om sitt forhold til black metal og 80-tallsinspirasjonen som preger hans nye album ‘Prisoner’.

Det er et lite element av stress i forkant av dette intervjuet, og det er ikke beskrevet slik for å tilføre artikkelen spenning. Omstendighetene rundt den nær forestående praten med Ryan Adams er at han skal holde en hemmelig konsert i Oslo for å promotere sin nye plate Prisoner. Med motivet etablert, la oss se nærmere på noen andre detaljer ved det som skal skje.

Det vites ikke hva slags liv dere lever, kjære lesere, for alt hva vi vet, så kan det å ture i 240 km/t på den franske rivieraen være en helt vanlig helg for dere, men når man er vant til å intervjue svette artister på like svette backstagerom, så vil et intervju på et hotell på Aker Brygge i Oslo virke mer enn bare litt uvant. Representantene fra plateselskapet Universal gjør sitt ytterste for å sørge for at man skal være avslappet og ha et sted å forberede seg til intervjuet, men sammen med de svenske journalistene som vi venter sammen med i hotellets restaurant, har vi nok med å roe oss ned. Det sies at man ikke bryr seg nok hvis man ikke er nervøs før et intervju. Akkurat den biten gjør vi til tjue i stil. Stresset når toppen da vi blir fulgt inn til møterommet i enden av restauranten som Ryan Adams bruker til dagens intervjurunde.

Inntrykket man har fått av artisten gjennom tidligere intervjuer og i klipp på YouTube ser ut til å stemme på en prikk.

Ryan Adams har en energi og innlevelse i musikk som nærmest grenser til det barnslige. Samtidig er man klar over forhistorien hans, hvor han har hatt et ry på seg for å være vanskelig med musikkjournalister. Inntrykket er at hvis det har skjedd under intervjuer, er det fordi spørsmålene har beveget seg inn på det altfor personlige eller om tema som har blitt dekket grundig, som hans tidligere rusmisbruk. Av bagasje som kan være av interesse i disse dager er den fremdeles ferske skilsmissen med skuespilleren Mandy Moore, et tema som egentlig kan unngås siden Adams har innrømmet at Prisoner tar opp dette bruddet i tekstene.

Noe annet ville ha vært merkelig.

Et annet tema vi har blitt advart mot å spørre om er hans coverutgave av Taylors Swifts album 1989, som forøvrig har samme tittel. «Det er noe han har blitt spurt mye om», får vi som råd fra en av Universals representanter på stedet. Spørsmålet som pirrer nysgjerrigheten litt er om sinnet til Ryan Adams blir uttrykket like entusiastisk som hans glede og kunnskap om musikk, men så langt er ikke nysgjerrigheten villig til å gå denne gangen.

Black metal rules

— Hvordan går det?

Spørsmålet kommer raskt og uventet fra Adams der han sitter ved enden av et langbord, opptatt med å få gjort unna det siste av promoteringsarbeidet på en smarttelefon.

Svaret han får er at det går bedre så fort nervøsiteten er borte.

— Er du nervøs? Hvorfor? Du kommer til å greie deg kjempefint, er svaret før aktiviteten igjen tiltar på telefonen.

— Ok, jeg laster opp tre ting på en gang. Der har vi Amoeba Hollywood og thhhoooooo der har vi Oslo. Blow up the internet. Consider it blown up. That’s how we do it.

Telefonen blir fort lagt til side, hånden blir strukket ut: — «Hello», startskuddet for en halvtimes pratetid går. Selv om han har kommet helt til Oslo for å promotere sin nye plate, Prisoner, så må platen i første omgang vike for hans interesse for black metal.

Et tema han kan snakke mye om.

— Jeg antar at noen vil synes at det er rart at jeg liker black metal, men det er egentlig ikke så kunstig. Favorittbandene mine er The Smiths og Black Sabbath. Da jeg fikk min første gitar, så ville jeg ikke spille metal, fordi den byen jeg kommer fra i North Carolina har de verste metalbandene du kan tenke deg, smiler han.

Og fortsetter:

— Når du hører historier om Black Sabbath som kommer fra Birmingham, så var det sannsynligvis ingen som spilte samme musikk som de, da de startet og før gjennombruddet var det helt sikkert ingen som visste hvem de var. Hvis du ser på noen black metal-band fra USA som Xasthur og Krallice, så kommer heller ikke de fra steder med en stor befolkning. De er ikke ansett som hippe og folk kjenner ikke til dem. Energien som kommer fra slike band har en enorm tiltrekning på meg. En annen ting som er vesentlig, er at når jeg hører på musikk, så spiller ikke den musikken jeg lager noen rolle. Den eneste måten jeg kan forklare det på er at når jeg lager musikk, så er det noe dypt personlig og det mest «metal» jeg kan gjøre er å lage musikk som handler om følelsene mine, fordi det er det jeg er flink til.

Ikke ulikt Panteras Phil Anselmo, fant Ryan Adams veien til black metal gjennom hardcore som ledet ham til japansk thrash, grindcore og etterhvert til Celtic Frost og ifølge hans egne ord, er ikke veien derfra lang før man kommer over et band som Mayhem.

Det var også en mer komisk sak som gjorde ham til fan av sjangeren.

— Jeg har en forkjærlighet for band med de mest overdrevne satanistiske coverene. Det er et tegn som de fleste metalheads kjenner og det betyr at platen enten er kjempebra eller jævlig dårlig, sier han med et smil.

— Noen ganger kan det virke som om at det er humor, som om de ikke bryr seg om at de er gærne. At de ikke bryr seg om hva folk tror om dem. Det er selvsagt mer som ligger bak, men de første black metal-platene jeg hørte forandret meg virkelig. Det var noe helt annerledes og på den tiden bodde jeg i New York og det var ingen jeg kunne diskutere sjangeren med.

Et band gjorde særlig inntrykk på Ryan Adams, og det var norske Emperor og platen deres Anthems To The Welkin At Dusk.

Dette albumet skulle også turnébandet hans, The Cardinals, få merke.

— Den platen fikk meg til å føle at det var ok å ikke være en militant fan og at jeg ikke trengte å bidra med noe. Jeg var i USA og et medlemmene i bandet mitt spilte steel pedal-gitar. Det var veldig merkelig, for jeg husker jeg spilte platen for dem og de sa ting som «Herregud, det er forferdelig! Hvordan kan du høre på den musikken?» Jeg fyrte tilbake: «Fuck dere! Dere er fake metal». Jeg kalte de ikke posers, men poseurs. De sjønte ikke hva jeg mente, skratter han høyt.

— Jeg har en evne til å se hva som gjør folk redde, om de så tror at du liker slik musikk fordi du er esoterisk eller hvis du leser bøker om hekser, så tror de kanskje at du er satanist. Jeg tipper at gutta i The Cardinals ble ganske skremt, men så tror jeg de generelt var ganske redd for meg.

Tro det eller ei, men det er en likhet i musikken til Emperor og Ryan Adams. Det er en individuell beskrivelse og den går på følelser man får gjennom musikk, men en av følelsene man kan få og en følelse begge greier å få frem, er en følelse av å reise og at man er på vei et sted.

Adams påpeker også en annen likhet som du kanskje ikke ville tro med en gang.

— Tekstmessig også. Platene deres er helt nydelige og jeg tror mange ville blitt overrasket over hvor sofistikerte tekstene deres er. Hvis de hadde lest teksten til sangen Curse You All Men, så ville de hadde trodd at de leste noe av Baudelaire. De ville lest det som et dikt fra romantikken. På den annen siden, hvis noen hadde kommet over en tekst av Van Halen, så ville de kanskje ha trodd at de kom over en tullings dagbok fra high school. Det er sofistikert, men egentlig ikke, humrer han.

— Men der har du musikkens kraft! Innenfor rock, så er vi fremdeles en gjeng med nerder. En som går rundt med Slayer-skjorte kan stikke og se Mumford & Sons. Det er noe av det samme jeg har sett, når jeg titter ut blant publikum når jeg står på scenen og ser folk med Death Angel-skjorter. Det overrasker meg alltid, men så har platesamlere mye følelser og du skal være ganske spesiell av natur for å bare være i et modus. Jeg tror ikke jeg kunne hørt på kun en form for musikk. Jeg tror det hadde blitt ganske kjedelig.

Det nye albumet

Klokka tikker nådeløst ned og etter å ha brukt tjue minutter av min intervjutid på å snakke om black metal, begynner tiden å bli overmoden for å stille noen spørsmål rundt den nye platen. Prisoner skiller seg fra resten av hans musikk på et viktig punkt og det er den musikalske inspirasjonen den bygger på. Du hører det allerede når den første låta Do You Still Love Me starter. Det minner om den dramatiske og litt cheesy måten 80-talls band som Mr. Mister åpner slagere som Broken Wings og Kyrie, det er bare at Ryan Adams bruker litt mer slagkraft.

Nyansene er forskjellige fra låt til låt, men den litt svulstige 80-tallspoppen- og rocken henger ved låtene. I andre låter kan det virke som om inspirasjonen er undergrunnsband fra samme tiår. En låt som Shiver And Shake, virker som om den er tatt rett ut fra The Replacements’ katalog.

Hvorfor valgte du å gjøre albumet på denne måten?

— Etter å ha spilt det forrige albumet live, innså jeg at det mangler noe ved musikken min. Hvis du går gjennom musikken min så er det meste downbeat og jeg ble mer og mer klar over at jeg kunne si akkurat det jeg ville si. Samtidig hørte jeg mye på plater av artister som jeg hørte mye på da jeg vokste opp som Don Henley, Bruce Hornsby, The Range, Yes-platen Big Generator av en eller annen jævlig merkelig grunn, Steve Winwood og 80-tallsplatene til Eric Clapton. Det avhenger litt av hvordan du bruker musikken, til og med musikk som ingen i sitt rette sinn vil høre på som Tears For Fears, som jeg digger. Jeg ble besatt av det.

Musikken kan virke oppstemt, men det er alltid noe sårbart ved det, noe melankolsk kanskje. Så har du tekstene som handler om tap og å miste noen man er glad i. Med tanke på at 80-tallsmusikk kan oppfattes som cheesy og komisk, satte Adams en grense for hvor langt han kunne gå?

— Nei, jeg ville gå meg vill og det var en bra ting, fordi motsetningene mellom tekstene og musikken er så god. Det er som den siste platen til The Smiths. Det er ting på det albumet som fikk meg til å tenke – «Hva faen er dette?» Dette er favorittbandet mitt og til og med første sangen A Rush And A Push And The Land Is Ours og hvor forbanna passende er ikke den sangen nå, sier han oppgitt og det er tydelig at en av hans mange digresjoner er på trappene.

— Hvis noen vil snakke om satanister, så se på presidenten vår nå. Han er Satan! Jeg bare venter på at ansiktet hans skal dele seg og at en øgle skal titte frem.

Han ler oppgitt før han kommer tilbake til The Smiths igjen.

— Det de gjorde på den plata med lag på lag med keyboard, et eller annet sted i hodet mitt synes jeg det egentlig er kult. Det finnes musikere som er redde for å bruke det de er inspirert av på den måten, men jeg synes det er bra. Tenk for deg selv hva som skal til for å lage et godt måltid. Noen varer må du kjøpe i butikken, andre ting tar du fra hagen. Du lager en gryte av det, men det kommer til å inneholde ting som kommer fra deg.

Han tilføyer også med ettertrykk:

— Jeg ville bare være fri, men jeg ville også at ørene mine skulle poppe også og denne platen gjorde det. Jeg liker denne platen like mye som de andre platene jeg har gjort og jeg frykter hva som kommer etter dette, for da må jeg virkelig slippe meg fri.

Det siste elementet som får det sårbare og triste frem i musikken hans er tekstene hans. I et intervju med The Telegraph beskrev Ryan Adams at den han gjør med musikken og kanskje tekstene spesielt, er å plukke på sår.

Hva mener du med det?

— Det er ganske mye musikk som handler om at ting kommer til å bli bedre og at alt er okei og jeg synes det er helt greit, jeg applauderer det faktisk. Men det er ikke så mye musikk som handler om at det ikke er okei, at det er helt fucka og hvis det kommer en ny dag, så kommer den til å være enda blekere enn dagen som kom før. Nesten alle jeg kjenner har hatt det sånn minst en gang og slik tror jeg det er for de aller fleste, med mindre du er en totalt opplyst taoist buddhist munk, hvor du kan akseptere hver jævla bedritne ting som treffer deg i trynet og fremdeles se på det som en gave. Signe dem, jeg skulle ønske at jeg hadde det sånn. Jeg har vært en romantiker hele livet mitt og jeg innser at alle de små tingene jeg bryr meg om ikke vil vare og man sitter igjen med en nostalgisk følelse som man må gjøre noe med.

Manageren begynner å bli utålmodig og reiser seg for å vise at tiden snart er ute, men Ryan Adams tilføyer en siste replikk.

— En mer nøyaktig beskrivelse er at jeg presser på såret. Du ville ikke fått såret hvis du ikke var med på leken og jeg tror det betyr at jeg kjenner på de følelsene og jeg tror det er noe jeg aldri greier å flykte fra. Selv om jeg skriver låtene for meg selv, så håper jeg at de kan være til hjelp for noen andre der ute.

Ryan Adams ser rett på meg:

— For selv metalheads får hjertet knust, ikke sant?

Så smiler han skjevt.

Ryan Adams’ nye album er ute på Blue Note/Universal Music i dag.

Si din mening