Intervju: Band Of Horses

Solen skinner i Oslo og på The Thief sitter Band Of Horses’ frontmann Ben Bridwell og ser på båtene langs bryggen. På bordet foran ham står det et glass Bloody Mary med isbiter og to korte selleristanger. Det er fire år siden Band Of Horses gav ut et studioalbum, men i dag er deler av besetningen på promoturné for deres nyeste materiale. Neste måned slippes Why Are You OK som blir deres femte studioalbum. Bridwell ser på meg med et dypt blikk og spør ”Hva skal vi snakke om? Vi burde kanskje snakke om Band Of Horses”. Måten han sier det på indikerer at bandet bare er et tema. At han ikke er en del av det, selv om han er frontmann.

Hva har dere gjort de fire siste årene?

— Åh Gud, ja si det. En velfortjent ferie! sier Bridwell spøkefullt.
Vi har bare levd egentlig. Fått barn, oppdratt barn. Jeg gjorde et par musikkrelaterte ting, som å gi ut et album med Sam Beam fra Iron & Wine. Vi i Band Of Horses gav ut et akustisk album, hvor vi også hadde en liten turné, men ikke i Europa da dessverre. Tok også vår tid til å gjøre dette albumet ferdig, jeg ville ikke haste det.

Why Are You OK

Bridwell skrev låtene til Why Are You OK hjemme. Etter at barna var i seng, så kunne han holde seg oppe hele natten og bare skrive. Få inn et par timers søvn, kjøre ungene til skolen, og fortsette med låtskrivingen hjemme.

— Vanligvis så drar jeg på en hytte og isolerer meg selv i en uke. Men da gir jeg meg også muligheten til å gjøre noe helt annet, som å lese en bok når jeg egentlig burde lage musikk. Her hjemme har jeg ikke muligheten til å tulle med tid på den måten. Nå er ungene i seng, nå må jeg få ræven i gir.

En av låtene begynte Bridwell på å lage for syv år siden.

— Noen av låtene er ganske gamle egentlig. Noen som aldri fikk se dagens lys den gang. Jeg skribler alltid med låter. Hver gang vi har en fridag på en turné, så skriver jeg alltid. Det er vanskelig å si når det faktisk startet. Egentlig så begynte albumet å ta form for 1 ½ år siden. Jeg følte det var nok materiale til å i hvert fall å se på studioer.

Var det slik albumprosessen gikk for seg?

— Ja. Jeg spiller alltid inn demoer. Om det er en Band Of Horses låt eller noe annet. Jeg tenker ikke på et bestemt prosjekt eller band når jeg skriver låter. Jeg må bare alltid skrible med en låt. Om det er en coverlåt, eller hva som helst egentlig. Hvelvet hadde bygget seg opp, og det var på tide å dumpe det. Få vekten av skuldrene.

Han spiller alltid inn demoner. Om det for Band Of Horses eller noe annet er ikke bestemt under innspilling. Bridwell føler han alltid må gjøre noe med en låt. Om det er en coverlåt eller noe annet. Han følte at brønnen hadde fylt seg opp, og det var på tide å dumpe det. Få vekten av skuldrene på en måte, så man kan gå videre på det neste.

Hvor fikk du inspirasjonen fra?

— Vel, jeg føler vi hadde behov for å tjene mer penger. Du vet, vi må jo mate alle disse ungene, sier han flirende.
Vi kan ikke bare holde det for oss selv. Man må på et tidspunkt vise det frem. Ellers så sitter man igjen med en slags type bagasje, alle låtene man har. Om de er gode nok, så bare lanser dem, hvem bryr seg.

For Bridwell er noen låter vanskeligere å lage enn andre. Som den nevnt ovenfor som han startet med for syv år siden.

— Jeg glemmer at låter har en slags oppskrift. Det kan for eksempel være lurt med et refreng. Jeg tenker ikke på slikt, eller på den måten. Som den låten jeg snakket om i sted, den skrev jeg da min første datter ble født. Men jeg klarte aldri å fullføre den. Låten ga ikke etter før aller siste minutt. Albumet var klart til å sendes til trykk, og jeg bare: «veent!».

Det som hjalp Bridwell fullføre låten var å bytte ut ord. Han kom endelig på hva et refreng var. Men også finne en motmelodi på en måte. Låten er deres nyeste singel In a Drawer. Det startet med at Bridwell parodierte Jay Mascis fra Dinosaur Jr., og faktisk fikk ham til å synge den delen på låten.

— Det var fantastisk å arbeide med han. Vi var ikke i samme by eller noe sånt. Han spilte inn sin del på sitt studio. Dagens teknologi gjør det slikt at man ikke behøver å være i samme studio lenger. Det er så bra. Vi har arbeidet sammen før, så vi er jo venner. Han er litt rolig til tider da.

Det vanskelige valget

Bridwell sier at han alltid skriver låter og har alltid brønnen halvfull. Det å velge ut hvilke sanger som får være med på en utgivelse er en vanskelig prosess. Bridwell innrømmer at han kan miste perspektivet. Da er det godt å ha en god produsent, bandkollegaer og Rick Rubin.

— Jeg var heldig som fikk min venn Rick Rubin – en fantastisk produsent med så mye musikalsk kunnskap – til å lene meg på. Jeg kunne be om råd fra han. Bare ved å spille demoner, så kan noen som Rick gi et fersk perspektiv. Han sier ikke at man heller burde gjøre det på en bestemt måte, men formulerer seg slik at ”jeg skjønner det, jeg forstår hvor du vil med dette”. Det sies at det tas en landsby til å oppdra ett barn. Vel, det tar en landsby å oppdra meg som låtskriver.

Det å arbeide med Jason Lytle fra Grandaddy var en utrolig opplevelse for Bridwell. Midt under produksjonen ble Bridwell spurt om hvordan han så for seg sluttresultatet – hvilken rekkefølge låtene skulle ha på albumet. Han hadde aldri tenkt på lydsekvensene gjennom produksjonen før Lytle gjorde han oppmerksom på det.

— Han gav meg hintet til å være bevisst på det. Det kunne forme hvordan en sang starter eller ender. At det er en rød tråd gjennom det hele. Jeg var tydelig på at Dull Times The Moon skulle være første låt på albumet. Selv om jeg var sikker på at jeg ville få litt motstand fra management eller et eventuelt plateselskap, da låten er så lang. Låten kan kanskje skremme vekk lyttere, den kan kanskje virke litt kjedelig. Men den forteller en historie om hvor jeg er i dag, og derfor var det viktig for meg å starte der.

Personlig liker Bridwell det kommende albumet ganske godt. Ikke bare musikalsk, men den følelsen av lettelse av at man endelig er ferdig. Det å ha oppnådd noe fra start til slutt.

— Jeg føler at jeg endelig kan slappe av, å være en person igjen. Men, jeg liker også dynamikken i albumet. Å ha Jason som produsent var et smart valg. Han gav noe til låtene som aldri ville ha blitt utforsket, om det bare var meg liksom. Jason fikk sangene til å blomstre. Jeg føler meg ganske bra når det kommer til albumet.

Et ærlig album

Han fikler med drinken, mens forklarer at det er viktig for han å være mer oppriktig med Why Are You OK. Tidligere har Bridwell brukt metaforer som en selvforsvarsmekaniske, en måte å maskere seg selv på. Han var redd for å avsløre for mye. Det viktigste er at lytteren skal ha en egen opplevelse. Bridwell ville ikke gi mer fra seg, i frykt for at fokuset går over på han og ikke lytterens egen oppfatning av musikken.

— Denne gangen vil jeg være mer ærlig, spesielt når det kom til tekstene. Det føles annerledes, men jeg er glad jeg skrev på den måten. En låt jeg virkelig liker er Whatever, Wherever. En sentimental låt som handler om en som reiser mye og samtidig oppdrar en familie. Jeg føler jeg fikk frem budskapet på en måte som fikk andre til å relatere seg. De som har lent seg mot sagen mener ikke at den er om dem, men kunne vært skrevet av dem. Det er det som er så vakkert med musikk, det er ikke min fortelling lenger, det er noen andres. Når man oppnår noe slikt, så betyr det alt.

Låten Country Teen er skrevet av gitarist Tyler Ramsey, som også synger låten på albumet. En vokalforandring holder albumet ferskt ifølge Bridwell, særlig etter man har blitt tvunget på seg hans stemme gjennom resten av albumene. Morsom fyr han der Bridwell. Bassisten Bill Reynolds komponerte musikken, mens Bridwell står bak det meste av sangtekstene og melodiene.

Dagen før vi møtte Bridwell, hadde han sammen med Tyler Ramsey og Ryan Monroe spilt albumet på Parkteatret. Vinylen kom så og si rett fra produksjon til Parkteatret og til dem som møtte opp for å høre.

— Hver gang jeg hører en av låtene våre på en restaurant eller en bar, så blir jeg anspent og klarer ikke å fokusere. Jeg lytter jo med ett annet perspektiv, jeg hører på de småtingene som skulle til da låten ble spilt inn. Jeg er veldig selvkritisk på den måten. Jeg er overrasket over at jeg ikke ble irritert over å høre oss selv. Parkteatret var så koselig, og alle der var så hyggelige. Vi fikk et bord ved en søyle, som gjorde at vi ikke ble stirret på da albumet ble spilt. Folk kunne liksom ikke se vår reaksjon. Det å sette seg ned å snakke om innspillingen mens man hører på albumet er ganske unikt. Jeg tror ikke mange band gjør det. Det at vi fikk muligheten er veldig spesielt, og vi setter pris på det. Vi skulle jo ikke opptre, men vi ville gjøre noe som kunne knytte oss nærmere den norske fansen. De er noen av de beste fansen vi har, og er alltid så utrolig støttende mot oss og vår musikk. Ingenting slår å møte fansen ansikt til ansikt.

Nordmenn er så høflige, mener Bridwell. Det var få som kom opp til dem og ba om bilder da de satt på Parkteatret. Kanskje det var fordi de ville ikke trenge seg på eller om de ikke visste hvem vi var, sier Bridwell. Om bare 10 prosent av de som var der var Band Of Horses fans, så var det verdt det for dem.

Tilbake til Norge

Neste måned spiller Band Of Horses på to festivaler i Norge, Bergenfest og Piknik I Parken.

— Noen festivaler kan på en måte bli den beste konserten vi noensinne har spilt. Det å se et hav av mennesker, hvor noen kommer for å se på oss, mens andre bare går forbi eller kom for nysgjerrigheten. Det er utrolig å få kontakt med så mange mennesker samtidig.

Sammenlignet med å spille i et annet lokale, bare en vanlig konsert, gir dem friheten til å kanskje spille roligere og mer sære sanger, ifølge Bridwell. Men ingen er bedre enn den andre. En festival eller en vanlig konsert kan gå begge veier, enten utrolig bra eller kjempedårlig.

— Jeg liker utfordringen med å spille på festivaler. Særlig når det kommer til tidsklemmen. Det å bare ha 45 minutter å spille på, får meg til å tenke på hvilke tolv sanger gir mest innvirkning på publikum. Jeg elsker festivalkulturen også, det å oppdage nye band. Det er jo nesten den eneste gangen jeg får dra på konserter selv. På festivaler kan jeg liksom se nye band, men også legender.

Sommerturnéen kommer til å bli fantastisk. Band Of Horses er klare og full av energi.

— Vi har et album vi er stolte av. Vi har nytt materiale vi er klare for å vise frem. Det er en spennende tid.

Selv om de gleder seg til festivalsommeren, så er de forberedt på at det kan være tøft å være borte fra familien, særlig barna.

Ubevisst påvirket musikkelsker

Bridwell er alltid på utkikk etter ny musikk å oppdage. Han liker helst å bli tipset om god musikk fra andre enn de dårlige radiokanalene som finnes i South Carolina.

— Jeg er usikker på om bandene jeg hører på, påvirker min måte å lage musikk. Jeg blir nok påvirket på en ubevisst måte. Man blir alle inspirert av noen, og på en måte så er det vel en sunn måte å låne på. I dag er det vanskelig å lage noe som er virkelig unikt. Om det er noen som beskylder meg for plagiat så send dem min vei, jeg har jo vært i fengsel.

For hva da?

— Ingenting. Det var bare ingenting. Noe dumt. Det var heldigvis ikke for en lang periode. Men om noen beskylder meg for plagiat så kommer fengselsfuglen ut. Neida, bare tuller, selvsagt ikke, jeg er en pasifist. Men det er jo sunt og naturlig, folk låner jo ting hele tiden. Jeg vet at folk har gjort det mot meg. Mer som oi, jeg vet hva du gjør, men jeg sier det ikke til noen.

Sa Bridwell med en lur stemme. Hvem det var ville han ikke si. Bridwell er uansett kjempe glad for å være tilbake med Band Of Horses. Han er meget takknemlig for alt, og tar ikke små ting for gitt.

— Jeg er veldig glad for å fortsatt ha et liv innenfor musikken. Om du finner oss der ute, så er vi nok veldig glad for å være der vi er. Og hjelp oss gjerne, vi har en drøss med barn å støtte. Vær så snill kjøp en konsertbillett og albumet.

Gi oss litt klær eller la oss haike med dere, sier Bridwell mens han ler.

— Neida, vi klarer oss. Vi gleder oss masse og kommer til å ha det kjempegøy.

Band Of Horses’ nye album Why Are You OK kommer 10. juni. Hør førstesingelen Casual Party her:

Si din mening