nn-NO Sat, 18 Jul 2026 07:30:24 GMT b1c135a3-2911-4fdd-b013-611722d7626a Thu, 09 Jul 2026 18:22:10 GMT

Ja, første halvparten av 2026 er faktisk forbi allerede – noe som også betyr at årets første etappe med norsk musikk herved er gitt ut og konsumert av ivrige lyttere over hele landet. Mange begeistrede anmeldelser har blitt skrevet de siste seks månedene, og det er selvsagt umulig å få med alle årets perler på en liste med bare ti plasser. Likevel har vi gjort et forsøk på å plukke ut de ti som har imponert oss aller mest.

I denne lista har vi i redaksjonen plukket ut ti album og EP-er som vi mener har bidratt til å definere 2026 så langt. Om seks måneder får vi svaret på hvilken halvdel av året som leverte sterkest.

Her er våre utvalgte favoritter så langt i 2026 – i tilfeldig rekkefølge.

Hammok – When Does This Place Become Our Scene ★★★★★★

«Om du ikke har fått FOMO fra å gå glipp av Hammoks nisjete pop-up-konserter ennå, så må du stålsette deg. På When Does This Place Become Our Scene har Oslotrioen funnet svaret på spørsmålet i tittelen.» HC & Subaru – BYGDETRAPEN ★★★★★

“Da «Brauten» ljomet ut i rommet, kunne jeg knapt tro mine egne ører. Subaru leverte en knallhard beat, mens HC lirte av seg den ene sinnssyke linjen etter den andre, med en så brei dialekt at norsk hiphop knapt har sett maken: «Hva er det jeg hører? Er det kødd?!» Men nei – det er verken kødd eller flaks. For hver låt HC & Subaru slipper, blir det tydeligere at de vet nøyaktig hva de driver med.” Ea Othilde – You'll Leave the City ★★★★★

«Hun har skjønt noe. Noe som ligger et sted mellom erfaren, gjennomstudert musiker og naturtalent. Der instinkt møter inspirasjon. Denne EP-en er ikke noe unntak, og føyer seg inn i rekken av sterke utgivelser fra Ea Othilde.» Dancing The Conga – And now... We Take America ★★★★★

«And now... We Take America er ambisiøst. Kanskje litt for ambisiøst til tider, men 110% verdt det. Selv om verden går til helvete, kan vi alltid danse til congatrommene.» Sanyu – Circumspect ★★★★★

«Jeg veeet at det er et utslitt bilde, men dette er et musikkstykke som tar deg med på en reise. Sanyu har virkelig lagd et helhetlig, veldesignet og strukturert album. Det er fullt av imponerende partier og Sanyu imponerer virkelig som en jack-of-all-genres. Jeg kan sette pris på et album som bryter med forventningene jeg har fått underveis i albumet.» SASSY 009 – Dreamer+ ★★★★★

«Dreamer+ er skiva for oss som liker å føle litt for mye, litt for sent på kvelden – emo, elektronisk og kompromissløs. Selv når uttrykket tidvis gjentar seg, står Sassy 009 frem som en av de mest særegne stemmene i norsk alternativ pop akkurat nå. Dette er typen skive du viser til daten din fordi du vet at dette er kult, sexy og milevis unna det alle andre hører på. Så gjett hva jeg skal gjøre!» Amalie Holt Kleive – Vi er de evige ★★★★★

«Denne skiva treffer med en sjelden kombinasjon av intellekt og magefølelse. Vi er de evige er sårbar klubbmusikk for dem som både vil danse og tenke. For dem som kjenner på tidens brutalitet, men likevel tør å tro på noe som varer. Mellom klubb og katedral har Amalie Holt Kleive funnet et rom som føles helt og holdent hennes eget. Og denne gangen holder konstruksjonen.» Villskudd – Ingenting er forgjeves ★★★★★

«Alle gode ting er tre, sies det, og slik er det for Villskudd. Med et rendyrket rockealbum viser de at arbeidet med de to tidligere albumene ikke var forgjeves. De har tatt med seg den norske 80-tallsrocken inn på dagens musikkscene og gjort den til sin egen. Det er vanskelig å tro at de kun har spilt sammen i tre år – det kunne like gjerne vært 40.» Backstreet Girls – Full Tilt Boogie ★★★★★

«Med et rullende arpeggio og galloperende rytme rir Backstreet Girls inn i solnedgangen. Er det et siste farvel til helten Bjørn Müller eller en påminnelse om at heltene i Backstreet Girls alltid returnerer når de trengs som mest? porque no los dos?» SYMRE – Ikkje noko for meg ★★★★★

«Å lytte til SYMRE gir en hel del assosiasjoner til Valkyrien Allstars og ULD, men hun har likevel et uttrykk som er hennes helt eget. Taugbøl Bangs upolerte og uanstrengte stemme, i kombinasjon med det personlige og ærlige i låtene, setter et tydelig særskilt preg på albumet. Det er sterke instrumentalprestasjoner og albumet er musikalsk gjennomarbeidet. AI vil aldri kunne lage samme musikk som SYMRE.»

]]> 84db4993-2f6c-4c11-a5ca-4b55ee6d7251 Tue, 07 Jul 2026 11:29:12 GMT

Taylor Swift og NFL-stjernen Travis Kelce har giftet seg.

Bryllupet fant sted fredag ​​3. juli på Madison Square Garden i New York, og de ble viet av sin felles venn Adam Sandler. Det skriver The New York Times.

LES OGSÅ: Tidal fjerner royalties for AI-musikk

En lang rekke kjendiser ble observert i bryllupet, der media har nevnt navn som Ed Sheeran, Sombr, Benson Boone, Hugh Grant, Bradley Cooper, Gigi Hadid, Selena Gomez og mange flere.

I forbindelse med bryllupsfeiringen har Taylor Swift og Travis Kelce donert 26 millioner dollar, tilsvarende over 170 millioner kroner, til rundt 20 veldedige organisasjoner. Det skriver Variety.

Millionbeløpet har blant annet gått til ni matbanker, en organisasjon mot dyremishandling, syv utdanningsprogrammer og tre barnesykehus.

En talsperson for paret opplyser at donasjonene er en del av bryllupsfeiringen.

Taylor Swift har tidligere donert store summer til veldedighet. Under turneene hennes i 2023 og 2024 mottok flere lokale matbanker donasjoner i forbindelse med konsertbesøkene hennes.

Swift og Kelce offentliggjorde forholdet sitt i 2023 og har siden blitt et av verdens mest omtalte kjendispar.

Nyheten om at paret hadde giftet seg ble også vist på skjermene i Madison Square Garden. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på GAFFA DK før den ble oversatt av den norske redaksjonen og publisert på GAFFA NO. ]]> 15b91d93-5d97-486e-a1eb-2edcffdd340b Tue, 07 Jul 2026 11:24:26 GMT

Tre menn er arrestert på Roskilde Festival og siktet for seksuelt krenkende atferd, mistenkt for å ha filmet kvinner på festivalområdet, også kjent som creepshooting.

Dette opplyser Midt- og Vestsjællands politi i sin dagsrapport.

LES OGSÅ: Dødt spedbarn funnet på amerikansk festival

Flere vitner kontaktet politiet lørdag kveld etter at de hadde observert tre menn som angivelig så på kvinner som tisset. Da politiet ankom området, fant de et kamera som mistenkte hadde plassert slik at det filmet mot området der kvinnene satt.

De tre mennene, som er henholdsvis 67, 48 og 40 år gamle, ble deretter arrestert og siktet for seksuelt krenkende atferd.

Den eldste og yngste av mennene er fra Tyskland, mens den 48 år gamle mannen er fra Latvia.

Mennene ble arrestert lørdag kveld på Roskilde Festival.

Saken kommer etter at den danske TV2-dokumentaren "Jagten på Creeps" tidligere i år fokuserte på såkalte creepshots, hvor kvinner på festivaler i hemmelighet har blitt filmet mens de urinerer, og der opptakene deretter har blitt delt og solgt på internett.

Etter dokumentaren innførte Roskilde Festival nye tiltak for å gjøre det vanskeligere å filme slike videoer. Blant annet ble det installert nye, knebelagte urinaler med høyere sider, som skulle gi festivalgjestene mer privatliv.

I fjor ble det lastet opp minst 16 creepshots fra Roskilde Festival, men dansk TV2 har funnet videoer som går helt tilbake til 2010. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på GAFFA DK før den ble oversatt av den norske redaksjonen og publisert på GAFFA NO. ]]> fc53adf6-5a44-435a-adbc-ef161fce84fb Sun, 28 Jun 2026 13:40:29 GMT

Det er nøyaktig en uke og sytten år siden britiske Steven Patrick Morrissey, kjent som frontfiguren Morrissey fra det legendariske bandet The Smits, fikk et ølglass kastet i trynet sitt på Sentrum Scene i Oslo. Siden den gang har det gått rykter om at artisten har svartelistet hovedstaden ettersom de neste Norges-konsertene hans har vært i Bergen og Stavanger (selv om han spilte i Oslo under en Nobels Fredspris-konsert i 2013). Svarteliste eller ei – lørdag kveld, en kort togtur unna Oslo sto den ikoniske og kontroversielle artisten klar på Nova Spektrum i Lillestrøm for å kickstarte sin 2026 europa-turné for å promotere sittt nyeste album Make-Up Is A Lie.

LES OGSÅ: Morrissey avlyser konsert – etter søvnmangel

Klokken 21:01 begynner bandet å spille. En karismatisk Morrissey trer opp på scenen med en tamburin og sier «Hallo Norge» før han begynner på første vers av "Billy Budd". Konsertens førsteinntrykk blir dessverre svekket en lydbalanse som står fast i motbakken. Balansen i bandet er noenlunde flatt, mens Morrisseys vokal er høy, men også sausete. På sitt verste skytes det ut skarpe, nesten feed-aktige lyder som gjør meg takknemlig for at jeg har ørepropper i. Til tross for en uheldig miks er det tydelig at publikum er ekstatisk for å se The Smiths frontfiguren står foran dem i kveld her i Lillestrøm.

Noen låter inn i settet kommer vokalmiksen en del. Til en del tilskueres positive overraskelse får vi høre en del The Smiths sanger i tillegg til Morrisseys egen diskografi. Først ute av Smiths-låtene er "How Soon is Now" hvor publikum jubler og synger med. Følelsen i rommet er god, men det er umulig å ikke kommentere på frontfigurens småreduserte utstråling. Morrissey treffer tonene, han formidler bra og ser generelt selvsikker ut, men det virker som om alt av maskineriet i fremførelsen operer kun på åtti eller nitti prosent isteden for hundre.

Det er flere ganger gjennom denne konserten hvor jeg tok meg selv i å forundre om det jeg både ser og hører er flatt eller bare nonchalant. Morrisseys syngestil, ofte preget av lange, myke og nesten svevende toner, er selvsagt uløselig knyttet til artistens ikoniske sound, men oppå en manglende miks (og et band som frem til nå har virket ganske anonyme på scenen) forsvinner den følelsesladde indie-sjarmen. Ting plukker seg heldigvis en del opp mot slutten. De samme folka i publikum som sto og pratet med hverandre over musikken for bare et par låter siden eksploderer nå av glede og engasjement idet låter som "Everyday Is Like Sunday" og ikke minst "Suedehead" kommer på. Det er tydelig at noe skruddes på inn i den andre halvdelen av konserten. Ett personlig favorittøyeblikk er når røykmaskinen skrus aktiveres og lyskasterne maler rommet blodrødt på "Jack the Ripper". Atmosfæren her er ett stormskift fra det tidligere vi har vitnet til og Morrisseys langsomme, men flamboyante bevegelser matcher endelig energien i rommet. Hvor var denne energien tidligere i settet?

Det er tydelig at alt av det teatralske innholdet har blitt spart til slutten. På slutten av neste låt "Scandinavia" trer Morrissey og bandet av scenen, bortsett fra to trommiser som holder drivet gående. Etter et kort trommeshow går lyset helt av og al blir stille. Deretter trer resten av bandet opp på scenen igjen. Morrissey til slutt, med det som ser ut som en tynn blomsterbukett bak ryggen. Alle musikantene bytter på å tre fram til mikrofonen og takke for seg – noen på engelsk, noen på sine egne språk, og noen prøvde seg også på norsk.

Helt til slutt spilles The Smiths låten "There Is a Light That Never Goes Out". Publikum jubler og synger med. Helt på slutten av låten avslutter Morrissey konserten ved å slenge av seg skjorten og takke for seg i sin albumcoververdige baris.

Det har kommet mye bra fra scene i kveld, men det er og mye som har manglet. Jeg er bare glad for at ingen blev truffet av noen ølkopper. ]]> 974183f9-40a2-43f6-9060-4af846dab5d8 Sat, 27 Jun 2026 01:29:48 GMT

Dag tre av Tons har vært noenlunde preget av skuffelser ettersom både Youngblud og Tom Morello, som var to av fredagens store headlinere har måttet avlyse. Samtidig som dette har festivalen vekket noe kontroverser etter å ha flyttet konserter tidligere i tidsskjemaet for å gi plass til en visning av Norge v Frankrike kampen. I all denne usikkerheten er det heldigvis ett band som vi kan stole på. Klokken 17:12 står svenske The Hives på Scream scenen – klar for å vise oss nordmenn hva ett av Skandinavias beste liveband har å by på.

LES OGSÅ: Alice Cooper, Tons of Rock: "Sjokkrockens bestefar hadde stålkontroll"

Første låt ute på agendaen er «Enough Is Enough» fra bandets nyeste album The Hives Forever Forever The Hives fra fjoråret. Den betente fremførelsen av et bands «nyeste» album er et tidløst bristningspunkt mellom musiker og fan, men i dette tilfellet må jeg si at The Hives løste denne konflikten ganske bra. Cirka halvparten av låtene på dagens settliste var fra sistealbumet, mens den resterende puljen var diverse slagere og såkalte crowdpleasers.

Måten de nye sangene var bakt inn i settet på var også tilfredsstillende smakful, ettersom bandet sørget for at to nye låter nesten aldri kom rett etter hverandre. Denne diplomatiske vekslingen av trygge favoritter og nye introduksjoner gav den helhetlige konsertopplevelsen en fin flyt.

Fra første tone på første nummer er publikum 90% med og på de litt eldre låtene som «Main Offender», «Bogus Operandi» og ikke minst, megahitten «Hate To Say I Told You So» er de 100% med. Vokalist Pelle Almqvist har en hypnotiserende karisma som smitter ut til publikum like mye som spyttet fra brølingen hans. Kroppen hans farter konstant rundt til alle kriker og kroker av scenen. De få gangene han faktisk står i ro holder han fremdeles fast på engasjementet til publikum med hans intense ansiktsuttrykk og øyekontakt.

The Hives er også svært sterke på «smalltalken» mellom slagene. Fotball VM og ommøbleringen av konsert-tider for å få plass til fotballen på hovedscenen hang selvsagt i luften denne dagen og Pelle sørget for å trekke inn så mange Haaland spøker og referanser som mulig. Ellers holdt de god dialog med publikum gjennom hele konserten, samt sørget for å slenge ut flere humoristiske kommentarer som «Det lukter stekt fisk her oppe. Det betyr at vi gjør noe rett!»

På «Countdown to Shutdown» begynner Hives-magien å miste piffen littegrann. Selv om alt vi har hørt så langt har inneholdt både sjel og energi, har også all musikken gått mer eller mindre i ett og samme kjør. Til tross for at man kan peke ut et hav av styrker i musikken til The Hives, er nok ikke «variasjon» det første man tenker på– noe som jeg blev akutt bevisst på i andre halvdelen av konserten. Det er selvfølgelig naturlig at et band som har hold på helt siden nittitallet har med tiden funnet sin egen sound og holder seg til den, men samtidig så nekter jeg å tro at denne konserten ikke hadde hatt godt av hvert fall et par låter med noe stilistisk variasjon.

En smakebit av hva denne variasjonen kunne ha vært kommer helt til slutt da svenskene takker for seg med låten «The Hives Forever Forever The Hives» – et nærmest poppete mantra til den klypen med selvgodhet som bandet har bakt inn i imaget deres. Ikke bare fungerer dette som et perfekt klimaks til å runde showet av med, men det er og det første og dessverre eneste innslaget hvor vi får et lite stilistisk avbrekk fra det ellers ensformige garage-sporet vi har hørt frem til nå.

Selv om store deler av konserten gikk litt for mye i ett til tider, er det ingen tvil om at The Hives har fortjent sitt rykte som et enestående liveband. Dette bandet er bevis for hvor viktig selvsikkerhet og respekt for ens eget håndverk er og hvor langt det kan ta deg. ]]> 7b6d7a88-52d0-4905-ac8b-f1a0b316d2fc Thu, 25 Jun 2026 20:56:56 GMT

Det er dag to på Tons of Rock, og sola skinner enda sterkere enn dagen før. Klokken kvart på fire står jeg komfortabelt klar foran Scream Stage for å vitne til et band jeg kan pinlig lite om.

Det danske hardrockbandet D-A-D, som tidligere het Disneyland After Dark, men måtte endre navn for å unngå et dyrt søksmål med selve Disney-selskapet, har holdt på helt siden 80-tallet og turnert rundt i både Europa og USA. I likhet med Black Debbaths tradisjonsrike opptredener på Tons of Rock, er D-A-D en slags gjengangerfigur på Roskilde-festivalen, og holder tydeligvis rekorden for å ha spilt flest ganger på den legendariske Orange Scene.

LES OGSÅ: Iron Maiden, Tons of Rock: "Jernvilje fra veteranene"

Til tross for den imponerende kulturarven bandet har bygget opp gjennom flere tiår, har D-A-D falt totalt under radaren til anmelder – som dessverre kommer til å slite med å identifisere alle låtene i løpet av konserten.

Dagens åpningsnummer er heldigvis lett å gjenkjenne. Danskene åpner showet med «Jihad», og selv om mesteparten av bandmedlemmene har bikket 60 år, føles energien på scenen både levende og sprellende. Det er veldig tydelig at de koser seg der oppe.

Antrekkene er sjarmerende ukoordinerte, noe som gjør at hver eneste personlighet stikker ekstra godt frem. Et annet minneverdig scenegrep, som blir tatt i bruk gjentatte ganger gjennom konserten, er plattformen til trommesettet, som både kan stige og synke i høyde. Rundt denne plattformen er det festet en enda større plattform på skrå, formet som bandets ikoniske kuhodeskalle, som de andre bandmedlemmene kan tråkke fritt over.

Det er også umulig for meg å skrive om denne konserten uten å nevne det magiske vesenet som er bassist Stig Pedersen. Denne mannen er en hydrogenbombe av karakter, og uten tvil et av høydepunktene i hver låt som blir spilt.

Øynene mine trekkes først mot ham da jeg ser den reflekterende sølvskjorta, shortsen og ikke minst de glitrende over-the-knee-støvlene. Kort tid etter blir blikket rettet mot bassen hans. Der mange rock- og metalbassister ofte foretrekker basser med seks eller flere strenger, sier Pedersen seg fornøyd med kun to. På en måte.

Pedersen har nemlig gjort det stikk motsatte og supplerer med et helt klesskap av bassgitarer for å gjøre opp for mangelen på strenger. Med noen få unntak spiller bassisten på en ny tostrengs bass for hver låt. Designene er minst like flamboyante som Pedersen selv. Én bass er formet som det tyske jernkorset, med et klassisk rødt jagerfly festet på. En annen er formet som en rakett. Min personlige favoritt er omvendt-bassen, hvor hodet og kroppen på bassgitaren er byttet om.

For hver låt som går, gir bandet virkelig alt de har. Trommeslager Laust Sonne er spesielt minneverdig, og holder drivet gående der de andre musikerne blir opptatt med andre ting på scenen. Gitarist Jacob “Cobber” Binzer har en fantastisk tone i gitaren og leverer den Tons of Rock-shreddingen flere av oss forventer. Dessverre er det noen punkter i flere av låtene hvor gitarsoloene kanskje strekkes litt for langt ut.

Koblingen mellom bandet og publikum er litt ubalansert til tider. Gjennom konserten ser jeg litt for mange mobiler i luften og litt for få hender. Vokalist Jesper Binzer forsøker også mot slutten å iverksette en liten call and response-aktivitet som faller ganske flatt hos tilskuerne – mest sannsynlig på grunn av språkforskjeller, men også litt viljemangel.

Når jeg ser tilbake på konserten, er jeg nesten takknemlig for at jeg gikk inn i den blindt. D-A-D er et band som vet hvordan de holder på oppmerksomheten din. Jeg var interessert fra første låt, men da bassisten gikk ut på siste låt med faktisk fyrverkeri festet til hjelmen, var jeg solgt. ]]> 10f1adec-8881-4d97-ae60-0c8573b8dd60 Thu, 25 Jun 2026 02:57:17 GMT

Klokka kvart over seks braker DumDum Boys løs på festivalens hovedscene foran et stort, men fremdeles overraskende glissent publikum. Første nummer ut er «Enhjørning», og til tross for at dette er en av bandets mest populære låter, virker det som entusiasmen ikke helt har nådd tilskuerne ennå. Den første bolken av konserten viser seg å bli en seig motbakke, både for dem oppe på scenen og oss nede på gresset.

Flere publikumsfavoritter, som «En vill en» og ikke minst «Englefjes», dukker opp tidlig, men noe sitter ikke helt. En lav vokalmiks, småsure koringer og tempoer som ikke føles helt selvsikre, svekker bandets piff. Samtidig gir det temmelig stillestående publikummet veldig lite tilbake til musikerne på scenen. Joda, folk synger selvsagt med her og der, men for å være en konsert med et av landets mest suksessfulle rockeband på hovedscenen til en av landets største festivaler, er omgivelsene rundt meg skuffende chill.

Et lite stykke videre inn i settet kommer bandet med en liten kunngjøring. Den neste låta er nemlig dedikert til alle homofober der ute som har måttet slite seg gjennom juni. Til ære for alle flaggstangvandalistene, og KrF-politiker Dag-Inge Ulstein, segwayer DumDum-gutta seg smakfullt videre inn i «Kald dag i helvete».

På dette punktet kan man både se og høre at bandet er litt varmere i trøya enn noen numre tidligere. Kombinasjonen av Prepple Houmb med munnspill i kjeften og gitarist Kjartan Kristiansen med en slapp sigarettsneip i munnviken, fremkaller den klassiske rockestjerneenergien som har manglet frem til nå.

Herfra og ut stiger energien og tilstedeværelsen på scenen sakte, men sikkert. Spesielt på «Slave», hvor Prepple begynner å fremkalle sin indre Mick Jagger med en rekke karismatiske bevegelser. Her er også musikken på sitt aller beste, og endelig begynner den å smitte over på publikum, som har vært skuffende tilbaketrukne så langt i konserten.

På begynnelsen av «Møkkamann» går vokalistens skjorte av, og på slutten av låta går hele bandet av. Kort tid etter kommer de tilbake og annonserer at de har gått tom for låter og må slå til med et cover, for eksempel «Ro, ro til fiskeskjær». Publikum tar umiddelbart hintet og leverer et kort, lite «RO»-heiarop.

Konsertens coverinnslag er selvsagt ingenting annet enn GAFFAs favoritt-VM-låt «Bønda 2026» av Racer, DumDum Boys’ eget alter ego. Deretter rundes konserten av med publikumsfavorittene «Splitter Pine» og «Metallic Hvit».

LES OGSÅ: LISTE: Årets betste og verste norske VM-sanger

Selv om energien i publikum mot slutten av konserten er til å ta og føle på, fungerer den også som en kjedelig påminnelse om hvor unødvendig daff den første halvdelen var. Det er også noe ekstra surt ved at det ikke er før fotballsangen helt mot slutten av settet at folk virkelig river seg løs – nesten som om et av landets ikoniske store fire ikke er spennende nok, men Haaland og Ødegaard er det. ]]> 8b096204-425f-41b4-833f-4f9c5c5440ab Tue, 23 Jun 2026 16:11:54 GMT

Billie Eilish har nok en gang sementert sin status som en av musikkens største artister akkurat nå.

Etter suksesser som "Bad guy", "Ocean Eyes" og "Everything I Wanted", legger den 24 år gamle popstjernen nå til nok en milepæl i karrieren sin. Låten "Birds of a Feather" har nettopp passert 3,8 milliarder avspillinger på Spotify, noe som gjør den til den mest strømmede sangen noensinne av en kvinnelig artist på tjenesten.

LES OGSÅ: Går til angrep på AI-musikk: "Hvis du er musiker og støtter dette, er du motbydelig"

Billie Eilish overgår dermed andre kvinnelige artisters globale hits – inkludert Lady Gagas duett med Bruno Mars på "Die With A Smile" (3,7 milliarder strømminger), Tones and Is "Dance Monkey" (3,4 milliarder) og hennes eget samarbeid med Khalid på "Lovely" (3,7 milliarder).

Blant de største hitene tynger tallene fortsatt mannlige artister. The Weeknds "Blinding Lights" har 5,4 milliarder strømminger, mens Ed Sheerans "Shape of You" følger etter med 4,7 milliarder – begge blant de mest strømmede sangene gjennom tidene på Spotify.

"Birds of a Feather" er fra Eilishs tredje studioalbum HIT ME HARD AND SOFT fra 2024, men bak den globale suksessen ligger det også en sang som nesten ikke kom med på albumet.

«Jeg tror ikke vi noen gang har tenkt så mye over en annen sang. Det var en periode hvor vi vurderte å ikke inkludere den på albumet. Men takk Gud for at vi ikke gjorde det», sa Billie Eilish til BBC Radio 1 i et intervju med broren og produsenten Finneas O’Connell, og fortsatte:

«Vi tenkte: ‘Ok, la oss lage en kjærlighetssang for første gang som ikke har en rar vri’, og så endte vi selvfølgelig opp med å gi den en vri. Den føles glad, men den er egentlig ikke glad.»

Til tross for tre Grammy-nominasjoner i fjor – blant annet i de prestisjetunge kategoriene «Årets plate», «Årets låt» og «Beste pop-soloopptreden» – klarte ikke «Birds of a Feather» å ta med seg noen pris hjem.

LES OGSÅ: Ariana Grande står bak ny organisasjon: Kjemper for LHBT+-rettigheter

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på GAFFA DK før den ble oversatt av den norske redaksjonen og publisert på GAFFA NO. ]]> 7458baca-c94c-43ce-b4a5-d0310273617f Tue, 23 Jun 2026 16:17:04 GMT

Det amerikanske bandet Goose har uttrykt sin sorg og sendt en hyllest til en fan som mistet livet etter en ulykke under gruppens konsert på Madison Square Garden lørdag 20. juni.

Etter konserten delte Goose en uttalelse på Instagram, hvor bandet beskrev seg selv som dypt berørt av hendelsen og samtidig takket både redningsarbeidere og spillestedet for deres innsats.

«Vi er dypt rørt og knust over å høre om den tragiske hendelsen på kveldens konsert», skrev bandet. «Vår dypeste medfølelse går ut til alle berørte.»

LES OGSÅ: Limp Bizkit-gitarist om tapet av bandmedlem: «Han var hjertet i bandet»

Ifølge Billboard sier politiet at 51 år gamle Paul Kueker falt fra en forhøyet del av arenaen og ble erklært død på sykehuset senere samme kveld. Han var på konserten med sin kone.

Madison Square Garden har også kommentert dødsfallet i en egen uttalelse og sendt kondolanser til familie og slektninger.

Bandet hadde en konsert planlagt dagen etter, og Goose sier at de vurderte om det var trygt å fortsette med den.

«Vi vurderte om vi skulle spille, og kom til den konklusjonen at det beste vi kan gjøre nå er å bringe samfunnet vårt sammen, støtte hverandre og skape et rom for helbredelse», sa bandet.

Ifølge Billboard åpnet bandmedlem Peter Anspach kvelden med en kort minnestund for Kueker og en tale til publikum.

«Vi vil gjerne ta et øyeblikk til å adressere de tragiske hendelsene i går og uttrykke vår dypeste medfølelse», sa han, og fortsatte: «I situasjoner som denne blir det tydelig hvor skjørt livet er.» Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på GAFFA DK før den ble oversatt av den norske redaksjonen og publisert på GAFFA NO. ]]> 1338531c-d5d8-49f5-8b1a-c8c44241d264 Mon, 22 Jun 2026 15:18:20 GMT

En juridisk konflikt mellom Tim "Avicii" Berglings tidligere manager Arash "Ash" Pournouri og flere selskaper kontrollert av artistens familie fortsetter.

LES OGSÅ: Sheryl Crow raser mot Trump: "Han bryr seg ikke om det amerikanske folket"

Den svenske lagmannsretten har omgjort en avgjørelse som medførte at Pournouris søksmål ikke ville bli behandlet videre. Saken sendes dermed tilbake til tingretten.

«Det føles veldig bra at saken nå kan behandles i tingretten. Nå som det prosessuelle grunnlaget er avklart, ser jeg frem til en rettferdig behandling av selve problemstillingen», sier Pournouri i en skriftlig kommentar til Realtid.

Bakgrunnen er en uenighet hvor Pournouri mener at han er blitt urettferdig utpekt som ansvarlig for Berglings psykiske lidelse og hans død i 2018.

LES OGSÅ: New Yorks borgermester bekrefter Taylor Swift-bryllup Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på GAFFA SE før den ble oversatt av den norske redaksjonen og publisert på GAFFA NO. ]]>