Det digitale ansiktsløftet

Al Pacino ser yngre ut i Martin Scorseses nye film «The Irishman».
Vi nærmer oss premieren på «The Irishman»; det nyeste krimeposet til Martin Scorsese. En tre og en halv time lang Netflix-film med et svulstig budsjett på 159 millioner dollar. En film som bringer sammen De Niro og Pacino for første gang siden «Righteous Kill» (2008).

«The Irishman» blir den fjerde filmen de to har samarbeidet på, og den fjerde Scorsese-filmen med De Niro og Pesci; sist sett sammen i «Casino» (1995). Med andre ord er dette en kolossal mobilisering av talenter og ressurser, og en av årets kanskje aller største filmbegivenheter.

Det er dessverre en ørliten sukat i pølsa som kan forsure opplevelsen noe, nemlig bruken av digitale effekter for å rekonstruere yngre versjoner av skuespillerne.

Dette er ikke noe nytt. De siste 10-15 årene har det blitt produsert en rekke filmer som har basert seg på denne teknologien i større eller mindre grad. «The Curious Case of Benjamin Button» var en av de første som brukte denne teknologien, og samtidig gjorde det til en såpass integrert og viktig del av filmens narrativ.

LES OGSÅ: Disneys oppkjøp av Fox truer filmklassikere.

Fra midten av 2000-tallet og frem til i dag har bruken av denne teknologien økt betraktelig. Frem til 2015 var det kun ni filmer som benyttet seg av digital rekonstruering, siden da har det kommet 14 nye filmer med denne teknologien. Av disse har fem premiere i år.

Bruken føles ofte som en gimmick. I «Gemini Man» for eksempel må Will Smith sloss med en yngre versjon av seg selv. Det kan også være et viktig verktøy for å løse reelle problemer. I «IT: Chapter Two» ble det brukt digitale effekter for å glatte over at de unge skuespillerne fra den første filmen dundret inn i puberteten omtrentlig samtidig. Digital rekonstruering er hverken udelt negativt eller positivt, men det kan være nyttig å utøve litt forsiktighet når man begir seg i kast med ny teknologi og vurdere om det er noen potensielle skyggesider.

Prestasjonene

Med digital rekonstruksjon legges de digitale effektene på i postproduksjon. Dette fungerer som en maske lagt over personens ansikt og skal følge skuespillerens ansiktsmimikk. Dermed har ikke han eller hun den samme kontrollen over fremstillingen av karakteren som tidligere. Det siste ordet er overlatt til regissøren i samarbeid med effektmakerne. Hvordan vil dette begrense det opprinnelige inntrykket? Vil disse effektene fremheve eller undertrykke de subtile valgene skuespilleren gjør? I hvilken grad, hvis noen, vil denne prosessen forringe prestasjonene til skuespillerne?

Eller for å snu på det: hvis Robert De Niro skulle vinne en Oscar for beste mannlige skuespiller burde han delt denne med effektslaget?

Utro likhet

Er publikum villige til å sette tvilen til side når de blir presentert med karakterer som til en viss grad er falske konstruksjoner? Kommer illusjonen til å bli brutt? Handlingen i «The Irishman» foregår over 60 år, så foruten å kunne se ut som yngre versjoner av seg selv, så må Pacino, Pesci og De Niro kunne oppføre seg deretter.

Dette er ikke alltid like lett. Scorsese har selv sagt i et intervju at når de filmet en scene hvor Pacino skulle reise seg fra sofaen så gjorde han dette som en 79-åring og ikke som en 49-åring som var det han spilte der og da. Etter litt prøving og feiling skal de, ifølge Scorsese ha fått den oppfattede alderen ned til 62.

Foto:Netflix
Pressebilde fra Martin Scorseses nye film «The Irishman».

Eierskap

Peter Cushing er en britisk skuespiller. Ifølge IMDB har han spilt i 131 filmer, fra 1939 frem til 1986. Det er ikke helt riktig. Peter Cushing døde i 1994, men etter dette har hans likhet dukket opp i film to ganger, både i «Star Wars Episode III: Revenge of The Sith» og i «Rogue One:  A Star Wars Story». I førstnevnte ble det brukt ansiktsproteser for å få skuespilleren til å se ut som karakteren Grand Moff Tarkin. I «Rogue One» er ikke dette skillet der. Du ser Peter Cushing som Grand Moff Tarkin, ikke skuespilleren bak. Så hvordan fikk Disney rettighetene til Cushings likhet? Det viser seg at lovene rundt dette varierer veldig. I England, Cushings hjemland, er det ingen karenstid; etter at en skuespiller dør så ender hans likhet i offentlig domene. I USA derimot er det forskjellige lover fra stat til stat. I California er det 70 års karenstid for å bruke noen sin likhet.

Dermed er det meget sannsynlig at Disney må ha skaffet tillatelse fra Cushings familie eller den stiftelsen som formidler hans lovlige gods. Men selv om dette er helt lovlig, er det riktig? Bør det være strammere regler på plass for å verne om folks ettermæle, slik at man ikke ender med å utnytte døde menneskers likhet til å selge produkter de aldri ville ha støttet mens de var i live?

Selvlisensiering

Digital Domain, som blant annet har arbeidet på «Avengers: Infinity War», har også tatt oppdrag fra private aktører for å bevare deres likhet. Ved å skanne personens ansikt fra alle sider kan de gjøre fremtidige rekonstruksjoner mye enklere. Dermed kan en skuespiller lagre sitt unge ansikt til de blir såpass gamle at merkevaren deres ikke selger lenger og fortsette å tjene penger til lenge etter «best før» dato. Eventuelt testamentere sin likhet til sine etterkommere slik at disse kan tjene penger på den.

Hva slags rolle digital rekonstruksjon vil ha i fremtiden er vanskelig å si. Personlig er jeg usikker på hva jeg føler for denne teknologien. Det kan virke som en gimmick, og konsekvensene er ikke helt tydelige ennå. Vil det begrense bredden og utviklingen til skuespillere hvis de ikke lenger trenger å tilpasse seg? Både Clooney og DiCaprio har blitt bedre skuespillere med årene fordi de har hatt behov for å utvikle seg da de ikke lenger har vært unge nok til å spille de samme karakterene. Teknologien åpner også for at de bare kan selge likheten sin når de har opparbeidet seg en attraktiv merkevare. Dermed er det ikke lenger et spørsmål om du synes Brad Pitt er en god skuespiller, men hvilken tolkning av ham du foretrekker.

LES OGSÅ: Hevder De Niro-krangel førte til at «The Irishman»-rolle glapp.

Ny teknologi skaper nye problemstillinger, og siden det er såpass nytt så ser vi ikke konsekvensene av det like tydelig. Jeg har kun tatt opp konsekvensene digital rekonstruksjon kan ha for film og TV, men gjør et raskt Google-søk på «Deepfake» og du vil se at mulighetene er mange, og potensielt farlige. Hvorvidt dette er starten på en ny periode i film, eller bare en trend som kommer til å løpe sin gang slik som 3D-filmen gjorde er vanskelig å si.

Det som vi derimot snart får et svar på er hvorvidt De Niro (76) kan spille en troverdig 30-åring, noe som ville være Oscar-verdig selv med et lass digitale effekter i bagasjen.

Se traileren til «The Irishman» nedenfor.