Norges største filmfestival 20 år:

Dette var de beste filmene vi så under årets BIFF

Elisabeth Moss i «Her Smell». Filmen var et av høydepunktene under årets store filmfestival i Bergen, ifølge GAFFAs utsendte.
Ti dager med store filmopplevelser i Bergen oppsummert.

Bergen internasjonale filmfestival har gått sin gang og er over for i år. BIFF, som er Norges største filmfestival, ble startet i 1999 og har altså i tillegg tjueårsjubileum. Det ble feiret med et rikt filmprogram bestående av mer enn 190 utvalgte verk. BIFF har tradisjonelt hatt et sterkt dokumentarisk fokus, men gir også god plass til både norsk og internasjonal fiksjon. I år er det også vektlagt filmer som tar for seg menneskerettigheter og klimakrisen på forskjellige måter.

Samtlige filmer konkurrerer i kategorier som Cinema Extraordinaire (internasjonal fiksjon), Documentaire Extraordinaire (internasjonal dokumentar), norsk dokumentar og norsk kortfilm.

Årets prisvinnere finner du her.

LES OGSÅ: Anmeldelse av «Joker».

I samarbeid med musikk- og bransjefestivalen Vill Vill Vest ble også årets beste norske musikkvideo kåret: Nozomi regissert av Håvard Glad for Teddy and The Love Gang.

Høydepunktene under årets BIFF var mange, men her er noe av det beste vi fikk med oss.

Honey Boy

Shia LaBeouf spiller sin egen far i dette selvbiografiske, hjerteskjærende dramaet. Det er et nådeløst portrett av livet som fattig barnestjerne, en svært trøblete far-sønn-relasjon – og hvilke konsekvenser det får. (LaBeouf skrev selv manuset da han var innlagt på rehab). Scenene spilles ut på skitne moteller, på sett, på rehab, med falmede neonskilt og stanken av alkoholisme. Men «Honey Boy» lar oss også slippe inn under huden på faren, og åpner små lommer av forståelse og empati.

Både LaBeouf og unge Noah Jupe spiller glitrende. Klumpen i brystet sitter igjen lenge etter rulleteksten, men det er det verdt.

I morgen danser vi

Årets åpningsfilm er noe såpass sjeldent som en svensk-georgisk dansefilm. «I morgen danser vi» hadde sin premiere i Cannes, og er en nydelig historie om den unge danseren Merab. Han lever i et samfunn og et dansekompani med liten aksept for annerledeshet og «svakhet» (selv om «svak» antakelig er det siste Merab er). Den svensk-georgiske regissøren Levan Akin får vist frem mye på de knapt to timene filmen varer. Fordommer, fest, fattigdom og ungdomstid – og ikke minst fantastiske, rå dansescener uten et snev av pompøsitet.

Rett og slett en perle av en film!

Bacurau

Hva får man om man blander sci-fi-western, blodig menneskejakt, latinamerikansk realisme og humoristisk hevndrama?

Tja, årets juryprisvinner i Cannes, for eksempel. «Bacurau» betyr nattravn på portugisisk, og er også navnet på det knøttlille, avsidesliggende stedet i Brasil hvor handlingen foregår. Vi befinner oss på et ukjent tidspunkt i nær fremtid, hvor stedets innbyggere plutselig begynner å forsvinne etter den lokale matriarkens død. «Bacurau» er en god blanding av det meste, og sparker hardt og godt til både kolonialisme og landets nåværende president Jair Bolsonaro (som blant annet har uttalt at han heller vil ha en død enn en homofil sønn). Den er absurd og blodig, men også varm og humoristisk, fylt til randen av karakterer som nekter å gi opp. Litt som Brasil selv, kanskje.

Jawline

Hvordan skapes egentlig influencere? «Jawline» er en lavmælt, men dyptgripende dokumentar som følger Tennessee-gutten Austyn Tester sin kamp for å bli SoMe-stjerne. Her er plass til både hårreisende managere og kvalmende individualisme, ja, men også såre refleksjoner og grå, amerikansk småbyfattigdom anno 2019.

Filmen gir også – heldigvis – fansen, de hylende tweens-jentene, tid og rom til å forklare fascinasjonen for disse polerte influencerguttene, som de behandler som superstjerner. Mange av jentene har det vondt både hjemme og på skolen, og her er det endelig noen som ser dem og verdsetter dem. Gjennom skjermen, riktignok. Jentene betaler gladelig alle sparepengene for en meet & greet. Man fylles med empati, men kan ikke gjøre annet enn å vri seg i setet.

Her Smell

Elisabeth Moss gjør en virvelvind av en rolleprestasjon som den mildt sagt destruktive rockestjernen Becky Something. Becky er vokalist og gitarist i det fiktive bandet Something She, og utgjør et psykologisk torturredskap i seg selv. Karakteren er visstnok basert på Courtney Love, og man kan fort trekke paralleller til karakterene rundt. Handlingen er i stor grad dialogdrevet, med Becky som tikkende bombe.

Musikken ligger hele tiden og ulmer i bakgrunnen, med en pulserende, lav elektrobeat, og driver de klaustrofobiske scenene til nye høyder. Grungen har fått sin egen kammerspillfilm.

LES OGSÅ: – Det burde absolutt være flere kvinnelige produsenter.

Hva var dine favoritter blant årets 190 utvalgte på Bergen internasjonale filmfestival? Legg gjerne igjen en kommentar under artikkelen eller på GAFFAs Facebook-side.