Stort intervju med kinoaktuelle André Øvredal:

– Vi har hatt som mål å lage den så skummel og intens som mulig

Filmregissør André Øvredal fotografert i Oslo denne måneden.
André Øvredal er en av de mest spennende regissørene vi har i Norge. Spesielt innen sjangerfilm. «Trolljegeren» var på mange måter et friskt pust i norsk film. «The Autopsy of Jane Doe», som var hans første film i USA, var en effektiv liten thriller. Nå skal han endelig ut med en ny film, denne gangen i mye større skala. «Scary Stories to Tell in the Dark»

GAFFA tok en prat med André Øvredal i forkant av premieren på hans nye film for å høre mer om hans tanker rundt filmen og prosessen rundt.

Hvordan vil du beskrive filmen?

– Det er jo en film som er satt i 1968 og omhandler den politiske turbulensen som var det året. Veldig mye i USA, men også resten av verden opplevde mye det året. Og et av hovedtemaene for oss har vært hvordan løgner over tid kan bli sannhet hvis en tillater de å leve fritt. Det temaet er det store paralleller til i dag. Det er en side av filmen. En annen side er at filmen er en slags grøsser/eventyr-film. En gjeng ungdommer oppdager en veldig skummel verden som bare har vært basert på rykte. De oppdager hva som er sant og hva som ikke er sant av alle ryktene som eksisterer rundt en ung jente som het Sara Bellows, som vokste opp på 1800-tallet i et stort gammelt hus.

Det er en åpenbart kobling mellom denne nye filmen, og Øvredal sin første film.

– Den er også basert på en serie veldig berømte bøker som heter «Scary Stories to Tell in the Dark», som var en barnebokserie på tre bøker, og har over 100 fortellinger til sammen. Det er urbane myter som en mann ved navn Alvin Schwartz samlet sammen. Akkurat som Asbjørnsen og Moe samlet inn våre folkeeventyr, reiste han rundt og samlet disse. Så det er mange paralleller for meg også, med «Trolljegeren», min første film.

Humor blant all grøsset

Blir dette da skrekk som er mer rettet mot barn?

– Nei, nei, det er ikke en barnefilm. Den har jo 15 års grense. Vi har hatt som mål å lage den så skummel og intens som mulig. Det er en tøff, intens grøsser. Men den har jo en humoristisk tone ved seg og. Den har en historie som er eventyrlig, og er ikke en sånn hardcore drapsmaskin av en film.

LES OGSÅ: Det å dra på ferie sammen kan være en prøvelse for ethvert par.

Det er ikke seriøst hele tiden?

Nei, det er ganske mye humor som kommer fra karakterene. Det tror jeg forhåpentligvis er til stor glede for publikum. For den kan gå fra å gi litt lettelse av humoristisk element samtidig som det kan være veldig intenst i andre scener. Jeg har jo vært å sett på testvisninger av filmen. Hele kinosalen begynner å rope mot lerretet: «Ikke gjør det, ikke gjør det».

Scary Stories to Tell in the DarkFoto:Nordisk Filmdistrubusjon
De har funnet et mystisk bok i filmen «Scary Stories to Tell in the Dark».

Har du jobbet aktivt med å få inn humor i filmen? Det kan ofte virke som at mange skrekkfilmer er redde for å putte inn humor i filmene sine.

Det er jo forskjellig. Fordi det handler om tonen i filmen. Man må velge en tone, også prøve å holde seg til den. Ellers blir filmen gående i alle retninger. Her har vi valgt en tone som er ganske lett og ledig. Enorm energi i de første ti minuttene i filmen. Jeg mener den sprudler av energi. Også kommer en inn i en film som blir mer og mer seriøs. Etter hvert som det blir skumlere for karakterene og jo mer som skjer med dem, desto mørkere blir tonen i filmen. Så det vil bli en overgang. Det må det nesten bli ellers er det ikke troverdig. Hvis de fortsetter å vitse når de omtrent dør så går jo ikke det. Da er man i en komedie.

Om å få lage sin egen film

En av manusforfatterne og produsentene på «Scary Stories to Tell in the Dark» er Guillermo del Toro. En av de største aktive filmskaperne som finnes i Hollywood. På spørsmål om hvordan det har vært å jobbe med han, har André Øvredal bare lovord å komme med.

– Det har vært en fantastisk prosess. Han har vært så støttende og åpent om at jeg skal få lage min egen film. Han er en av de mest unike og sterkeste filmkunstnerne vi har hatt noensinne. Du kan se et par sekunder av en Guillermo del Toro-film, og skjønne umiddelbart at det er en film fra ham. Bare måten han filmatiserer ting, fargene han bruker. Dermed går en jo inn i det her med en «Oj, herregud jeg må leve opp til det her». Men han har gitt meg en veldig trygghet fra første gang jeg møtte han.

LES OGSÅ: Warner Bros. saksøkt etter «It»-suksessen.

Originalt var det Guillermo del Toro som skulle regissere filmen.

– Guillermo del Toro utviklet denne filmen lenge, på egen maskin. Men jeg fikk begynne på nytt, og dyrke det jeg er interessert i som filmskaper, og det jeg kan. Det jeg er best på. De vil jo ikke ha en light-versjon av en Del Toro-film. De vil jo ha en film som jeg er best på. Så det har de tillatt meg, forteller Øvredal.

Scary Stories to Tell in the DarkFoto:Norsk filmdistribusjon
Fra filmen «Scary Stories to Tell in the Dark».

Mange kokker, lite søl

Han forteller følgende om prosessen med å utvikle filmen.

 Det er mange produsenter på filmen, og et veldig aktivt studio. Del Toro har veldig flink til å håndtere den dialogen. Når jeg skal få fred, gi meg rom. Jeg fikk lov til å velge alle skuespillerne selv. Med støtte og hjelp fra alle. Jeg lærte så mye om manusprosess fra han og de andre forfatterne. Og under opptaket var han til stede av og til. Vi hadde en dag, hvor vi skulle filme et monster og han syns det var kjempe gøy, og spurte om han kunne si noe til dem. Jeg sa ja også gikk han og sa noe til dem, hvordan de burde bevege seg. Også så vi på det, og det var gøy.

Til tross for at det var mange produsenter på filmen er André Øvredal overrasket over hvor lite konflikt det har vært.

Det har aldri vært antydning til konflikt på denne filmen her. Kun masse stress, for det er vanskelig å lage en god film. Aldri vært noe negativt. Som er ufattelig med så mange stemmer. Guillermo del Toro sin tilstedeværelse har vært ekstremt viktig for å fasitlitere det. For han er så varm og bruker kun positivitet.

Hvordan skremme de som ser på

Hva skremmer deg?

– Det kan jo være tryggheten til de en er glad i. Det er jo åpenbart. Jeg vet egentlig ikke. I forhold til horror er det ingenting som skremmer meg. Kan ikke huske sist jeg ble skremt av en film. For jeg er for analytisk. Så hvis enn går på det, er det vanskelig. «The Conjuring» var skummel. Husker jeg satt med hjertet i halsen. «Midsommar». Den hadde en nerve og ekkelhet som var helt unik. Den var jeg fascinert av. Men direkte skremt vet jeg ikke.

LES OGSÅ: Chucky er ikke den han en gang var.

Hva tenker du må til for å skremme folk i en film?

Jeg tror mye av grøss ligger i forventninger. Det som er gøy med grøssere og med film er at det ligger en forventing av hva som skal skje. Det er Hitchcock. Det er alt Hitchcock gjorde. Å basere seg på den fortellerformen. Han lagde jo primært thrillere og ikke grøssere. Jeg føler at grøssere er en thriller med et overnaturlig element. Og det å bruke spenning for å få publikum til å lene seg inn og oppleve den spenningen er absolutt en viktig del av det. Men så må det forløses. Publikum vet at det kommer til å komme et eller annet. Igjen, det er Hitchcock sine ord, men det gjelder, det de ikke vet er når det kommer. Da kan de sitte der og spenne nervene, spenne seg selv opp imot et øyeblikk som jeg leverer når det passer meg. Så da sitter en og analyserer det i manuset, i regi, på settet. At vi må gjøre det sånn for at det skal fungere. Også i klippen må settes sammen på en måte som gjør at det fungerer.

Foto:Nordisk filmdistrubusjon
Ikke det du vil finne på kinnet ditt. Fra filmen «Scary Stories to Tell in the Dark».

André Øvredal har stor tro på at publikum vil dra på kino for å bli redd.

Jeg tror publikum har en enorm glede av å bli skremt. Frykt og redsel er en ekstremt sterk følelse. En kan føle kjærlighet, en kan føle glede, kan føle så mye, men å føle redsel er en enorm sterk greie. Men det er en følelse du egentlig ikke har lyst til å erfare så mye for det blir ofte i forbindelse med et eller annet. Men i en film, i en setting som en kinosal kan en oppleve det i trygge omgivelser. Det å oppleve en grøsser i en kinosal, gjør at du opplever den i et fellesskap. Den fellesskapsfølelsen det gir er helt unik. Både som grøsser og for kinoopplevelse. En god kinoopplevelse kan nesten sammenlignes med en god rockekonsert. Når du opplever en sånn euforisk følelse som en film på sitt beste kan gi. Er det bare det en kan sammenligne det med.

Forventninger fra fansen

Hvordan tenker du folk kommer til å ta imot denne filmen i USA hvor de har et større forhold til bøkene de er basert på?

Det er jo fascinerende oppgave det. Det er også noe av det som er tiltrekkende for meg. Jeg liker den utfordringen. På en side skal en lage en for et veldig bredt publikum, for at folk skal like filmen. Det er sånne filmer jeg likte. Filmer som traff ganske bredt. Jeg mener filmen er for 13-14-åringen og opp til 40. Den har element som alle kan like i alle aldre som går på kino. Men bøkene gjør at man må også leve opp til fansen. Og de har jo veldig spesifikke meninger. Men det virker som vi har truffet bra foreløpig. Tilbakemeldingene vi har fått har vært veldig positive. Også har vi fortalt en historie hvor vi knytter sammen mange av disse fortellingene. Så får vi se når filmen kommer ut hvordan folk liker det. Men jeg føler meg veldig trygg på at vi har gjort det på en veldig respektfullt og morsom måte. Som gjør at folk ser noe nytt, men samtidig får opplevelsen fra disse bøkene.

Scary Stories to Tell in the DarkFoto:Norsk filmdistribusjon
Plakat til filmen «Scary Stories to Tell in the Dark».

«The Autopsy of Jane Doe» er jo en mye mindre film enn det «Scary Stories to Tell in the Dark» er. Hvordan var forskjellen mellom å jobbe i disse to skalaene?

Det som er utfordringen med det er å opprettholde et kontinuerlig visuelt språk. På «The Autopsy of Jane Doe» så var vi stort sett samlet på et sted. Der bygde vi et enormt sett, hvor vi hadde kontroll på alt i alle rommene. Vi kunne styre lys og farger akkurat slikt vi ville og kunne styre filmen på en veldig presis måte. Nå er det overlat litt til tilfeldigheter. En lokasjon ser ikke ut som en annen lokasjon. Så har vi dag, så har vi natt, så sol, overskyet. Så er det de fargene. Det å greie å sy det sammen til et verk som henger på greip. Det er den største utfordringen. Også er det et enormt jag av en produksjon for du skal flytte deg rundt omkring Toronto, også er det to uker i studio, så er vi der, så er vi der. Men samtidig er det veldig berikende. Du får mulighet til å berike filmen med en stor variasjon av inntrykk. Som du må kjempe for i en film som foregår i en lokasjon. Der må du kjempe for variasjon. Mens her kommer det gratis.

Skrekk i Norge

Hvordan opplever du at skrekkfilm er i Norge? Syns du sjangeren er til stede?

Ja absolutt, den er til stede. I senere tid kunne den vært enda mer til stede føler jeg. Men det kommer jo nye skrekkfilmer og grøssere hvert år. Skulle ønske de fikk litt høyere budsjett og jobbe med. Det hadde vært fint. Rett og slett fordi det krever ressurser å lage en virkelig god grøsser. Men det har mye å gjøre med måten støtteordningen fungerer på. Men det er veldig mange ambisiøse grøssere. «De Dødes Tjern» som kommer om kort tid. «Hjemsøkt»-filmen. «Fritt vilt»-filmene. «Villmark». Det er mange grøssere egentlig.

LES OGSÅ: «Hereditary»-regissøren laget horror av svensk sommeridyll.

Hva er det neste du skal gjøre? Det står at du både skal komme med en film som heter «Mortal» og Stephen King sin «The Long Walk»

«Mortal» er allerede filmet. Den filmet vi før «Scary Stories». Men fordi den dukket opp mens jeg var i etterarbeid på «Mortal» eller «Torden» som den heter på norsk, så, måtte vi ta en ganske lang pause. Men den skal ut på kino om et halvt år. Så det blir den neste filmen på kino med mitt navn på regi. Mens «The Long Walk» blir den neste jeg skal skyte. Den skyter vi om et halvt år den også.

«Scary Stories to Tell in the Dark» hadde premiere på norske kinoer i forrige uke.