Dette var GAFFA-skribentenes høydepunkter på Oslo Pix

På lørdag ble de tre vinnerne av årets konkurranseprogram og årets publikumspris annonsert. Da var det den tyske «Systemsprenger» av Nora Fingscheidt som stakk av med prisen for det internasjonale konkurranseprogrammet. Årets nordiske fiksjonspris gikk til svenske «Goliat» av Peter Grönlund, mens  svensk-danske «Transnistra» stakk av med prisen for beste dokumentar.

Den gjeve publikumsprisen gikk til filmen som åpnet hele festivalen på dens første dag i forrige uke, «Dronningen» av May el-Toukhy.

LES OGSÅ: Kjendisene hyller denne filmen.

GAFFAs skribenter har hatt hendene fulle med å prøve å få med seg så mye av programmet som overhodet mulig og har nå samlet vår egen liste med filmer vi ønsker å gi litt ekstra oppmerksomhet.

Girls of the Sun

En brutal og virkelighetsnær fortelling om en kurdisk styrke bestående av kvinner tidligere holdt som IS-slaver. Eva Husson gjenforteller en sterk og håpløs historie med den største graden av respekt. Filmen har skapt sterke reaksjoner og tilbakemeldingene fra kritikerne ser ut til å være svært polariserende. Noe jeg finner litt uforståelig, da filmens tilnærming til materialet er temmelig konvensjonell sammenlignet med mange andre filmer som ofte dukker opp under festivalrundene.

Husson forstår at hun forteller en historie som er langt ifra unik, men bare én av utallige lignende fortellinger om skjebner som vil bli glemt av historien. Noe som understrekes og gjenspeiles gjentatte ganger i løpet av den to timer lange filmen. Skuespillerprestasjonene er også fantastiske og da spesielt fra filmens to hovedkarakterer. Emanuelle Bercot sin skildring av journalist Mathilde H. klarer å putte en troverdig spinn på en karakter som raskt kunne blitt en klisjé i hendene på en mindre dyktig skuespiller. Mektigst av alt er fremdeles Olshifteh Farahani sin gjenspeiling av Bahar, den tidligere advokaten som mister alt før hun ender opp på frontlinjen i kampen mot IS.

Et dystert og samtidig vakkert innblikk i hva mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre, men også for hverandre.

Mats Norbeck

Under the Silver Lake

Da filmen skulle introduseres før visning ble «Under the Silver Lake» beskrevet som en «bisarr og skikkelig filmete film», og jeg tror nesten ikke det finnes en bedre måte å beskrive denne filmen på. En humoristisk konspirasjonsthriller satt i samtidens Hollywood. Andrew Garfield spiller en elskverdig slabbedask som en dag møter en mystisk kvinne i bassenget utenfor leiligheten sin. Når kvinnen plutselig forsvinner sporløst starter en underlig jakt etter svar i Los Angeles sin pompøse og ekstravagante underverden.

Filmen bobler av referanser enhver filmnerd vil sitte og gni seg i hendene av ettersom de dukker opp på skjermen. Alt fra musikkvalg og kostymer til hvor filmens handling tar sted er som et kjærlighetsbrev til amerikansk filmskaping. Det kan være utfordrende å henge med på hvor plottet er på vei til tider og de med et håp om å få nøstet opp i alle løse tråder vil trolig forlate kinosalen en smule skuffet.

Fremdeles er «Under the Silver Lake» en av de filmene som er verdt å oppleve bare for selve reisen i seg selv.

Mats Norbeck

Seder-Masochism

«Seder-Masochism» er essensen av hvorfor jeg elsker å dra på filmfestivaler og hvorfor Oslo Pix er så vital i hovedstaden. En film jeg ikke hadde hørt om i forkant, som så litt pussig ut, men viste seg å være aldeles fantastisk. En spenstig og musikalsk gjenfortelling av historien om Moses, fortalt med en dæsj religionskritikk og hvordan dette var begynnelsen på patriarkat.

Det høres kanskje ikke ut som noe spesielt, men det er helt fabelaktig. Animasjonen er rar og herlig. Musikken som brukes passer ypperlig. Og det er morsomt! I hovedsak så blir de forskjellig delene av historien viet hver sin låt. Det er låter som eksisterer fra før, og er alt fra den klassiske Moses-sangen Go Down Moses, til disko, I Will Survive. Dette blir blandet litt med intervjuer hun gjorde med faren sin, hvor han blir animert som gud, og hun er liten geit. Det er herlig kreativt, og måten hun animerer disse musikalske sekvensene på er hysteriske og lekent.

Regissør Nina Paley har skapt noe herlig, som underholder, men også får enn til å tenke litt. Det er ikke en filmjeg tror kommer til Norge i noen kapasitet, og derfor er jeg ekstremt glad for at jeg oppdaget den på Oslo Pix.

Alexander Svanåsbakken