Kommentar om filmen «Lykkelige Lazzaro»:

Når en film utfordrer deg så mye at du må avstå fra å anmelde

Adriano Tardiolo spiller Lazzaro i Alice Rohrwachers «Lykkelige Lazzaro» fra 2018
Etter visningen ble jeg ble sittende med et dilemma: Skal jeg kritisere filmen fordi jeg ikke tok sluttpoenget, eller skal jeg rose den fordi den gir mening for alle andre?

Tidligere denne uken var jeg på pressevisning av den italienske kunstfilmen «Lykkelige Lazzaro». Når jeg i etterkant skulle skrive en anmeldelse, ble jeg sittende i villrede.

Etter en skrivesperre gjorde jeg det som vanligvis er uhørt for en kritiker; å lese andres anmeldelser før man er ferdig med sin egen. Etter et raskt overblikk forstod jeg at den eneste som hadde misforstått filmen var meg selv.

LES OGSÅ: Aurora har regissert sin første musikkvideo.

«Lykkelige Lazzaro» starter på en tobakksgård i den fiksjonelle regionen Inviolata, et sted i Italia. Vi følger Lazzaro (Adriano Tardiolo) og resten av arbeiderne mens de sliter seg ut i stekende sol for å betale ned en imaginær gjeld baronessen Alfonsina De Luna (Nicoletta Braschi) holder over hodene deres. Baronessens narrespill går sakte i oppløsning når sønnen Tancredi (Luca Chikovani) stifter et vennskap med Lazzaro og går i opposisjon mot moren.

Filmen er en krass kritikk mot Italias grumsete fortid samtidig som regissør Alice Rohrwacher («Miraklene i Toscana») kaster et mørkt blikk på nåtidens samfunnsstruktur.

Forvirrende fortolkning

Historien er fra første øyeblikk grunnet i en brutalt ærlig virkelighet, men blir med tiden stadig mer bisarr. Etter filmens største vendepunkt tar både stemning og sjanger en brå endring.

Det er her «Lykkelige Lazzaro» mister taket på meg og forsvinner inn i et univers av metaforer og fabel-tendenser.

Det betyr ikke nødvendigvis at filmen ble dårlig etter vendepunktet, men at alt jeg satte pris på fra første halvdel ble vanskeligere å holde i. Det nye elementet gjorde meg forvirret og ufokusert under resten av handlingen.

Samme følelse fikk jeg etter anmeldelsen av Brady Corbets «Vox Lux». Selv om jeg likte det unike, utfordrende uttrykket til filmen, var det flere elementer som ikke ble løst på en god måte. Så fort andre anmeldere kom med sine tanker, ble jeg sittende alene med misnøyen.

Med andre ord ble det utfordrende å sette en karakter, kaste en terning eller klistre på en rekke med stjerner som målte hvor fornøyd jeg var med filmopplevelsen.

Terningkast på Mona Lisa

Jeg våger å kalle «Lykkelige Lazzaro» en kunstfilm fordi Rohrwacher bryter med hva som er forventet og stiller seg opp for individuell tolkning. Det høres merkelig ut å trille terning på et maleri eller andre kunstverk, spesielt hvor det handler mest om ens subjektive opplevelse og fortolkning.

Hvem er jeg til å anmelde en film jeg ikke forstod fullstendig? Skal jeg kritisere filmen fordi jeg ikke tok sluttpoenget, eller skal jeg rose den fordi det gir mening for alle andre?

Samtidig er jeg en iherdig leser og forkjemper av anmeldelser. Anmeldelser har et eget format og visse krav til innhold, men handler fremdeles i bunn og grunn om hvem skribenten er. Vi er mennesker som er selvsikre nok til å si at våre meninger er mer verdt å lese enn andres.

LES OGSÅ: Stort intervju med Veronica Maggio.

Når jeg leser anmeldelser, plukker jeg gjerne aktivt ut anmeldere som tenker likt som meg, som jeg til tider kan følge blindt. Vi lever i en verden hvor nye serier og filmer pumpes ut hver uke. Da er det deilig at en du stoler på fraråder deg fra å bruke tid på noen av dem, eller anbefaler hvilke du skal sette høyest på lista.

Da blir jeg muligens hun som elsker alternative filmer, men som i samme øyeblikk blir irritert når hun ikke er med på leken. Det skal absolutt ikke stoppe meg fra å anmelde flere filmer fremover, selv om det til tider kan by på utfordringer.

Jeg velger likevel å la «Lykkelige Lazzaro» stå uten noen stjerner fra rekka. Filmen trosset anmelderen i meg, og det setter jeg umåtelig pris på.

«Lykkelige Lazzaro» er en solid film. Med vakre bilder og spennende karakterer blir du lett dratt med i historien. Du får et kritisk innblikk i Italia og landets sosiale klima. Filmen gjør deg oppmerksom på hva vi forventer fra samfunnet samtidig som den setter spørsmålstegn ved forholdet ditt til nære relasjoner.

Jeg anbefaler alle å se den, slik at du kan tolke den på eget vis. Kanskje du ser ulver, orgelspill og eldgamle Chihuahuaer med et nytt blikk.

Om kronikkforfatteren: Ina Elizabeth Sletten (1997) er bosatt i Oslo og studerer til en bachelor i medievitenskap. I tillegg til GAFFA jobber hun i studentradioen Radio Nova og filmmagasinet Nova Noir.

Foto:Arthaus
Stillbilde fra dramafilmen «Lykkelige Lazzaro» med Tommaso Ragno og Adriano Tardiolo.