Kronikk om filmen «Lords Of Chaos»:

Da Hollywood skulle fortelle om mord og kirkebranner

Den mye omtalte – og enda mer omdiskuterte – black metal-filmen «Lords of Chaos» har kommet til Norge.
«Lords of Chaos» er ute på det norske kinomarkedet. Filmen handler om drapene og kirkebrannene som ble tilknyttet black metal på 90-tallet. Det er en film som har møtt mye motstand, den har absolutt sine mangler, men så har også regissør Jonas Åkerlund gjort noe rett.

Det var jaggu på tide.

Det var det første som slo meg da jeg fikk vite om Jonas Åkerlunds filmatisering. Det neste som slo meg var: Men det blir garantert ræva.

Fascinasjonen for temaet er fullt forståelig, og det er den perfekte historien, spesielt siden true crime alltid har vært populært, og dens popularitet er stadig stigende.

Med tanke på at de tok tittelen fra boken, «Lords of Chaos: The Bloody Rise of the Satanic Metal Underground», regnet jeg med at de ville gå i samme felle som tabloidene. Filmen ville bygge på noe fakta, men hovedfokuset ville være på det sensasjonelle.

Et noe problematisk utgangspunkt

Dessuten er ikke boken uproblematisk. Forfatterne forsøker å undersøke grunnlaget for satanisme hos black metal-band, men også i Norge. For lesere er boken rotete, og den spenner over flere tema. Noen av hovedargumentene til kritikerne av boken er at den er bygd på usannheter og rykter. Det innholdet i boken som søker å forklare de nasjonalistiske dragningene til noen av bandene, har også blitt gjenstand for kritikk.

Grunnen er mistankene og beskyldningene om at bokens hovedforfatter, Michael Moynihan, er både rasist og holocaustfornekter. Med andre ord: Er det han forsøker å beskrive på bakgrunn av fakta eller hans egne meninger?

Og hvordan kan man eventuelt skrive et manus med det som bakgrunn?

Dette stod som hovedproblemet. Det og misnøyen som kjapt meldte seg i riksmediene, og det er fullt forståelig. Jørn Stubberud, det eneste originalmedlemmet fra Mayhem, ville mest sannsynlig ikke rippe opp i en tragisk fortid som så to venner av ham dø under tragiske omstendigheter. Den ene som følge av et selvmord, den andre som følge av et drap.

LES OGSÅ: «Lords of Chaos» får mye omtale i internasjonal presse.

Dessuten er frykten for at det skal bli ræva gnagende, og så har du fanskaren som føler eierskap til historien. For den skal fortelles på «rett vis».

Men nysgjerrigheten er der. Og den ble værende til filmen ble sett.

En kjent historie

«Lords Of Chaos» en true crime-historie, men det er også en bandhistorie. Den er kuttet ned til beinet hva gjelder tid, for å fortelle om alt det grufulle. Karakterene det fokuseres på er de som er nødvendige for å få fortalt nettopp den historien. Den store konflikten er den mellom Øystein «Euronymous» Aarseth og Kristian «Varg» Vikernes.

Alt er fryd og gammen inntil frontmannen i Mayhem, Per Yngve «Dead» Ohlin tar livet av seg, hvor påfunnene til Aarseth, og den ekstreme tankegangen hans, både fremmedgjør bandmedlemmer og venner, mens andre tiltrekkes i hans omgangskrets. Begivenhetene som følger kommer ut av kontroll, og Aarseth blir fanget i et hjørne.

Dette er en historie som black metal-fans kjenner veldig godt. Det negative med filmen er hvor lite fokus det er på de øvrige bandene og enkelte andre hint du må ha litt forkunnskaper for å skjønne. En annen ting ved handlingen som er kritikkverdig, er hvor lite fokus det er på ryktene som Øystein Aarseth satte ut om personer han hadde voldet skade, og dødstruslene som ble sendt ut til musikere og band han ikke likte.

Dette er ikke et forsøk på å forsvare mordet på Øystein Aarseth som Vikernes utførte, men det kunne ha forklart ytterligere sinnsstemningen som Kristian Vikernes var i.

Blodig og realistisk

Det sies at jo nærmere handlingen er, jo hardere treffer den deg. Det kan være tilfellet. Men fremgangsmåten til Jonas Åkerlund er også veldig effektiv. Det er et nitidig fokus på detaljer i filmen, og dette gjelder også Per Ohlins selvmord og de to etterfølgende mordene. Du er flue på veggen, og det er ingen moralistisk stemme der som forteller deg hva du skal føle. Det er tett på, og det er null nåde.

Bortsett fra humoristiske elementer i filmen, så følger du en guttegjeng som blir fanget i mer og mer alvorlige situasjoner. Det er også et tydelig fravær av voksne som møter dem, og når det skjer, så faller ideene deres i grus.

LES OGSÅ: Festival tilbyr tenåring gratis billetter livet ut.

Personlig var jeg lamslått etter å ha sett filmen. Det var morsomt, det var ubehagelig og det var ufattelig trist. Det hadde vært ønskelig hvis flere sider av Øystein Aarseth ble vist, men elementene som tabloidpressen ikke fanget opp er der. Det var særdeles unge menn som utførte handlingene. De hadde fyrt hverandre opp. Kaldblodige satanister gjemte seg ikke i hagene til folk.

Dette er også en historie som allerede er ute. Den har vært gjenstand for flere dokumentarer og bøker. Noen ganger så overskygger den musikken, men noen ytterligere bulk vil ikke black metal få.

For de som levde på den tiden, så vil filmen ta dem tilbake. For de som ikke gjorde det, så vil det kanskje bli en snakkis. Men dette skjedde. Uansett om man vil eller ikke.

Om kronikkforfatteren Knut Gigstad: Fostret av ulver. Trent av ninjaer. Gikk i skole hos Studentradioen i Bergen. Han har tidligere vært ei pressesklie for Metalhammer Norway, Eternal Terror og Ruzt.no. Skriver for GAFFA Norge og Ballade.no. Til daglig studerer han medieproduksjon ved Høgskolen i Volda. For øvrig er han veldig glad i medisterkaker.

Foto:Nordisk Film Distribusjon
I regissør Jonas Åkerlunds filmversjon møter kinopublikum «Euronymous» og bandkameratene i The True Mayhem – «Necrobutcher», «Hellhammer» og «Dead» – der de jobber med å lage verdens ondeste plate fra et hønsehus i Ski: «De Mysteriis Dom Sathanas».