KOMMENTAR:

«Leaving Neverland» er et sorgens kapittel om et sykt menneske – la ikke kynismen styre

Stillbilde fra «Leaving Neverland».
Før slippet av «Leaving Neverland» har det blitt diskutert mye omkring troverdighet og penger. Hva slags hensikter har personene bak? Rent juridisk er det en nærmest umulig nøtt å knekke. Michael Jackson er død. Ord står mot ord. Men hvordan går man inn i en sånn gigantisk sak som dette?

Jeg har tatt mitt valg. Jeg velger å tro på personene i denne fire timer lange dokumentaren, og egentlig er det ikke et vanskelig valg å ta. Når du kommer inn i den syke verdenen som presenteres vil du forstå.

Takk og lov finnes det ikke noe amerikansk med «Leaving Neverland». I sammenligning med R. Kelly-dokumentaren er det ikke dommedagsmusikk og bilder der den anklagede fremstilles som ondskapen selv. Her får vi svevende bilder over Neverland med Disney-aktige strykere, men så fort ofrene James Safechuck og Wade Robson går inn på de mest slitsomme detaljene forsvinner musikken.

Derifra og ut ligger alt fokus på historien deres.

Kombinasjonen som gjør alt så ille og uforståelig

James går gjennom hvilke rom på Neverland-ranchen han og Michael Jackson hadde seksuell omgang i. Det er mange plasser, men det fremstilles ikke som en effekt; det er bare sånn det er. Han forteller om en voksen person med voldelige seksuelle drifter som samtidig oppfører seg som et barn. Den kombinasjonen som gjør alt så ille og uforståelig.

Men Michael Jackson var ikke naiv, han visste hva han gjorde og poengterer gang på gang overfor James hvor viktig det er å ikke fortelle om det som skjer til noen. Da vil alt gå til helvete for dem begge.

LES OGSÅ: Mötley Crüe-bassist beklager.

Samtidig så James det som en naturlig situasjon den gang. Han elsket Michael Jackson like mye som stjernen elsket ham tilbake. Og det er slik som dette to mennesker som elsker hverandre oppfører seg, blir han fortalt.

Dokumentarfilmen tydeliggjør også hvordan Michael Jackson aktivt manipulerte sine ofre og jobbet for å gjøre dem mindre avhengige av foreldrene sine. Spontant kan man undre seg over hvordan Wades mor tenkte når hun lot sin sønn være alene med Jackson i fem dager, etter at de kun hadde kjent popikonet en helg. Men det er en surrealistisk situasjon, som er umulig å sette seg inn i.

En syv år gammel gutt har blitt venner med sin største helt, en «larger-than-life»-artist. Det viktigste var at Wade skulle få være lykkelig.

Flere må våge å stå frem

Så hva er så meningen med alt dette her? Hvorfor trenger vi å høre alle disse detaljene, innse at Michael Jackson var en person med syke begjær? Det handler ikke om å rive ned et ikon. Det handler snarere om at disse ofrene får oppreisning og at flere personer våger å stå frem med sine historier.

Jeg vil tro at vi er mange som har vært i situasjoner der en mye eldre person mer eller mindre har tatt seg friheter. Og ansvaret ligger ALLTID hos den voksne. Tar man bort det faktum at vi her har å gjøre med en gigantisk popstjerne, er «Leaving Neverland» ingen unik historie. Mer en klassisk «mann med makt utnytter sin posisjon»-beretning. Dette skjer hele tiden. Det viktigste er hvordan vi tenker og hvem vi velger å lytte til.

LES OGSÅ: NRK snur etter Michael Jackson-kritikk.

Har en person med penger og innflytelse automatisk retten på sin side? I en kaptialistisk verden er svaret ja. Desto viktigere da å sette mennesket og den sunne fornuften foran maskinen for å komme til en konklusjon. Du kan og skal prate om penger og troverdighet, men la deg ikke sette deg helt fast i kynismen, for det om noe tydeliggjør hvordan vi mennesker fortsatt er en del av det rådende systemet.

«Leaving Neverland» sendes på NRK1 søndag.

Kronikkforfatter Daniel Horn er GAFFA Sveriges sjefredaktør.

Foto:Joel Ryan | AP Photo | NTB Scanpix
Michael Jackson fotografert under en pressekonferanse kort tid før sin bortgang i 2009.