Pål Sverre Hagen om Roald Amundsen:

– Han var kanskje nødt til å forsvinne i isen

Pål Sverre Hagen (foran) og Christian Rubeck har hovedrollenene som Roald Amundsen og broren Leon Amundsen i filmen «Amundsen». Filmen ble presentert for pressen på Odeon kino på Storo i Oslo onsdag.
Pål Sverre Hagen har gjort biografiarbeid før, først som Thor Heyerdahl i «Kon Tiki», så som Niels Onstad i filmen om Sonja Henie. Nå som hele Norges polare nasjonalhelt. Han er med andre ord kanskje en av de i Norge som kjenner Roald Amundsen best. Hva kan vi si om ham? Var han en grei type? Var han genial? Eller spik spenna gæren?

– Han fikk til ting som i dag oppleves som ubegripelig. Han var verdens største polfarer, uten tvil. Men han var først og fremst et menneske, sier Pål Sverre Hagen til GAFFA.

Hvis man ser på andre mennesker gjennom historien som har eksepsjonelle talenter, og gjerne talent for ett spesifikt felt, så er de så gode på det som de er gode på, at resten av livet kan oppleves som mer utfordrende. Roald var nok en av dem:

Hans briljans hadde en pris i hans relasjoner ellers.

– Det er lett å tenke at det er litt rå machokraft som gjør at man kan komme til Sydpolen som første menneske, men det er ikke hele historien: Roald hadde evnen til å skape et hjem der det ikke fantes noe hjem, til å ha trivsel og til å skape et liv, det var han veldig god på. Og han var helt klart en leder, det var det ingen i tvil om, men samtidig vasket han skitne underbukser på skift, akkurat som de andre i mannskapet, sier skuespilleren.

LES OGSÅ: GAFFAs anmeldelse av «Amundsen».

Hagen legger til at Amundsen «lyktes med å skape en gruppe som kunne fungere, og et liv som kunne være godt».

– De var flinke til å kose seg, ta vare på det de fant av hverdagsliv og lage hygge. De lagde julefeiringer og hadde grammofonkonsert.

En helt spesiell utfordring

Det ligger mye forberedelser bak det å skulle portrettere en person som har levd. Pål Sverre forteller at det er en helt spesiell utfordring. Og at Roald er kanskje en av de mest mystiske han har vært borti.

Selv om folk har forsket på Amundsen i hundre år, så er det en del av ham som er gåtefull, og det er veldig spennende for Pål Sverre Hagen som kunstner, som skal finne en tolkning, tolke ham og alt dette materialet som finnes om ham. All denne informasjonen som til sammen skal bli til et filmverk.

– Oppgaven er den samme: Å bli en annen. Det er det det handler om for meg som skuespiller, det er min jobb. Og det finnes mange veier til målet, og det finnes ingen regler for hvordan du skal finne fram, men for meg, uten å bli for new age på det, så handler det om å finne hans energi, finne hans indre verden, hans logikk, forklarer Pål Sverre.

Og legger til:

– Det er min jobb i denne filmen, å være Roald. Prøve å representere hans syn på verden, å finne Roalds verden og være i det, og hvordan jeg kommer fram til det, det klarer jeg ikke å forklare. Det blir til av så mange biter.

Når man skal bli et menneske som har levd, så finnes jo fasiten der, samtidig så blir man veldig fort klar over det faktum, at alle mennesker er veldig mystiske, forklarer han. Så det har vært å lese, å gå til forskningen, å gå til arkivene, brev, dagbøker.

Og så skrev jo Amundsen en bok på slutten av livet, «Mitt liv som polarforsker».

– Den boka var veldig spennende lesning, han hadde noe veldig moderne ved seg. Den boka var skandaløs i sin tid, for den var så ærlig, og det er veldig subjektivt, men i dag har man den uten filter-type-ting «nå skal jeg fortelle hvordan det egentlig foregår på ekspedisjon», det er en sjanger som fins, så det er spennende.

Kanskje måtte det gå på den måten

Filmen starter jo med den siste, skjebnesvangre flykrasjen, hvor Amundsen og én til overlever, og han andre fyren er hardt skadet og sitter der med blod overalt og en svart fot, og Amundsen sier bare: «Ikke tenk på det, vi er der snart».

Der har vi ham i et nøtteskall, ikke sant. Ikke fokuser på problemene, fokuserer på målet. Et knekt bein eller litt koldbrann, det tåler vi.

– Det er et interessant øyeblikk i livet hans, der hvor han impulsivt bestemmer seg for å jage over havet på leting etter Nobile. Og jeg er opptatt av Bess, hun var så tøff, den moderne dama, og jeg tror de passet sammen, hun hadde villmarkserfaringen, hun hadde vitaliteten, hun var en person som ikke så begrensninger, jeg hadde tro på de som et par, at det kunne funket, så det var veldig, veldig synd. Men det kan hende at Amundsen hadde forpliktet seg til isen på en sånn måte at han aldri kunne bli fri fra det. Kanskje måtte det gå på den måten. At han forsvant i isen.

Bra filmmateriale ble det, i alle fall.

LES OGSÅ: TV 2 satser på amerikansk suksesskonsept.

Avslutningsvis: Hvorfor en film om Roald? Hva kan han lære oss? Og hvorfor skal folk se filmen?

– Rett før vi begynte innspillingen, så var det en norsk kreftsykepleier fra Birkenes, Astrid Furholt, på 49 år, tror jeg, som nådde Sydpolen som første kvinne i Amundsens fotspor. Og det var så inspirerende: Det å få et menneske i dag, til å bryte ut fra hverdagslivet, og bare kjenne at «det finnes ingen grenser for meg», «jeg kan gjøre med mitt liv det jeg vil», det syns jeg er fantastisk, det er stort.

– Jeg håper at denne filmen har greid å favne noe i den mest spektakulære fortellingen i norsk historie, det er helt utrolig det livet han levde, et stort liv som inneholdt ubegripelige ingredienser: eventyr, spenning og storslått natur og alt det der, og så er det et menneske som er gåtefullt og spennende. Selv om jeg har laget hele denne filmen, så er jeg fremdeles fascinert av ham, og når jeg leser om disse fly-ekspedisjonene, sitter jeg med åpen munn, det er ikke til å tro. Så hvis vi har klart å favne noe av den storheten, menneskelig sett og den ekspedisjon- og eventyrbiten, så blir jeg veldig takknemlig, hvis folk får den følelsen. Det hadde vært stort.

Foto:Motion Blur | SF Studios
Pål Sverre Hagen som Roald Amundsen.