KOMMENTAR:

Burde vi skille kunsten fra kunstneren?

Skuespiller Kevin Spacey, regissør Bryan Singer og den avdøde popstjernen Michael Jackson har fått mye negativ oppmerksomhet den siste tiden.
En dag åpner du nettleseren din for å lese dagens nyheter, og der står det klistret over hele siden - favorittskuespilleren din er midtpunktet i ukas nye, store skandale. Midtpunktet på den måten at det er vedkommende som har stått for skandalen, og du tenker: «Æsj, må jeg bytte favorittfilm én gang til?».

Er dette hverdagen vår nå? #Metoo er ikke lenger nyheter, og rasistiske eller andre hatefulle ytringer har blitt slengt rundt i en årrekke. Men hvilke konsekvenser er vi villige til å godta? Plutselig er det ikke en hvilken som helst avdanket skuespiller, men en av dine mest siterte og elskede som er ute i hardt vær.

Om din største favorittfilm noensinne er «American Beauty» (eller enda verre: «The Usual Suspects»), vil du slette den fra biblioteket ditt «bare fordi» Kevin Spacey hadde en sentral rolle i filmen?

Kan du fremdeles, i en så turbulent tid, innrømme å like verk som er knyttet til kontroversielle personer?

Når det går utover andre

For ikke spesielt lenge siden gikk jeg ut av en kinosal i Bergen med ringing i ørene og tårer i øynene. Jeg hadde sett «Bohemian Rhapsody», og var helt passe nyfrelst. Kanskje ikke et mesterverk, men filmen hadde uansett knallgod underholdningsverdi for en pensjonert Queen-fan.

Da jeg hadde trålet meg gjennom noen artikler og intervjuer for å fylle tomrommet etter filmen, kom det opp en sak her på GAFFA.no om at «Bohemian Rhapsody» nå skulle trekkes fra en pristudeling etter at nye anklager mot regissøren hadde kommet frem i lyset.

LES OGSÅ: Ti filmer om kjente musikere du MÅ se.

Filmens tidligere regissør Bryan Singer, som ble sparket mot slutten av produksjonsperioden, har blitt beskyldt for flere seksuelle overgrep, og det hevdes at flere av disse er begått mot menn som var under seksuell lavalder på tidspunktet overgrepene skal ha skjedd. Som den gode borgeren jeg er, blir jeg sint og forferdet, og synes det er på sin plass at Singer får den refsen og irettesettelsen han fortjener.

Likevel synes jeg det er forferdelig urettferdig at dette skal gå utover alle de andre som har vært involvert i produksjonen.

Tenk at skuespillerne og produksjonsteamet som har jobbet så hardt med denne filmen ikke får den anerkjennelsen de fortjener, bare fordi navnet til Singer er klistret over hele produksjonen! At de er nødt til å unnskylde ham, når han er for feig til å gjøre det selv? En uggen følelse skyller over meg, og jeg spør meg selv, kan jeg fremdeles like denne filmen?

Gammelt smuss

Det er selvfølgelig ikke bare i film- og serieverdenen at vi finner ulumskheter, det er mye av dette i musikkbransjen også. I fjor dukket det opp et elleve år gammelt bilde fra black metal-bandet Taakes Tyskland-konsert, hvor frontmannen Ørjan «Høst» Stedjeberg gikk på scenen med et hakekors malt på brystet.

Da dette skjedde i 2007, skapte det også sterke reaksjoner, og det endte med at resten av Tyskland-turnéen måtte avlyses. I ettertid har bandet beklaget seg og forklart at stuntets eneste mål var å provosere, noe som er daglig kost i black metal-estetikken. Likevel, å kødde med rasisme og nazistisk ideologi er å gå langt over streken, hvilket de skjønte ganske kjapt. Etter alt dette mayhemet og beklagelsene kommer altså det samme bildet frem igjen, elleve år senere.

Og nøyaktig det samme skjedde igjen, to ganger på ett år:

Da bildet dukket opp igjen i februar 2018, endte bandet opp med å kansellere hele sin USA-turné, og beklaget seg nok en gang. I november avlyste rapperen Talib Kweli sin konsert på Rockefeller i protest fordi Taake skulle spille på Infernofestivalen på samme scene noen måneder senere.

Foto:Christian Misje | GAFFA
Taake fotografert under en konsert på USF Verftet i Bergen.

I motsetning til Singer, har Taake gang på gang beklaget seg og tatt avstand fra symbolikken. Men Taake kommer til å bli stilt til ansvar hver gang dette bildet dukker opp.

Finnes det en utløpsdato?

Heldigvis for de som har forsøplet navnet sitt, så finnes det en vei inn i varmen igjen: nemlig å dø som en legende. Det at kroppen visner i jorda og at sjelen har klemt seg gjennom perleporten gjør at utrolig mange får tittelen «misforstått og forpint geni» istedenfor «ondskapsfullt troll». Når de fremdeles er i live, rives de fullstendig i stykker, men glemmer vi virkelig alt så snart de er seks fot under bakken?

Ta Michael Jackson, som er litt i samme gaten som Singer. Ingen av dem har blitt dømt til tross for atskillige anklager, og Singer støtes ut av sine tidligere kolleger og fans. Krever vi på samme måte at musikalen om Jacksons liv og musikk, «Thriller – Live», tas av scenen på West End hvor den har gått kontinuerlig siden 2009? Blir du sjokkert og belærende om noen oppgir kongen av pop som en inspirasjonskilde? Sannsynligvis ikke.

LES OGSÅ: Politiet forberedt på protester fra Jackson-fans.

Eller hva med Knut Hamsun? Han regnes kanskje som en av Norges mest innflytelsesrike forfattere, men så glatter vi lett over hans proklamerte entusiasme for Quisling og Hitler.

Til og med den gang spekulerte enkelte i at han fikk diagnosen «varig svekkede sjelsevner» under landssviksoppgjøret fordi påtalemyndigheten mente det var for flaut å fengsle en nobelprisvinner.

Kan man egentlig like kunsten uten å like kunstneren?

Veldig ofte er kunsten vi lager en måte å uttrykke våre verdier og følelser, på godt og vondt. Støtter vi automatisk artistens verdier ved å lytte til musikken, eller se filmen eller serien de spiller i? Nja, kanskje. Vi støtter jo karrieren og hjelper artisten videre, og artisten får en større plattform hvor de kan spre galle.

Jeg skal definitivt ikke leke moralpoliti og fortelle deg hvordan du skal tenke, men synes personlig at dette er et konsept som er veldig enkelt på papiret, men utrolig komplisert i praksis. Når er et geni legendarisk nok til at verdien som kunstner overdøver de moralske bommertene? Og er det noen feiltrinn som ikke lar seg benåde? Mitt ønske er at denne pirkingen borti samvittigheten din skal gjøre at du som forbruker tar et steg tilbake og tenker over hva du faktisk vektlegger mest, om så det er personen med alt av tilbehør og bagasje, eller kun arbeidet deres.

I dette tilfellet går jeg lykkelig videre i livet med «Bohemian Rhapsody» på guilty pleasure/feel good-listen min, men slenger helst Bryan Singer i boksen merket «fæle folk».

Og neste gang jeg møter på et lignende dilemma, tar jeg den samme visa om igjen.

Om kronikkforfatteren: Ragnhild Severeide er et friskt kulturtryne basert i Bergen, men er originalt fra Trondheim. Bak seg har hun lang erfaring fra både helårsarrangører, festivaler og andre kulturorganisasjoner. Til daglig jobber hun som arrangementsansvarlig i AKKS Bergen.

Foto:Alex Bailey | AP | NTB Scanpix
Rami Malek i rollen som Queen-vokalist Freddie Mercury i filmen «Bohemian Rhapsody».