"Unnskyld meg, jeg ser ingenting! Kan du stå et annet sted?"
Artiklen er et uttrykk for skribentens egen holdning.
Den norske konsert- og festivalkulturen er en fascinerende sfære full av egne usagte lover og regler når det kommer til hvordan å te seg som publikummer. Disse baseres på positivt regulerende prinsipper knyttet til akseptert og ikke-akseptert adferd i sosiale rom, og er noe selv mesteparten av de mest uerfarne konsertgåere intuitivt skjønner seg på:
Ikke snakk høylyttt i midten av publikum imens konserten pågår, ikke ha blits på mobilen om du skal filme noe (og for guds skyld ikke ha mobilen oppe for lenge), lag rom og umiddelbart hjelp folk opp fra bakken hvis de faller i en moshpit, syng med på allsang - men ikke skrik med på alle sangene gjennom hele konserten (selv om du kan alle sangene), og kanskje aller viktigst; ikke fis og fjert uhemmet i midten av en tett crowd.
LES OGSÅ: KRONIKK: Kan AI skape det vi elsker?
Nordmenn flest er tross alt sterke tilhengere av det hellige overordnede felleskapet, og de fleste (veloppdratte) blant oss vet at man ikke skal være til bry for fremmede. Vi har en ryggmargsrefleks som jevnt over forhindrer oss fra å plage de rundt oss. Og godt er det.
Men, et sted må også grensa gå. Det er en forskjell på å være direkte til bry for fremmede mennesker rundt seg, og det å minding your own bussiness på en måte som, dessverre, er ubeleilig for noen andre.
"Unnskyld meg, jeg ser ingenting! Kan du stå et annet sted?"
Med all respekt, kjære medmenneske: nei:)
Vi er alle selv ansvarlige for en viss grad av planlegging i forkant av at man går på konsert. Dørene åpner ofte to timer før kveldens mainact går på scenen, og hvis det er noen form for oppvarming så begynner gjerne vedkommende å spille cirka én time etter det igjen. I dette tidsrommet så er det ville vesten. Førstemann-til-mølla gjelder for å få tak i billettene til konserten du skal på, og førstemann-til-mølla gjelder for de mest lukrative ståplassene som er nærmest scenen. Dette er ikke noe skolebilde: det har ikke en dritt å si om du er 150 eller 190 cm høy - man steller seg der man finner plass.
På samme mate som mange avskyr folk som ber om å få byttet seter på flyreiser fordi de ikke har klart å bestille seter som gjør at de kan sitte sammen, så irriterer jeg meg veldig over folk som krever at jeg skal tilpasse meg deres dårlig planlagte konsertopplevelse.
Og apropos flyreiser: det er fordeler og ulemper med forskjellige høyder. Som "en høyere person" har jeg alltid for liten benplassen på flyreiser, ryggplager fra skoliose, og må krøke meg sammen for å få hodet under dusjhodet- for å se meg selv i speilet. Som "en lavere person" så har man tilsvarende irriterende utfordringer på den andre siden av spekteret, hvor én av dem er at man risikerer å se dårlig på konserter. Akkurat som jeg, gjennom god planlegging, er i stand til å bestille flyseter forrest eller ved nødutgangen i kabinen, er du i stand til å møte opp tidligere på konserten for å forsikre deg en ståplass nærmest mulig scenen.
Det skal sies; jeg pleier sjeldent å stelle meg heeelt inntil gjerdet. Jeg liker å stelle meg i den forreste halvdelen av midten hvor jeg samtidig kan være nærmest mulig, se hele scenen, og få en god lydopplevelse. Her dukker det gjerne opp en eller annen stakkar bak meg som halvsurt meg om å flytte på meg så hen kan se bedre; gjerne med fremtoning og toneleie som tilsier at jeg, i min høye uvitenhet, skulle visst bedre enn å stå hvor jeg står. Det er forståelig at du spør, og jeg klandrer deg ikke (noe særlig) for å prøve å stå opp for deg selv. Men, selv når det er helt sild i tønne, så er det faktisk bare å skvise seg gjennom menneskehavet etter beste evne, og prøve å finne en annen plass hvor du ser bedre. Verre er det ikke.
Det er ikke jeg som må flytte på meg.
