LARKIN POE-INTERVJU: Søsken, slidegitar og sørstatsrock

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på GAFFA DK men har blitt oversatt til norsk av GAFFA NO.

Navnet er Poe. Ikke Teletubbien Po. Og heller ikke den store amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe. I stedet handler det om søsterduoen Larkin Poe, som har hentet bandnavnet sitt fra en fjern slektning, som faktisk var i familie med den berømte 1800-tallsforfatteren. Rebecca og Megan heter de egentlig, fødselsattestene sier 1989 og 1991 – og denne fredagsformiddagen i desember sitter de foran datamaskinene sine i hvert sitt hjem i Nashville, Tennessee. Klar for å snakke med GAFFA om sitt nye album Bloom, som også tar søstrene til Skandinavia i oktober.

– Vi tilbrakte mesteparten av barndommen vår langt ute på landsbygda i Georgia. Foreldrene våre kjøpte et stort stykke land og bygde barndomshjemmet vårt der. Så vi vokste opp på en byggeplass, og musikken spilte en enorm rolle i hverdagen vår fra veldig tidlig alder, forteller Rebecca, da jeg åpner med å spørre om oppveksten deres i Sørstatene på 90-tallet. Hun fortsetter:

– Foreldrene våre bestemte seg for å gi oss undervisning i klassisk fiolin og piano allerede da vi var små. Vi gikk på ukentlige timer da jeg var tre og Megan var fire. Vi fikk en ganske unik oppvekst, særlig med tanke på at det var på 90-tallet. Foreldrene våre hjemmeskolerte oss lenge før det ble sosialt akseptert. De var alltid litt ukonvensjonelle, forteller Rebecca med et smil.

Det ble over ti år med ukentlige timer i klassisk musikk. Men i tenårene skjedde en revolusjon i søstrenes musikalske univers – en forandring som skulle sette kursen for karrieren Rebecca og Megan nå har vært i to tiår. Rebecca forklarer:

– I våre tidlige tenårene dro familien vår sammen på noen bluegrass-festivaler, og det ble en avgjørende periode for oss og vårt forhold til musikk. Vi la den klassiske skoleringen bak oss og dykket i stedet ned i amerikansk rootsmusikk. Fra det tidspunktet begynte vi å skrive låter og spille sammen hver dag, og da vi var 14–15 år begynte vi også å spille små, lokale konserter. De var veldig enkle gigs, men derfra utviklet alt seg videre.

LES OGSÅ: Larkin Poe lader opp til album med singel og opptreden på Jimmy Kimmel live

En spesiell tone
Det ble fem år med roots-trioen The Lovell Sisters, sammen med deres tredje søster Jessica. I 2010 valgte trioen å legge ned. Jessica giftet seg og trakk seg tilbake fra musikken, mens Rebecca og Megan dannet Larkin Poe og begynte sin reise inn i rocken – en reise som nå kulminerer i deres mest direkte og tungt (sørstats-)rockende album til nå. Sammenligninger med det legendariske southern rock-bandet The Allman Brothers ligger nært, og brukes ofte av journalister for å beskrive Larkin Poes sound. Men hva tenker de to dyktige gitaristene selv om sin tilnærming til instrumentet – og hvem er deres egne gitarhelter?

– Da vi begynte å jobbe med albumet, visste vi at vi ønsket å fortsette i retningen vi startet med Blood Harmony (duoens forrige album fra 2022, red.). Det handlet om å ta med mer av live-energien inn i studio og forsøke å gjenskape våre "turné-jeg" i innspillingssituasjonen. Vi liker å holde det veldig enkelt og klassisk når det kommer til gitartonene. Vi legger ikke på mange lag med gitar. Det var vårt utgangspunkt da vi begynte innspillingen, forklarer Megan.

– Jeg er også en stor fan av David Lindley. Jeg synes solospillet hans på mange av Jackson Brownes album er virkelig ikonisk. Tyler Bryant, som co-produserte albumet, er arkitekten bak mye av lyden på plata. Da vi sammen søkte inspirasjon til albumets sound, prøvde vi spesifikt å finne frem til David Lindleys tone og satte oss inn i hvilke pedaler og annet utstyr han brukte. Mye av lyden hans på Jackson Brownes album kom fra en Dumble-forsterker; den har en helt fantastisk tone. Vi hadde ikke råd til å få tak i en sånn – de koster rundt 100 000 dollar i dag – så vi fikk laget en kopi fra Tyler Amps, som vi plugget inn og skrudde opp. Og det er den lyden jeg bruker på mye av albumet.

Kunsten å omfavne seg selv
Gitarlyd og forsterkere er tydeligvis et tema søstrene gjerne snakker om. Når jeg nevner Lindleys subtile spill på Songs of Leonard Cohen fra 1967, nikker Megan og avslutter sin hyllest til den avdøde strengemesteren med en liten anekdote:

– Lyden hans var så unik. Jeg fikk høre ham spille noen ganger og til og med møte ham en gang. Han spilte rett før oss, og noen introduserte oss for hverandre. Jeg fortalte ham at jeg var en stor fan, og at jeg gjerne ville at han skulle bli og høre på settet vårt, hvis han følte for det. Dette var bare for noen år siden, så han må ha vært i 70-årene. Han sa at han gjerne ville det, men at han måtte kjenne etter om han følte seg bra nok til å bli hele konserten. Han ble faktisk og hørte hele settet vårt, og etterpå kom han bort og sa at han elsket spillet vårt. Det var veldig, veldig stort for meg, minnes Megan.

I presseskrivet som, som vanlig, følger albumet, forklarer Rebecca at et gjennomgående tema denne gangen er å akseptere og omfavne seg selv helhjertet. Jeg nevner at jeg, som 44-åring, akkurat har begynt å lære denne kunsten – og spør hvor Lovell-søstrene befinner seg i så måte. Rebecca:

– Min egen erfaring er at det kanskje er noe av det aller vanskeligste å oppnå, å akseptere seg selv. Og jeg vet ikke engang om det er noe man noen gang blir ferdig med, eller om det heller er en pågående reise. Vi er begge i 30-årene, så det er naturlig nok et tema som betyr mye for oss. Spesielt, tror jeg, fordi vi befinner oss i en bransje som krever at vi er offentlige personer – noe vi ikke nødvendigvis hadde forutsett da vi begynte å opptre. Vi var tenåringer, besatt av musikk, og elsket å spille gitar, skrive låter og holde konserter. Vi hadde egentlig ikke tenkt over hva det innebar å plassere oss selv i offentlighetens lys, eller at mye av utviklingen vår som både mennesker og artister ville skje under publikums øyne og bli dokumentert for ettertiden, sier Rebecca og legger til:

– Da vi var i 20-årene, var det mange utfordringer, både individuelt og i forholdet mellom oss. Forsøk på å finne ut av oss selv, og spørsmål om verdien av det vi skaper og sender ut i verden. Jeg tror alle kan relatere til dette anstrengte forholdet vi bygger til oss selv. Erkjennelsen av hvor mye vi orienterer oss ut mot verden – og hvor få mennesker som egentlig får lære oss å kjenne på dypet. Dette er samtaler som har foregått mellom oss, og som jeg synes virkelig har fått fokus de siste årene.

– Da Megan og jeg gikk i studio, var vi fast bestemt på å grave dypere på en ny måte. Historisk sett har vi hatt problemer med å skrive sammen som en duo. Skriveprosessen har vært som en siste bastion hvor vi begge voktet våre egne posisjoner, og ikke slapp den andre inn. Enten det skyldtes søskenrivalisering eller generell usikkerhet, har vi aldri tidligere klart å skrive et album sammen. Men vi visste at vi ville. Så vi tok det valget og møttes på en veldig ærlig måte – vi satte oss ned, billedlig talt, med en fin kam og hadde noen veldig ærlige samtaler. Og heldigvis ordnet universet det slik at vi endelig kunne koble punktene mellom oss og skrive noen veldig personlige låter. Vi bestemte oss for å ikke skrive fra ulike karakterers perspektiv, men i stedet snakke veldig direkte og ærlig i disse låtene.

– Og det er nok det jeg er mest stolt av med albumet, for det krever virkelig mot å stille seg frem og la seg bli sett – uansett hvor man befinner seg på reisen med å forstå seg selv, sine relasjoner til andre og de mange merkelige sidene vi alle har. Samtidig lever vi i en forvirrende tid hvor sosiale medier spiller en stor rolle i mange menneskers virkelighet, noe som bare legger til et ekstra lag av kompleksitet. Så jeg synes det nye albumet representerer et skritt i riktig retning for Megan og meg, som søstre og kreative samarbeidspartnere, og jeg er veldig stolt av det. Jeg synes absolutt at vi har kommet litt nærmere det å dele våre sanne jeg med våre fans – som alltid er vårt mål, erklærer Rebecca.

LES OGSÅ: UKENS ARTIST: Smiling