GAFFAs anmeldere har fått i oppgave å velge ut og skrive fritt om hvert sitt personlige NR 1 album fra 2024.
Mitt personlige favorittalbum fra 2024 er DADA PØNK-debutskiva til Pushwagnergruppen, Pushwagnergruppen.
«Pushwagnergruppen» er et irriterende genialt bandnavn man ser seg nødt til å enten elske å hate, eller hate å elske. At det svir seg fast i tinningen er det uansett ingen tvil om. Fra første gangen jeg leste bandnavnet hadde de umiddelbart min fulle oppmerksomhet, hvilket hinter om at gruppen har truffet blink i det de døpte prosjektet. Denne formidable brandinga blir forlenget av at gjengen Turbonegro-aktig har gitt seg selv stage-personaer med kokko (/dada) scenenavn og sceneantrekk som skaper en mytisk og annerledes aura rundt "greia" deres.
Pushwagnergruppen består av Spellemann-vinnende Tor-Arne Vikingstad aka DA GAMA på bass (Sløtface, Embla & The Karidotters), Per Åsmund Reymert aka TAM-TAM på trommer (Dead Movie Animals, Despereaux, THE IV) og Geir Magne Staurland aka SURREALISMUS på vokal – bedre kjent som nylig avgått redaktør i NATT&DAG.
Musikalsk er det å ikke ha gitarist et greit utradisjonelt kunstnerisk valg for et rockeband - ,men dette har Pushwagnergruppen prestert å anvende til en av de største styrkene ved sounden sin. For å kompensere for den ellers forventede graden av seksstrenget riffing, så benytter de seg av en forhøyet grad av dynamisk variasjon, kreativ utforskning og inspirert låtskriving. Trommene ramler inn og ut av sprikende partier, bassen er dynket med frempå intensitet og komplimenterende pedalbruk -imens den tidvis ubegripelige, hylende og vestlandske vokalen stikker ut med gjennomtenkte og finurlige slam poetry -tekster.
Les også: Konsertanmeldelse, Cezinando: "Førjulsgalskap"
Låtene på utgivelsen er til å spise opp.
«Javel» er i enkeltheten av sin blotte eksistens et bevis på sannheten i uttrykket «less is more». SURRELISMUS sier, synger og skriker «javel» på alle herrens måter iløpet av to minutter og seks sekunder. Dette er ikke bare underholdende eller interessant; det er en overbevisende rockelåt med en overraskende overbevisende sangtekst. Det sier mye at man kan si så mye og så lite på en gang.
Alle ufordragelige idéhistorie-nerder fra Blindern kliner med annenrangs Gwen Stefani-fans på bandets første singel før albumutgivelsen, «Houllebecq-girl». Ikke at låten handler det minste om filosofen eller popstjernen. Man kan vel si at bandets tekster og utrykk er mer å regne som estetiske og eksperimenterende enn begripelige. En pålitelig kilde sier at bandet generelt motsetter seg helhet i tekstene:
"Eg satt med klaus i Schous’ kjellar
Eg satt med klaus i Schous’ kjellar
Med flyktig blikk og ølbegjær
Med frykt i blikk for en helt ny hær
UÆÆ
Det e Pushwagnergruppen
UÆÆ
Det e Pushwagnergruppen
Eg satt med klaus i Schous’ kjellar
Eg satt med klaus i Schous’ kjellar
Eg gjorde det
Designer Marinetti-klær
Hatt, og kors opp ned"
«Slem Mann i Khaki» er et sumarum av stoner-rock, punk-rock og college-rock. Partiene er helt rå hver for seg, samtidig som de løfter hverandre i sin forskjellighet. Vokalene gauler i vei imens rytmene hopper mellom blytunge og sprettende. Det sies at låten handler om slemme menn i khaki som ikke alt for langt under overflaten "drømmer om en ny inkivisisjoooon" -og blir kåte/våte i buksa av å tenke på nazisme.
I sulamitten av faktisk interessante nye utgivelser som finnes i den norske asfaltjungelen, så er Pushwagnergruppens første album hot shit som enhver rock- og punkentusiast er nødt til å få med seg. Pushwagnergruppen er et band som har kommet for å bli.
