GAFFAs anmeldere har fått i oppgave å velge ut og skrive fritt om hvert sitt personlige NR 1 album fra 2024.
Som nostalgiker (og tilfeldigvis kulturhistoriker) har jeg lett for å sitte litt fast i fortiden; når jeg graver etter musikk fra tidligere tider, i håp om at alt det vakre og rare som har blitt gjort ikke skal gå tapt - så henger meg lett opp i anekdoter eller utgåtte referanser. Jeg er opptatt av ny musikk òg altså, men uansett hvilken tid jeg leter i, gjenoppdager jeg stadig ved meg selv, at det er en slags tidløshet jeg setter aller høyest: ting som enten er litt off ved tiden sin, litt alien, eller som hører hjemme flere steder samtidig.
London-baserte Stereolab er for meg litt sånn, samt mye av musikken som dreier seg rundt bandet. De har alltid vært det litt «voksne» bandet innad sin utvalgte musikalske scene og samtid, lit som i likhet med sine amerikanske kolleger, Sonic Youth. Samtidig som medlemmene ikke lenger er så unge som de tidligere var, bringer de fortsatt en ungdommelighet og vitalitet inn i alt de gjør -også inn i de mange solo- og sideprosjektene. Kanskje det også er litt av den hemmelige oppskriften i hvordan bandet har klart seg så lenge - at de ikke slutter å være lekne og søkende. Gamle sjeler med ung energi på et vis; I, men også ute av tiden sin.
Franske Laetitia Sadier er mest kjent som grunnleggende medlem av denne smått geniale gruppa (red. Stereolab); Ett blant en håndfull band jeg tror har gjort faktiske, fysiske endringer i meg, i hvordan jeg tenker musikk, men også andre ting. Stereolab var et band jeg gjerne ville like i tenårene, for alt tydet liksom på at jeg skulle det, men jeg klarte det liksom ikke helt. Over noen år og forsøk senere har bandet vokst på meg, og er nå en del av meg jeg ikke tror jeg kunne, eller burde vært foruten. Noe av det jeg liker best er de counterpoint-aktige, eteriske vokalene til Laetitia, og de litt snåle progresjonene og harmoniene som gjør at musikken kan høres igjen og igjen.
Laetitia Sadier tar med seg alt hun er kjent for, samt alt hun har akkumulert over sin karriere, inn i sitt nyeste solo-album: Den osende kulheten, de ganske sammensatte, groovy rytmene, de vakre og svevende harmoniene, og ikke minst den tidløse, naturlige lettheten.
Et av de fineste øyeblikkene jeg hadde i år var da jeg kom hjem fra en lang og enormt innholdsrik sommer, og bare syklet alene rundt i forsteds-nabolaget mitt, med hele Rooting For Love i ørene. Der og da var det ingen andre steder jeg heller ville være, mentalt eller musikalsk. Albumet - og denne følelsen - er noe jeg stadig vender tilbake til, og det har på sin måte vært med på å definere året for min del. Derfor er dette min favorittutgivelse fra 2024.
Les også: GAFFA anmelder enda flere av årets julelåter 2024
