Bruce Springsteens Nebraska er like aktuell i dag som for 40 år siden.
Bruce Springsteen hadde allerede blitt en velkjent artist gjennom andre halvdel av syttitallet med gjennombruddsalbumet Born to Run, den mørke oppfølgeren Darkness on the Edge of Town og de legendariske arenakonsertene med backingbandet The E Street Band.
På åttitallet eksploderte det imidlertid: Born in the USA ble gitt ut sommeren '84 og står fortsatt som et nesten eksemplarisk rockealbum for sin tid; en meningsfull musikalsk meditasjon over et USA i krise.
Med økende arbeidsledighet, et politisk skifte til høyre og tusenvis av hjemvendte Vietnam-veteraner med arr på kropp og sjel og enorme problemer med å finne tilbake til hverdagen.
Et USA i krise på både et sosioøkonomisk og individ-nivå. At Born in the USA var et nådeløst, sosialrealistisk speil holdt opp mot egen samtid, har imidlertid tidvis blitt glemt på grunn av platas potente, triumferende rockelyd.
Det mest berømte eksempelet på feiltolkningen var da den daværende president Ronald Reagan tok Springsteen som gissel i sin valgkampkampanje i '84. Ironisk nok var Springsteens sosiale og indirekte politiske agenda langt unna idealene til den den republikanske presidentkandidaten.
Skjebnefortellinger
Born in the USA var basert på en serie demoer fra 1982. Men veien ble brolagt til superstjernestatus, ga Springsteen ut et akustisk album, som med sin oppskrapte estetikk og harde såpeoperafortellinger ikke ga rom for misforståelser – og som av mange har blitt ansett som et hovedverk i Springsteens karriere.
Nebraska står like sterkt ved gjennomlytt, selv på 40 år senere.
«From the town of Lincoln, Nebraska, with a sawed-off .410 on my lap / Through to the badlands of Wyoming I killed everything in my path.»
Det er en av mange mord på platen, som nådeløst blottlegger den mørke skyggen over den amerikanske drømmen.
Her forlater Springsteen de første platenes lokale forankringen i det fargerike miljøet rundt Asbury Park, New Jersey, for å fortelle mer universelle, amerikanske skjebnefortellinger.
Rolling Stone Magazines Steve Pond skrev en av vår tids mest treffende anmeldelser en måned etter utgivelsen, der han blant annet konstaterte:
«Nebraska kommer som et sjokk, et voldelig, etsende portrett av et svekket Amerika som holder maskineriet sitt i gang ved å konsumere drømmene til folket. Det er et portrett malt med lite utstyr: noen akustiske gitarer, en firespors båndopptaker og et vokabular hentet fra Woody Guthries lettfattelige folkemusikk og Hank Williams' bonde-røv-klagesang. Stilen er standhaftig, trassig umoderne, sangstilen flat og ærlig, musikken naken, avmålt og usminket.»
Det er en presis beskrivelse av et album som etter åpningen og tittelsporet fortsetter med fanfavoritten «Atlantic City», full av knuste drømmer og dødsdømt romantikk:
«Well, I got a job and tried to put my money away / But I got debts that no honest man can pay / So I drew what I had from the Central Trust / And I bought us two tickets on that Coast City bus.»
Håpet lever på tross av håpløse odds hos Springsteens hovedpersoner. Her i form av drømmen om å ta en snarvei og tjene noen raske penger:
«I'm tired of coming out on the losing end / So, honey, last night, I met this guy, and I'm gonna do a little favor for him.»
Det er her sangen slutter, men med resten av albumet i tankene mistenker man at fremtiden ser mørk ut.
På den uhyggelig vakre «Mansion on the hill» blir det store huset på toppen av bakken blir et håndgripelig symbol på velstanden og lykken som stadig unnslipper Springsteens karakterer.
Slik som med «Johnny 99», som har fått navnet etter han endte opp med en livstidsdom etter skytig i beruset tilstand. At sosiale forhold spiller betydelig rolle i hans fortvilte, personlige ulykke, kommer Johnny selv inn på i sin tale til dommeren:
«Now judge, judge I got debts no honest man could pay / The bank was holdin' my mortgage and takin' my house away / Now I ain't sayin' that make me an innocent man / But it was more 'n all this that put that gun in my hand».
På side to får vi nok en drømmesekvens i «My father's house»; det er kun i drømmer og i døden at Springsteens hovedpersoner finner fred.
På «Used car» dagrømmer et barn om å bli løftet ut av fattigdom ved å vinne i lotto: «Now, mister the day the lottery I win / I ain't ever gonna ride in no used car again».
«At the end of every hard-earned day people find some reason to believe», står det på slutten av hvert vers, med en linje som kan stå som en tittel for både albumet og Springsteens verk som helhet.
Nebraska avslutter, vakkert og talende, med sangen «Reason to Believe», der Springsteen nevner ulike grunner til at folk fortsetter å beholde troen til tross for alle slagene livet utdeler dem med ufeilbarlig sikkerhet:
«At the end of every hard-earned day people find some reason to believe», står det på slutten av hvert vers, med en linje som kan stå som en tittel for både albumet og Springsteens verk som helhet.
Eller som Steve Pond sa det i Rolling Stone for 40 år siden:
"Naivt, enkelt og talende som det (refreng, red.anm.) er, er det undertittelen til Bruce Springsteens grovkornede, overskyete, men til slutt strålende portrett av Amerika."
