NEKROLOG: – En underkommunisert juvel i norsk musikkhistorie

En våt mandag ble oljebyen frarøvet enda en av sine kultlegender og store helter. Etter Per Inge Torkelsen, Vegar Hoel og Svein Tang Was bortgang har enda en høvding forlatt bygget. Frode Rønli har forlatt oss. Froddien levde, Froddien lever, Froddien kommer til å leve evig.

De siste årene har jeg kjempet Stavanger-rockens kamp i form av lange krangler og rangler på diverse vannhull både på jobb og i sivil – vekslet ord og argument med noen av samtidens dyktigste og fremste musikanter og musikk-synsere. Fra Mods' debut som en av vår tids store power-pop skiver til Svein Tang Was fantastiske og absurde asfalt- og brosteins-lyrikk. Men det er Stavangerensemblet, bandet som har fått sitt navn vingeklippet av Kjartan Salvesen sine kamerater, som er selve hjørnesteinen i det som kan kalles rogarocken eller stavangerbølgen.

Det er en underkommunisert juvel i norsk musikkhistorie.

En helt spesiell frontmann
Alle som har båret Stavangerensemblet nært sitt bryst husker første gang de hørte åpningsstrofene fra debuten «Ta ein sjangs» - Urtrommene, det blytunge pianoet som slår ned uante dører før en grov røst forteller deg at

«Nå går nåttå oppi limingå,
og mørknå skrompe inn
Eg ligge langflate på gålve,
kan'kje finna fingen min»

Upolert, men ikke et uflidd stykke håndverk. Grovt men vakkert. For det er ikke bare norskspråklig, det er på sitt eget mål og med sin egen røst. Det kunne vært pønk, men dette er ikke Steinerskole-barn som har lært seg to-tre akkorder og sagt seg fornøyd med det. På plate er det steinbra, live var det utenomjordisk. Til tross for at han var like i fyr og flammer til sin siste stund så må det sies at det er snart førti år siden de var i sin storhetstid. Det finnes heldigvis en god del opptak av Ensemblet i aksjon der ute på verdensveven. Og det er ingen tvil at det råder en manisk magnetisme fra frontfiguren og en energi som får bandet Daufødt til å virke stillestående.

En heimgrodd Iggy
Folk som kjente ham nært, beskrev ham som en rolig og stille person. Reservert og forsiktig, helt til han kommer på scenen. Da ble Froddien fylt med ekstern råskap og et driv til storhet. Et driv som gjorde ham til Norges desidert beste frontfigur gjennom historien.

Faktum er at Michael Krohn ikke når dressbuksene til Frode Rønlien. Lars Lillo Stenberg og den evige kanoniserte Jokke trolig er og var bedre låtskrivere enn Froddien, men de var bare guttebarn i forhold til hans evne som spillemann. Alle forsøk på å produsere ekte norsk hardcore fra Blitz til Svartlamonen ikke har klart å produsere den energien som kom fra en helt vanlig fyr fra Sandnes.

Det nærmeste potetlandet kom til en heimgrodd Iggy Pop var en fyr med bart og dress, en fyr som ligna mer på en alkoholisert gymlærer enn en rockestjerne: Frode Rønli.  

New York og Coachella kan dra til helvete
Norsk-språklig rock er en folkelig greie. Å synge på norsk er en erklæring om at New York og Coachella kan dra til helvete, og at det å synge for dine arbeidskollegaer på lokal pub er viktigere enn å delta på fjernsyn i det store utland. Vi er et lite og ubetydelig marked i det store bildet, men skal du synge rent hjelper det å synge på ditt eget mål. Og det er én ting å synge på riksmål, men skal du atpåtil synge på dialekt?

I dag er kanskje de murene revet, men hadde vi hatt de store bautaene av dialekt-basert musikk som har definert vår samtid uten det nybrottsarbeidet som Froddien og resten av ensemblet stod for? Uten at de viste oss hvordan det uflidde målet fra fjord, fjell og fabrikk-by kan bli stor kunst?

Det er lett for sentrum å gjøre narr av periferien, og derav er det fort gjort å avfeie rogarocken når historiebøkene skal skrives. I Norge har vi et særegent mindreverdighetskompleks som gjør at vi som oftest blir flaue av tidligere helter. I motsetning til Sverige har vi ikke hatt den samme kanon-dyrkingen av gamle låtskrivere og tradisjoner. Og den hule dyrkingen av forskjellige grader av A-B-C-D-kjendiser på Hver gang vi møtes varer som oftest den ene sesongen og forblir like gjenværende på vår kollektive psyke som fjorårets sesong av Farmen Kjendis. Nye helter oppstår i et vakuum og varer like lenge som hårfrisyren til artistene. 

Hvor hadde vi vært uten Froddien?
Uten Froddien hadde vi definitivt ikke hatt en Janove Ottesen, eller en Morten Abel. Kanskje ikke en John Olav Nilsen eller en Kjartan Lauritzen heller. I alle fall ingen av bandene som slo gjennom med å rope bandnavnet sitt til halvrask takt på totusentallet. Ingen Honningbarna! Honningbarna!, ingen Skambankt! Skambankt! eller Kvelertak! Disse fremmede barbarene som står ved rikskringkastingens port etter å ha spilt seg gode gjennom slitne kommunale øvingslokaler.

Froddien viste i sitt liv og virke at pissvær på vestlandet er like universelt som solskinn på vestkanten. En selvsikker tro på at selv låter om vanlige folk, gjort uten pretensjoner, kan munne ut i suveren musikk. Et bilde av sin samtid sett fra asfalten – med en implisitt bevissthet over ens posisjon i samfunnet. Syrlige stikk som aldri sparka nedover, men hyllet hverdagens slit og poesi. Låter som «Trega deg igjen», «Kvellen var Kalle» og ikke minst «Kan’kje finna fingen» burde vært like allemannseie som oljefondet eller vannkraften. Så lenge vanlige folk har en trang til å danse uken fra seg på en fredagskveld og våkne opp fyllesyke på søndagsmorgenen, vil Frode Rønli leve videre.