Artikkel

INTERVJU: Han spilte fotball på proffnivå, men et YouTube-klipp endret alt

GAFFA.no - alt om musikk!

Chris Holsten måtte gjennom både Broiler og funkpop før «En farfar i livet» ga ham retning.

Bransjens skjebnebestyrere satt bak en glassvegg og tittet gjennom ruta på den unge Chris som gikk alene inn i et ensomt rom. Foran seg fikk han øye på et blankt flygel, stående under en lysende lampe.

Sett deg ned, og vis oss det du kan, fikk han beskjed om fra andre siden av glassveggen. Han var uforberedt. 

– Det var jævlig dårlig gjort, ler popstjernen som er på alles lepper om dagen.

På den tiden var han en fotballspiller av rang. Chris Holsten, idag viden kjent for låter som «Hvis verden», «Smilet i ditt eget speil» og «Bare når det regner», signerte proffkontrakt med eliteserie-laget Lillestrøm SK allerede som 15-åring. Han var en lønnet fotballspiller i flere år, men utenfor de mange treningsøktene bar han alltid med seg en hobby som i ung alder skulle slå ut i blomst.

Det ble først alvor av musikken da han la ut et YouTube-klipp, som nå er borte. Det fikk Sony til å heve på øyebrynene. I 18-årsalderen ble han kalt inn til et møte med plateselskapet, men møtet viste seg å være noe som lignet mer på en talentkonkurranse hvor det ikke var andre tilstede enn nettopp ham selv, med alle øyne og ører rettet mot den unge fotballspilleren foran flygelet – stående ovenfor sin livs sjanse.  

– Det ble jo hele nachspiel-settet, da! husker Chris og ler. Han spilte Chaka Khans Through The Fire, Gavin De Graws Follow Through og Ed Sheerans The A-team, for å nevne noen. Han mener også det var noe Chicago inni miksen. 

Men forberedt eller ei, den unge Chris Holsten leverte det som skulle til. Som 18-åring ble han derfor signert og startet her den lange reisen som nå har endt i det ferske og etterlengtede albumet Bak en fasade.

– Jeg har hatt en personlig reise, hvor jeg forsøkt å finne meg selv musikalsk og hvilket uttrykk man vil ha som artist, sier Holsten når han ser tilbake på karriereveien. 

–  Jeg har vingla noe fælt og har gitt ut alt fra EDM til funkpop til nesten visesang, sier han.

– Og det første jeg gjorde var jo å stå på Rådhusplassen og synge en Broiler-låt.

Chris Holsten tilbake i 2017. Foto: Tord Litleskare 


Den norske vendingen

Skal vi tro en Aftenposten-anmelder skal vi ganske langt fremover i tid før noen i det hele tatt kjente til popgutten. For «bare et par år siden visste knapt noen hvem Chris Holsten var», skriver Robert Gjestad og beskriver ham da som «en ukjent fyr som ga ut engelske poplåter og sang litt for andre artister og DJ-er».

Selv om det nok er sterke ord, må det være riktig å si at Chris Holsten var en omflakkende vagabond i popens land i mange år; en mann med flere godt streamede låter, men uten en gjenkjennbar identitet; ja, i verste fall en slags rotløs mannlig pop-eskorte; i beste fall en tilpasningsdyktig pop-kameoleon. Veien ut av popkartellet fant han uansett, og nøkkelen visste seg å ligge i et språkbytte. 

Tranformasjonen skulle gi voldsomme utslag, og den startet med tv-programmet Hver Gang Vi Møtes. 

– Første gang jeg sang på norsk var «En farfar i livet». Det var utrolig spesielt. Jeg husker jeg merka hvor nært det føltes selv å synge den. Og så ble jeg superfan av Frida Ånnevik rundt det bordet, både måten hun tolka låter på, tekstene og formidlingsevnen hennes.

Derfor rakk han også ut hånden til nettopp Frida når han senere skulle oversette en låt til norsk for P3. 

– Å leke med norske ord før hadde jeg ikke gjort, men det ga mersmak. Jeg husker jeg syns det var ekstremt gøy. Det var en ny måte å jobbe på for meg. 

Frida Ånneviks uttrykk ligger og ulmer i Holstens tekstlige univers.

– Jeg er jo enn popgutt og en mer kommersiell artist enn for eksempel Frida, men tekstlig er jeg veldig inspirert av visesangere. Jeg har tatt med meg den roligheten og nakenheten de har inn i mitt eget prosjekt.

Foto: Siri Granheim

Hvorfor norsk?

På en Chris Holsten-konsert i dag, hva er publikum der for å se?

– Majoriteten kommer for de norske låtene. Det skjedde åpenbart noe der. Også hos publikum. Det gikk fra folk som lytta på musikken min, men som gjerne ikke helt klarte å catche at hva som var meg og ikke, til mer trofaste, lojale publikummere. 

Det har kanskje blitt litt tydeligere hvem lillestrømlingen er. 

– Jeg tror jeg connecter bedre med publikum nå gjennom låtene mine. Før var det mer låter man hadde hørt på radioen, uten at jeg var favorittartisten deres, det var heller en låt her og der som de likte. Gjennom de siste to årene har folk blitt bedre kjent med meg som person.

Låtene stikker rett og slett dypere hos folk, tror han. 

– Hvor går grensen mellom det selvbiografiske og kommersielle for deg? 

– Det som har funka for meg er når jeg har vært dønn ærlig. Albumet heter Bak en fasade av en grunn. Det er alltid mer skummelt å dykke ned enn å ikke gjøre det, men det er det som har funka, at jeg har sagt ting som det er. 

– Jeg kommer likevel alltid til å være kommersiell på den måten at jeg jo er glad i gode melodier og refrenger som folk lett kan synge med på. Den siden vil jeg alltid ha med meg, men nå er det teksten som er stjerna, og det er den store forskjellen fra engelsk til norsk. På engelsk føler jeg det handler mer om totalbildet, det er produksjon, melodier, tekst, men på norsk er det teksten som er stjerna. 

Både for skaper og for lytter, mener Holsten. 

– Jeg tror enhver nordmann som hører en låt på norsk automatisk tenker på teksten, men hører du en låt på engelsk er det andre ting som gjerne kommer inn før, som produksjonen, tempo, viben, ja, mer totaloppelvelsen. Hver gang du hører noe du hører på ditt morsmål trigges det automatisk inn på tekst.

– Du er ikke redd for at det kan bli kleint?

– Det var en nakenhet der i starten som jeg syns var ubehagelig, fordi det ble så veldig direkte. For eksempel «Smilet i ditt eget speil», hvor man synger rett ut om han gutten som lå under vannet og skrek – som jo er helt reelt, men det jo vært mer safe å pakke det inn i en engelsk metafor.

– Men det er kanskje akkurat det jeg har elsket ved det, skyter han inn. 

– Jeg føler kanskje til og med mine egne låter mer selv også, når det er så mye mer nakent og transparent.

ANNONCE