GAFFA.no – alt om musikk!
GAFFAs kåring av 2021 beste norske album har kommet helt ned til 5. plass. Der finner vi Bendik Giskes eksperimentelle andrealbum Cracks, som Ellisiv Sunde Myrva i denne lengre teksten har dykket dypt ned i.
5. BENDIK GISKE – CRACKS
Det vanskelige andrealbumet blir dekonstruert og forkastet med Bendik Giskes Cracks.
Tidligere i år gikk trompet-virtuos Jon Hassel bort, en mann som i løpet av sin karriere hadde skapt et helt eksepsjonelt og egenrådig uttrykk. Sammen med visjonæren Brian Eno ga han ut albumet Fourth World Vol 1 Possible Music i 1980. Den fjerde verden, et sted mellom nord og sør. Et sted mellom hodet og under midjen. Hassel og Eno skapte et landskap av ambient og jazz – men med så mye annet i mellom. Et sted der musikken satt i system forenes med musikkens unektelige impulser og unnfanger noe helt spesielt.
Mer enn melodi
Et slikt utgangspunkt er det også Bendik Giske sitt andre soloalbum Cracks oser av. Med saksofonen som verktøy, dekonstruerer Giske det vanskelige andrealbumet, forkaster det og trer inn i det helt ekte jeg-et, der hver eneste berøring og pust virker hørbar.
På “Flutter”, første låten på plata, gjør den Berlin-baserte artisten nettopp det. Som å lese av en sommerfugl, åpner Giske forsiktig opp for de kommende fire låtene. Det er flagrende, flørtende og nesten litt ertende for hva som er i vente. Men en ting er klart, dette er musikk hvor både den nordlige og sørlige delen av mennesket er på plass. Giske spiller med kroppen, like mye som han spiller med den evigjaktende pusten.
“Cruising” setter tonen for et mer løpende og svingende lydbilde. Her blir det flørtende elementet fra åpningslåten sementert i noe farligere. Ubehaget ved albumet tar plass ved bordet. Jakten intensifiseres. Pusten blir grovere. Ekkoet mer altoppslukende.
Vått, klamt og deilig
Med produsenten Dagbladet tidligere har omtalt som Oslos nye “diskoprins” Andre Bratten, har Giske benyttet seg av hvordan lydene fra saksofonen resonnerer i studio. Og med studioet som instrument, bruker Bratten sine omfangsrike elektronika-kunnskaper for hva det er verdt – ti minutter som krever både at en lytter øre og sinn.
Når “Cruising” ebber ut til neste låt, er det kun med klaffer og knapper som presses og lettes som rytmen til en skrivemaskin, men med et vått uttrykk. Som en ihjeldynket t-skjorte, klamrer låten seg klamt i minnet – og “Void” entrer som en iskald pust.
Det er her det slår over en hvor omfattende Giskes sirkulære bruk av pust er. Det vante støtende uttrykket saksofonen tvinger fram er fraværende, og erstattet med noe som aldri åpner for stillhet, men samtidig tvinger deg inn i en meditativ stillstand.
En ubestridelilg tilstedeværelse
Det blir vanskelig å høre på Giske uten å dra paralleller til Colin Stetson. Men der Stetson fremmer noe mer aggressivt og filmatisk, slik som på “The righteous wrath of an honourable man”, går Bendik Giske inn i det mer sårbare og seremonielle.
På tittelsporet “Cracks” åpnes noe majestetisk, der saksofonen såvidt er hørbar langt bak de pitchede alfabølgene. I løpet av låtens åtte minutter balanserer Giske ut det saksofonen har krevd så langt på albumet, og glir sømløst inn i den noe uhyggelige “Matter (Part 2)” – der saksofonen blir grovere og spissere, og ekkoet mer luskende.
Slik som Hassel og Enos Fourth World Vol 1 Possible Music, er kanskje ikke sensualitet og sjelfullt det som slår en ved låtenes avspark, isolert sett. Men det helhetlige og kroppslige et album kan presentere, blir nesten smertefullt tydelig. Giske omfavner så mesterlig nord og sør – mennesket og alt det innebærer. “Cracks” er årets mest menneskelige utgivelse – og det fordi hele kroppen tvinges fram på noe så beskjedent som en halvtime.
ÅRETS NORSKE ALBUM 2021
10. BÅRD BERG – OSLO BEATS VOL II
9. WARDRUNA – KVITRAVN
8. STIG BRENNER – HVITE DUER, SORT MAGI
7. ORDER – THE GOSPEL
6. MASÅVA – ER VI STORE NOK NÅ?
5. BENDIK GISKE – CRACKS
4.
3.
2.
1.
