INTERVJU: Med forkjærlighet for prosessen

Det ulmer definitivt i Norges undergrunnsmusikk. Forrige fredag spilte Nothing Personal på Munchmuseet med den minst like spennende elektronikatrioen han gaiden i festsalen på Munch. Det var ikke den opprinnelige planen. De skulle egentlig spille i Toppsalen av museet, men billettene solgte for godt. 

Nothing Personal har laget sitt eget lille hjørne i ny, norsk musikk. Kompromissløst veves stiler og sjangre sammen. Det er elektronisk, det er rytmisk – og det er pop. Alt ispedd store mengder improvisasjon. 

Vi tok en prat med musikktrioen om motivasjon, sjangerkrysninger og musikalsk lekenhet.

På laboratoriet
Trioen, bestående av Solveig Wang, Thea Emilie Wang og Dorothea Økland sitter i øvingsrommet i en kjeller på Kiellands plass og plotter ut det nye materialet.

Lyder skal justeres, versene skal fordeles. Når ble materialet påbegynt? En demo lå visstnok liggende inntil tirsdagen før fredagen. Torsdag ferdigstilles teksten i trioens frie univers. Det er ofte slik det er.

– Det var deilig å ha et “ja-prosjekt”, et fristed vi kunne bruke for å teste ut nye idéer, som et lite laboratorium, sier Thea Emilie Wang. 

Nothing Personal-prosjektet ble et sted hvor man kan ta med idéene som ikke passet inn i andre prosjekter. Det resulterte i EP-en The Alchemy of Nothing Personal, som høstet gode anmeldelser, spesielt for deres musikalske lekenhet og eksperimentering. 

De respektive musikerne driver med hvert sitt i ulike musikalske leire. Thea Emilie Wang slapp nylig debut-skiva, som dyrker folkinspirert pop og nytolker singer-songwriterens horisonter. Dorothea Økland frekventerer i flere grupper, som Hey Love og Klossmajor, foruten eget solo-prosjekt. Solveig Wang, også i Hey Love, er fast inventar i funk-soul-bandet Fieh, og delte sin forkjærlighet for RnB med publikum, da hun opptrådte solo på Øyafestivalen i august. 

Det er kanskje, og kanskje ikke i det hele tatt, legitimt å dernest stille spørsmål til hvordan sjangerkrysningene oppstod? 

Det er mange instrumenter. Synthene bugner i en hesteskoformasjon på bordet. Vokaleffekter og trommemaskiner. Harpe og klarinett. Noe analogt, og mye gjennom musikkprogrammet Ableton. 

– Alle nye ting genererer energi, sier Thea Emilie og holder frem sin nyeste sak: hun synger gjennom en dings, sender det inn i gitarpedalene; de hun vanligvis bruker for gitaren, men som nå forvrenger stemmen til et kornete og bisarrt støyelement. 

– Det nyeste er tverrfløyta jeg fikk til jul da jeg gikk i femteklasse, sier Dorothea. 

Foruten har hun en harpe, en rekke vokaleffekter, en D-5 synth og en Moog DFAM. Sistnevne påpeker hun at hun ikke mestrer til fingerspissene ennå. 

Likevel er det kanskje poenget. Man famler seg frem, eksperimenterer.  

Noen ord om improvisasjonen
“The same, the same” 

“It’s all the same”. 

“Don’t say it, don't say it”

– Det liker jeg, sier Solveig. 

En RnB-inspirert trommeloop banker varmt under en synth. Vokalharmonier veller ut i det mørke øvingslokalet, og det veves etter hvert et teppe av lydelementer. 

De først diskante strofene forvrenges til noe uhørbart. Det tekstlige elementets budskap overføres til følelsene tonene fremkaller. 

– Jeg tenker at det ikke alltid trenger å gi mening, så lenge det gir oss en følelse av at vi forstår hva som er meningen utenfor ordene, og det låter sonisk, sier Thea Emilie.

Konsertgjengere som har fått mer enn ett glimt av trioen siden oppstarten i 2019, har neppe hverken fått se eller høre det eksakt samme materialet. Det kan være fordi de ikke begynte med setliste før inntil nylig - eller fordi det åpne, frie og lekne elementet er en bærebjelke i prosjektet. 

– Det er på én måte befriende at det er åpent og ikke satt, mens det er godt å forholde seg til at noe er konkret. 

– Og å jobbe på den måten… Det hadde vært veldig kjedelig å gjøre det samme hver gang, sier Dorothea, og legger til at arbeidsformen passer dette prosjektet, men ikke ville fungert i de øvrige bandene hennes. 

– Det er interessant hvilket begrep man bruker. “Kollasj” er egentlig fint, fordi det rommer mye. Vi spiller jo noe eksperimentelt, mens noe er RnB og noe er pop, sier Solveig.

Thea Emilie er ikke å se med en gitar. Den kjenner hun lyden av, og vet eksakt hva som kommer ut. Her må hun derimot lete. 

– Her blir det heller en utvidelse av instrumentene. Hvis du ikke har hjelpemidlene, oppleves det mer begrenset. Man kan dessuten legge flere lag, og med det utvide selve instrumentet, sier Dorothea. 

– I tillegg er det kort vei fra å ha en idé til å få den ut, sier Solveig.

Solveig Wang stemmer i. De første låtene fra repertoaret deres blir også objekter for nye tolkninger. En konsert blir aldri det samme. Og der ligger kanskje kjernen: det er selve prosessen som verdsettes, kanskje enda mer enn produktet. 

Fra scenen kan det befeste seg på følgende måte: en låt ebber ut i en annen. Overgangen er ikke bestemt, og de tre musikerne kan kikke overraskende, smilende og entusiastiske opp på hverandre. “Var det der vi havnet?”. 

Utfordrer improvisasjonen
Utilgjengelig, kan man tenke. 

– Det er et ønske om å

forene verdenene som er pop-musikalske med improvisasjon, sier Solveig Wang. 

De trekker linjer til den tradisjonelle improvisasjonen. 

– “Fritt” for oss betyr ikke nødv

endigvis fritt for tonalitet eller rytmikk, men kanskje mer at vi ønsker å stå fritt til å bruke alle parametrene vi vil uten å kjenne på for mye føringer på form, varighet eller harmonikk, sier Thea Emilie og fortsetter: 

– Den litt tillærte, strenge «frie jazzen» som vi ble introdusert for tidlig på studiet, innehar også mye klisjeer og et rammeverk som i sitt ønske om å være «fri» av og til har kunnet oppleves å begrense oss mer enn å frigjøre oss og musikken vi ønsket å lage i øyeblikket. Ønsket er å stå fritt til å tolke musikken og å blande parametre på vår måte. 

De låter improvisert, men improvisasjonen er tross alt en teknikk, understreker Solveig Wang; lydene er deres. Kombinert med grafisk, visuell improvisasjon, tilgjengeliggjøres det. 

For mange vil også se. N

othing Personal kombinerer det soniske med det visuelle i deres opptredener. Ingen statisk back drop av en bandlogo. Når trioen står lent over instrumentene, oppslukt av kabler og synther, spilles det ut et helt eget kunststykke bak og foran dem. 

Tanken er at musikken og det visuelle kan inspirere hverandre, sier Solveig. Hun møtte visuals-kunstner Tobias Gulbrandsen noen år tilbake på Observatoriet på Riksscena. Der møttes musikere og andre visuelle kunstnere for å improvisere frem alt fra folkemusikk til ambient- og klubbmusikk-opplevelser. 

Det var starten på et samarbeid. Med sine visuals, improviserer Gulbrandsen fritt med musikken på konsertene på lik linje som musikerne legger noen rammer for improvisasjon. Selv med en setliste kan uforutsette musikalske og visuelle innfall komme, og endringer kan skje.

– Men det er det som er så spenne

nde, at vi kan inspireres av det visuelle og det visuelle kan inspirere det musikalske, sier Solveig. 

Og med det oppstår et speil. Formasjoner i et sprakende fargespekter. Men som kanskje ikke er så utilgjengelig som det kan virke. 

Den nylig innførte setlisten blir med det rettesnoren. Trioen vil stadig improvisere over grunnmuren som er lagt, men betongen har på ingen måte tørket.