x

KRONIKK: Den gamle hunden og de nye triksene

KRONIKK: Den gamle hunden og de nye triksene

Linjen i sanden som blir til en vollgrav - om den middelaldrende mannen og det moderne.

I dag konsumerer vi musikk like raskt som den blir utgitt. Tilgjengelighet er ikke lenger en faktor. Du gikk ikke glipp av et album fordi du ikke fant platen i en kasse på et loppemarked, du gikk glipp av det fordi du ikke visste hva det het. For ikke så mange år siden ble jeg bevisst på Rumours av Fleetwood Mac. Et album som hadde eksistert siden 70-tallet, men som verken min far eller jeg hadde funnet. Takk Gud for teknologi.

Eventuelt takk til «Jonathan from Spotify».

LES OGSÅ: Programmet til Malakoff er komplett.

Musikkens verden stopper ikke. Artister og band kommer ut med nye sanger hver eneste dag. Innenfor alle sjangre pumpes det fortsatt ut musikk i så stor grad at ingen kan lytte til absolutt alt. I denne tilgjengelige alderen vi lever i handler det ikke lenger om mulighet det handler om motivasjon. Med dette i tankene har jeg lenge fortvilet meg over hvordan noen konsumerer musikk. Mer passende hvordan noen ikke lar seg påvirke mer.

Jeg skal male et bilde som sikkert mange kjenner igjen:

Denne gamle hunden

Det litt yngre medlemmet i en familie spiller musikk for sin far. Faren veiver flagget for de faste mistenkte: Pink Floyd, Steely Dan, David Gilmour og Eagles. Ut av høyttalerne i den vesle poloen spilles det lettbeint norsk indiepop.

«Alt låter jo likt». «Hørte ikke så stor forskjell på dette og det du spilte i stad».

Det yngre familiemedlemmet blir tydelig mer frustrert, andre låter spilles i et forsøk på å få noe til å klistre seg på pappa-veggen. En oppgave like vanskelig som frustrerende.

I et lignende scenario kommenteres det i nyhetsartikler (også her på GAFFA.no) om et lovende festivalslipp fra en anerkjent festival. Ordlyden er i stilen: «Aldri hørt om», «Hvem er dette?» og «Hva med å booke flere band?».

LES OGSÅ: Kronikk om Record Store Day.

En mentalitet som er skummel uansett hva man bedriver er motviljen til å innta nye impulser og inntrykk. Selv om jeg har tegnet et bilde av den middelaldrende pappaen så er motviljen å finne hos mange. Bildet av en musikklytter som tegner en linje i sanden og resolutt sier til omverden: «Hit, men ikke lenger».

Denne linjen i sanden blir til en vollgrav. Vollgraven blir til en informasjonskløft hvor den middelaldrende mannen blir bare eldre og eldre fanget i sine egne meninger. Når det gjelder å drive kulturen fremover er dette like farlig som en sofavelger. For selv om metaforen på alle måter gjelder veldig virkelige, bitre menn og sinte fans i kommentarfeltet, så er det ikke reservert tankegods.

Født på et godt tidspunkt i musikkhistorien

Jeg kan huske å ha hatt min egen discman med et par cd’er. Det var et av de første Gorillaz-albumene, et samlealbum av Ramones og High Voltage av AC/DC. Napster var i mine salatdager fortsatt et fenomen, men jeg var nok ikke helt gammel nok til å skjønne hva det var.

Men så fikk jeg en mp3-spiller. Den så ut som en minnepenn som man puttet inn i en liten plastbit. Nå kunne jeg brenne samlealbumet av Ramones og High Voltage på jobbmaskinen til far, ta på Koss-headsetet mitt og plutselig bære med meg musikken overalt.

Artikkelen fortsetter under bildet.

ILLUSTRASJON: Snorre Log Skage

Med Spotify åpnet musikkens verden seg så bredt at jeg falt ned og aldri kom opp igjen. Jeg klarte ikke unngå å føle meg til dels snytt. Snytt for all den musikken jeg hadde gått glipp av. Musikk som nå bare var et søkefelt unna. Et hav av sjangre, tiår, artister og band som jeg aldri hadde oppdaget på naturligvis var nå i flere dager lange spillelister. Og jeg konsumerte så mye som ørene kunne tillate.

Med så mye musikk der ute ville jeg prøve litt av alt. I min personlige opplysningstid var jeg takknemlig overfor teknologien og hvor mye som blir skapt hele tiden hver eneste dag.

Hater sand

Derfor er det ikke lite perpleks jeg blir når man møter noen med dype linjer i sanden. Det virker nærmest som noe fysiologisk. Som selve legemet har bestemt at etter dette året eller etter denne sangen er det ikke plass til mer lenger. Dette er ikke bare synd fordi man går glipp av så mye musikk, det er synd for med sand-vollgraven følger det med en aversjon og generell galle mot alt ukjent, nytt og ungt.

Musikkelskeren vil ofte være fryktelig defensiv og aggressiv mot noe som kan være en kladd av kritikk mot bandet eller artisten hen elsker. Som fan står man ofte på bakbeina i så stor grad at en har glemt hvordan man skal gå som et vanlig menneske.

LES OGSÅ: Umake damer topper albumlister.

Til linjetegneren sitt forsvar kan jeg si at når det finnes så mye musikk der ute så er det mer opp til deg selv å skulle oppdage musikk. Så lenge radioen har vært et fenomen har musikkfanen kritisert at alt som spilles fra den er møkk, dritt og oppgulp. Men hvor mye er ikke det å forvente av radioen?

Vær en gammel hund med nye triks

En ganske metafor-heavy tekst dette her, men i all musikkidealismen er det egentlig bare et forslag til en holdningsendring og en oppfordring. Det finnes alltid unntak; noen hunder lærer å gi labb selv i voksen alder. Det oppfordres til å tre inn i generasjonen du er en del av. Det handler ikke om å høre på ungdommen, det handler om å anerkjenne god musikk uansett hvilket tiår den hører til. Ved å ikke være en del av samtiden har man heller ingen rett til å uttale seg, mener nå jeg. Og hvis hunden ikke lar seg fikse så bør den kanskje bo hos tanten på landet?

LES OGSÅ: Hiphop-stjernen vil samarbeide med Morrissey.

Vil man ikke heller være forelderen som spiller forrige ukes hits for tenåringsdatteren sin? Jeg vet med meg selv at jeg gjerne ville vært pappaen som spilte Daft Punk til sønnen sin da det kom - og ikke omvendt. En gammel hund som ikke er lærevillig hindrer fremgang.

Hadde det ikke vært fantastisk å kunne være noen som snakket varmt om musikken som preget 40-, 50- og 60-årene og ikke bare mimre nostalgisk over hva som rocket foten din da du var tyve år?

Er det mange streker i sanden din? Hvordan synes du selv det går?

Peder Ebbesen er skribent og musikkanmelder i GAFFA, og er i tillegg journalist i Universitas. Han har en bachelorgrad i Idéhistorie fra Universitetet i Oslo.


Nyheter, artikler og anmeldelser fra GAFFA