ESSAY: Bedre å være paranoid enn android

ESSAY: Bedre å være paranoid enn android

I dag er det tjueårsjubileum for Radioheads OK Computer. Derfor ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å skrive et kort essay om albumet jeg ofte eller alltid kaller «et av tidenes beste». 

Jeg var egentlig grunnleggende skeptisk fra start. For hva vil skje med albumet for meg dersom jeg gjør noe slikt? Den statusen og betydningen Radioheads tredje plate har for meg er urørlig, hva skjer om jeg skal sette meg ned og forsøke å rasjonalisere nettopp dette, som jeg har rendyrket og hyllet i mange år? 

Vil det ta livet av all mystikk og romantikk som har gitt denne platen en så opphøyd plass? Vil det enhetlige og fullstendige avsløres som falskt og ødelegges av nye nyanser, idet jeg tar sikte på å dissekere og kategorisere albumet, for å finne ut hva dette egentlig er?

LES OGSÅ: Feirer jubileum med nyutgivelse.

Hvorfor vil jeg i så fall det? Jeg både tenker og tror det er sunt å forholde seg til noen ting i verden uten å overhodet måtte argumentere for det. Det er en befrielse. Slik har mitt forhold til OK Computer alltid vært. Det har vært en av disse herlige tingene jeg bare vet at jeg elsker, uten å måtte tenke over hvorfor, en av disse tingene jeg bare dyrker, uten måtte sette ord på det. Jeg bare kjenner i sjelens innerste rom at det verdsettes og elskes høyt. Jeg bare føler det. Vet det. 

Dette er imidlertid spørsmål man stiller seg før man skriver bok, ikke før man skriver et kort essay. For hva får jeg plass til her? Ikke mye. En liten betrakning kanskje, i det minste. 

Heller paranoid enn android

For meg er OK Computer et elegisk klagende, futuristisk og dypt dystopisk album. Det ble utgitt i 1997 og beskrev da en ny tilstand som har blitt langt mer relevant i de senere år enn det var i 1997. Kanskje kan vi kalle det en slags «moderne tilstand». Da mener jeg altså den teknologisk-digitale internettverdenens kollisjon med det menneskelige. Maskinens kollisjon med mennesket. Det sterke og stabile, mot det svake og ustabile. Det er fornemmelsen av denne kollisjonen, en utbrodering av å være i denne tilstanden eller følelsen, som OK Computer handler om. 

LES OGSÅ: Radiohead kommer til Norge.

Det er også et album nesten uten håp. Det er kritikk uten løsninger, fra et lite samarbeidsvillig og mørkt hjørne. Det er dessuten problemer som ikke har løsninger. Problemer som alltid vil finnes. Problemer som for eksempel utstøtte mennesker, angst, paranoia og skam.

Albumet ender altså opp med å formidle noe håpløst, men selvrefleksivt verdifullt. Hvorfor ender det opp med å formidle noe håpløst? Hva er det håpløse?

1) Ikke android

For det første frykter Radiohead at det menneskelige skal gå tapt i den nye maskinistiske verden. De ser dystopisk for seg et menneske som blir oppspist og er oppslukt av tanken på det robotiske supermennesket. 

Det er klart at det frister å bli en android dersom det utelukker det grufulle ved å være paranoid. Men platens uttrykk avslår dette blankt. «I may be paranoid, but not an android», synges det i bakgrunnen av Paranoid Android.

Artikkelen fortsetter under videoen.

Det er nemlig bedre å være paranoid enn android, fordi å være paranoid er ensbetydende med å være menneske, mens å være en android derimot er ensbetydende med det umenneskelige. 

2) Heller paranoid

Albumet blir deretter en formidler av det totalt håpløse når man så klart og tydelig innser at å være paranoid kun er det beste av to onder. Ja, det er bedre enn å være android, fordi det paranoide er i hvert fall noe universelt, naturlig og vanlig ... men det er fortsatt bedrøvelig og kjipt.

OK Computer utforsker det robotiske i møte med det menneskelige, men det er vel så mye et album som dypdykker i nettopp det menneskelige. Det er et album om hvor kjipt det er å være paranoid, eller med andre – vonde – ord: hvor kjipt det er (eller hvor kjipt Thom Yorke syns det er) å være menneske. 

LES OGSÅ: Er dette Radioheads tristeste låt?

Thom Yorke er utvilsomt en av de beste til å formidle akkurat dette. Det er nesten rensende, for selv hvor mørkt og klagende det høres ut, ender det opp med å være behagelig tilfredsstillende å høre andre – spesielt Yorke – jamre over verden i en slik musikalsk praktfull drakt, på grensen mellom det tilgjengelige og utilgjengelige, kommersielle og kunstneriske. 

«Crushed like a bug in the ground»

Syting har kanskje aldri vært lekrere enn med Let Down, med en tekst som mildt sagt bærer på et kafkaesk preg. Det omhandler en jeg-person som i all eksosen og trafikken føler den store tomheten spise ham innvendig. Han ser skuffelser rundt hvert gatehjørne og er kvalmende forvirret og usikker. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Radiohead rundt utgivelsen av «OK Computer» (Foto: Danny Clinch / Playground)

Han er blitt voksen og totalt hjelpesløs. I kanskje albumets vakreste harmonier, i kanskje en av verdens vakreste låter, får vi høre at gulvet han pleide å stå støtt på har rast sammen, han har falt gjennom og føler seg nå mest av alt som en «bug crushed in the ground». 

Skvist i bakken, fremmed og ekkel.

LES OGSÅ: Nok en avlysning for Øyafestivalen.

Han vil mest av alt rømme som i den foregående klamt eskapistiske låten Exit Music. Og han er alltid omringet av det vi her til lands kaller styggen på ryggen, som vi møter utførlig i den senere Climbing Up The Walls, Radioheads kanskje eneste skumle låt.

Ensomhet og angst

Det er paranoia, ensomhet og angst i Thom Yorkes stemme. Det er drømmer om å rømme og dyptpløyende følelser av en fryktinngytende fremmedgjøring i musikkens produksjon og lyd.

Sistnevnte kanskje spesielt i Subterranean Homesick Alien, hvor vi møter en skjelvende avviker som ikke føler annet en avsky for det å være menneske. Han er misforstått og i utakt med de andre. Han hører til et annet sted, på en annen planet, det må være derfor han har en uforklarlig «hjemlengsel».

Artikkelen fortsetter under videoen.

No Suprises møter vi et menneske som drukner i rutiner, i hverdagen, av alarmer og overraskelser. Dens musikkvideo er en av de mest effektive noensinne. I tråd med tekstens skremmende flørt med det suicidale, viser musikkvideoen Thom Yorke med hodet i en kube som fylles med vann. Han drukner nesten, men idet han nærmer seg slutten forsvinner vannet og han kommer seg tilbake.

Han led, men er nå i live. 

Hva forteller OK Computer oss?

En robot kan leve i vann, men ikke et menneske. Kanskje symboliserer videoen – kanskje også hele albumet – nettopp dette, at vi alle må gjennom vår dose lidelse for å være fullverdige mennesker. At vi bare må takle det?

Kanskje er det også det sunneste og beste, bedre enn å begi oss hen til mekaniske makkverk, som omforvandler oss til kavende roboter, følelsesløse og automatiserte, i et ikke-tenkende og dølt mørke?

Det er egentlig Fitter Happier som forteller mest om dette albumet. Det lille talestykket som sikkert har plaget mange som nyter albumets mange enestående låter. 

Men det er på ingen måte irrelevant. I det lille talestykket hører vi nemlig en klassisk robotstemme som analyserer et menneske som er både «comfortable» og uten «paranoia».

LES OGSÅ: Motorpsycho gjør sin første opptreden i Oslo Konserthus.

Men det hele er en kraftfull ironisering: En ironisering over mennesket som alltid skal perfeksjoneres; mennesket som skal bli fitter, bli happier, bli more productive, men som til syvende og sist bare ender opp umenneskeliggjort og omgjort til en android.

Eller som Fitter Happier best sier det: Er vi ikke alle da på vei til å bli «a pig in a cage. On antibiotics»? 


Nyheter, artikler og anmeldelser fra GAFFA