Diffuse Doif

Doif har med seg eget doif-skilt, en papirsol med ansikt, og en statue av et hode med mange forskjellige fjes på. Han har sceneantrekk: en slags balaklava med store pålimte ører og nike-caps. Han har også med seg saksofonist, og bytter gitarer jevnlig.

Doif heter egentlig Andreas Lanesjord og er musikkprodusent og låtskriver. Doif er soloprosjektet hans, og han slapp sin første EP i november i fjor.  Doif har estetikken til den aller feteste fyren i 2016. Dette er ikke en diss. Det begynner å bli lenge siden den goofy indiemusikkens storhetstid, og det er rom for en liten revival. Tame Impalas Currents kom for 10 år siden! Det er 11 år siden Mac Demarcos Salad Days! Og- ikke minst, åtte år siden Clairos Pretty Girl og Rex Orange Countys Sunflower. Hvis indie-begrepet skal ha livets rett, så tror jeg det er hos Doif.

Doif åpner settet med låten "Colorblind" til akustisk gitar, noe som setter meg litt ut, mest fordi det ikke var noe jeg assosierte med hans diskografi. De første tankene jeg gjør meg er nettopp at hver låt skuffer noe i starten, også henter han meg inn igjen. Innhentingen kommer gjerne igjennom en keyboardsolo, et refreng som brått blir bra, saksofonspilling, eller bare at Doif plutselig oppleves som trygg på scenen. Gjennomgående i notatene mine er slike tankerekker: dette er intetsigende –dette er gøyalt – dette er en hit.

Høydepunkter i konserten er selvfølgelig hitten "Cuirtan Call" som kom til sommerferien i fjor. Den spiller han midt i settet og her føler jeg at bandet og Doif har skikkelig kontroll. Melodien kommer frem, og selv om jeg ikke aner hva Doif synger (pga grøtete vokal), så spiller ikke det så stor rolle. På sangen "Just For a Day" kommer trer en medsanger opp på scenen. Hun heter Ayla og gjør en god figur! Spesielt på låtene "Superfast" og "Shine". På Shine gjør Ayla sangen og stemmen til Fieh vokalist Sofie Tollesbøl, som er feature på den innspilte låta, noe som absolutt imponerer.

LES OGSÅ: Aktiv Dödshjelp, Sentrum Scene: Full pupp og flammekaos!

Dessverre lider Doif av de samme problemene som indie-begrepet i seg selv lider av. For hva er dette, egentlig? Doif spiller gitardreven, elektronisk popmusikk med myke melodier, et R&B-preg OG en slags touch av progmetal. Han synger også med svært grøtete vokal, men spiller også grove gitarriff. Musikken er referansetung. Midt i en låt hører jeg et Massive Attack-hook, og når han forteller at han skal spille en helt ny låt så humrer jeg litt. Jeg tror nemlig at han vitser og har begynt på et cover av Kanye Wests "Runaway". Jeg skjønner fort at dette ikker tilfelle, og blir litt skuffet.

Den største nedturen er at live-vokalen dessverre forsvinner helt i det lille lokalet, og med den et tydelig rammeverk for utrykket hans. Eller hadde Doif hatt svært godt av å strukturere både konsertsettet sitt og utrykket sitt, og hadde likt hvis han prata litt mer. Det overasket meg veldig at fyren med de store falske ørene fremsto som blyg?