Lambrini Girls sparker hardt fra seg på deres debut!
«Bad Apple», åpner albumet med breakbeat-perkusjon og dronete bassrytmer. Lydbildet er både syntetisk og levende, der harde nymotens klubbelementer møter hissig punkrock. Britisk poengterte og fengende tekster treffer godt på et refreng som viser at de ikke bare er samtidsaktuelle artister, men også gode låtskrivere.
Les også: Albumanmeldelse, Zupermaria: "Zuperferdig med diverse rusmidler"
Lambrini Girls låner i fleng fra punkbandene Amyl and The Sniffers og IDLES. Ikke så overraskende, har de også turnert med begge to. «Company Girls» henger jakken sin pent midt mellom de to soundmessig, med hakkete gitarer, rett-frem trommeriff, og snakke-syngete lyrikk.
«Officer what seems to be the problem? - Can we only know post-mortem?»
Sammensmeltingen av punk og hardcore, gjort med en lettvint pop-vri, gir albumet en spiss brodd som samtidig er lett å svelge. Dessverre skjer det litt for ofte at pop-vrien tar litt vel overtaket, og at budskapet i tekstene tidvis oppfattes som mer informativt enn kunstnerisk meningsbærende.
På «You´re Not From Around Here» får man en leksjon i gentrifisering. Den treffer dessverre mer som en seig forelesning på universitet, enn en smakfull oppfriskning på et aktuelt og viktig tema. Det musikalske lydbildet blir noe vannet ut for å gi rom til den tettpakkede sangteksten, og det ender med en noe svak landing. Denne formen for overfladisk belæring markerer seg også på låter som «Filthy Rich Nepo Baby» og «No homo». Disse to sistnevnte låtene er likevel av en viss kvalitet i måten de begge bæres av nærmest "barnslige" musikalske rytmer, som er såpass energiske og fengende at man ikke kan la være å nikke fornøyd med under lytteopplevelsen.
En av albumets sterkeste låter, «Special, Different», viser allsidigheten til Lambrini Girls. Det er en inspirert låt, med et riff som en motorsag, som bygger opp til et enkelt og energisk refreng. En tung og mystisk bass tilføyer noe særegent som skiller låten fra resten av albumet:
«Don’t tell me to calm down! I was born to stand out, - Special, Different!»
Lambrini girls er på svært mange måter et erketypisk britisk punkband - med et artig ironisk bandnavn som referer til den billige rosévinen Lambrini, som stereotypisk er mange jenter sitt første møte med alkohol, fordi den er lett å drikke og enda lettere å bli full på. Plata er ikke så ulik; den går lett ned - og er full av lettvint moro.
En hyllest til det enkle, hedonistiske og vulgære gjennomsyrer et gjennomgående feministisk perspektiv på plata, som køddent prøver å svare på spørsmålet: «Who let the dogs out?"... Det virker som det implisitte svaret, med punkete glimt i øyet, skal være "the bitches".
