Med låter som «In The End» og «Numb» definerte Linkin Park en hel generasjon og ble et av 2000-tallets mest innflytelsesrike band. Etter Chester Benningtons tragiske bortgang i 2017 ble fremtiden usikker, men i år har de tatt et modig valg ved å introdusere Emily Armstrong som ny vokalist. Fredag 15. november slapp de sitt første album på syv år From Zero - et album som møter både forventninger -og skepsis.

Linkin Parks nye sanger om Benningtons arv: "Vil gjøre han stolt"

Med det sagt.. Albumet åpner med en kort intro og glir rett inn singelen «The Emptiness Machine». Sangen åpner med lovende ideer, men faller raskt tilbake til klisjeer fra tidlig 2000-tallet. Kleine vokalmelodier, melankolske akkorder og upbeat trommer tar glansen av det som kunne vært en sterkere låt. Lyrikken slipper heller ikke unna: “I let you cut me open, just to watch me bleed / Gave up who I am for who you wanted me to be” er bare et lite utdrag av albumets mange «fattige» tekster.

Imens «The Emptiness Machine» ikke helt lever opp til forventningene byr «Good Things Go» på en etterlengtet gnist. Her klarer bandet å balansere sin signaturstil med et mer moderne preg. Emily Armstrongs vokal gir låten et friskt pust, og de minimalistiske versene bygger opp mot refrenger som er både dynamiske og fengende. Lignende aspekter og instrumentasjon er også å bli hørt på låta «Overflow» som tar et litt mer tilbakelent approach til musikken.

Med ny vokalist, og et tydelig ønske om å holde arven etter Chester Bennington i live, vender Linkin Park tilbake med musikk som både hedrer deres røtter og ser en smule framover, men i bunn og grunn sitter albumet og soundet fast i fortiden og det funker ikke helt i dag. Misforstå meg rett, denne typen miks av rap og rock kan holde tidens tann, noe for eksempel Rage Against The Machine har bevist i tiår. Men, imens RATM leverer en rå og intens miks av rap og rock, føles Linkin Parks tilnærming ofte klisjéaktig, overprodusert og kleint polert. Dette gir låtene en pompøsitet som mangler sjelen og energien som gjorde dem unike tidligere.

Uten å ta noe vekk fra musikerne, for de er meget dyktige, så er det ofte så kleint og nostalgisk at det er på randen av musikk man bare kan nyte som en "guilty pleasure" type pleasure.

Til syvende og sist føles albumet ut som et forsøk på å gjenopplive fortiden uten å helt lykkes. Linkin park viser fortsatt glimt av sin kreative kapasitet, men for å virkelig finne veien videre må de våge å ta større sjanser.