Trombone kombinert med elektronika gir meg kreft i balla. Det er kanskje mitt problem.
Som alle andre varmblods nordmenn vet jeg hvordan å verdsette hitten "Closer" i de rette, gjerne nasjonaldag-knyttede, omgivelsene. Lemaitre er en av Norges sterkeste musikknavn, noe som står under ingen tvil. I et tiårs tid har elektronikaduoen dominert hitlistene i innland og utland, og ser ikke ut til å gi seg med det første.
Før selve konserten hadde jeg gleden av observere gutta under en live-podcast på vegne av "musikkrommet" i NRK. Der plapra de i vei om veien til suksesess, hit-mani og andre fjær i hatten.
Selve konserten var absolutt spennende. Det er jo alltids artig å observere en Markus Neby i full fres som riffer for alle penga. Lyden sitter som bare rakkern. Features kommer på løpende bånd ut på scenen. Det enseste problem kommer kanskje innad mer enn utad: jeg TAKLER IKKE hvordan blåsere liksom skal blande seg naturlig med elektronisk musikk.
Publikum koste seg gløgg i hjel. Sparebank 1 var, som kidsa sier, på fire (flammer), ass. Publikum danset (totalt ukritisk) til fengende klubb-riff som er nettopp skapt for denne type setting. "Problemet" er bare at jeg, rent subjektivt, ikke kan fordra musikken. Live-showet bærer et tryvann à la Staysman russepreg som spiser meg opp fra innsiden. Joda- publikum er helt med. Full dans og moro for alle penga. Men, som på Augustine tidligere på kvelden, så bærer det noe preg av ukritisk publikum som koser seg om så det skulle vært en mongolsk strupesanger eller ringetonen til en tidlig 2000-talls nokiatelefon på scenen.
Jeg sleit rett og slett med å bry meg. Men-men, jeg forstår godt at partyparty-elektronika som dette kan funke for mange.
