Radiosoul blander låtskrivingen fra 70talls soul-musikk med energien til dagens radiohits.
I samme ånd som Jungle, Parcels, Khruangbin og Dina Ögon, fanger Alfie Templemans nye album en glitrende 70-talls indie-sound.
Det innledende tittelsporet leker med instrumentene og presenter en forfriskende slags luftighet, hvor Alfie svever over sporet med falsetten sin. Videre inn i "Eyes Wide Shut" lander det hele i en mindre eksperimentell og mer "solrik og funky vibe" - som holdes gående over majoriteten av albumet. Dette pågår uavbrutt frem til den nest siste sangen, "Switch", hvor det omsider føles som at et soundmessig alter-ego kommer til live.
Radiosoul tilbyr, i tillegg til 70-talls inspirasjonen, en pop-vennlig og mer moderne lyd fra Alfie. Men, uansett om du ser bakover eller fremover, er alt forankret i en veldig etablert britisk lyd. Det er forfriskende å bli møtt av nyprodusert musikk som inneholder gitarer – og spesielt gitarsoloer. I "Vultures" tar gitaren ledelsen og skaper eteriske melodier som får deg til å sveve på tvers av tid og rom. Singelen "Hello Lonely" tar senere over som en velkomst inn i sol og sommer, og har kapasitet til å kjempe om å bli 2024s sommersmell.
Gitt at vi transporteres mellom 70-, 90- og nåtid, kan det tolkes som at Alfie benytter Radiosoul er en tidsmaskin. Både gjennom egne inspiratorer, men også lyden som har vært viktig for britisk musikk og pop/rock generelt. Ser man på dette som en musikkhistorisk analyse, får albumet en annen type relevans enn om man kun ser på det som et originalt verk. Fordi banebrytende er det altså ikke.
Noe som så klart er vanskelig å oppnå i dag, når så mye av all musikk allerede er laget. Så kan man spørre seg, er all ny musikk i våre dager en analyse av musikkhistorien?
