Konsertanmeldelse

Tilbakelent kulhet

bar italia

BLÅ

Tilsynelatende uanstrengt spiller bar italia en plettfri konsert - og ser jævlig bra ut imens de gjør det

Low-key gjeng

Det London-baserte bandet bar italia hadde en veldig beskjeden biografi på nettsiden til by:Larm hvor festivalen selv sier at alt de hadde å gå på var et presseskriv som sa at «bar italia is a London-based band», at de er en subkulturell snakkis allá tastemaker-platesjapper og at de har forbindelse til engelske navn som Dean Blunt og Mica Levi. Når jeg selv googlet meg litt rundt i forkant av konserten var det faktisk ikke så mye å finne, annet enn at forbindelsen deres til Dean Blunt er gjennom labelet hans World Music, og at de har allerede gitt ut en god del singler, EP-er og album.

Dette har vært et av bandene jeg har sett mest frem til under årets by:Larm. Den siste uken har jeg forberedt meg til konserten ved å høre mye på et utvalg av låtene deres. I forkant av by:Larm var dette en av de tre artistene jeg anbefalte i en subjekt-artikkel


På vei til konserten får jeg høre fra en venn at hun hadde sett dem for et år siden og at de hadde vært jævlig kjedelige. What?! Når jeg omsider stod foran scenen på Blå så var jeg forberedt på å bli skuffet. Men, det ble jeg heldigvis ikke. Hvis vennen min ikke er en løgner så har hun dårlig vurderingsevne.

Referanseladet

Som en person som alltid speider etter referanser så er dette bandet en skattekiste. Det jeg likte med dem på studioversjonene av låtene i forkant av konserten kom enda tydeligere frem når man fikk et visuelt forhold til gjengen. Det overfladiske skal selvfølgelig ikke veie ut selve musikken, men «innsiden og utsiden» komplimenterer hverandre så ekstremt perfekt i bar italias tilfelle. 


De åpner med låten «Nurse!» - en deilig lofi-ish triphop låt med en grungy shoegaze-gitar på refrenget som minner om en blanding av Blur og Sonic Youth.  Gjengen er egentlig en gitarist i minus, ettersom gitarist nummer to «stumped his thumb» og tyr til synth i stedet. I lang frakk og bustete mørkt hår er denne fyren et touch med maskara unna å se ut som Robert Smith fra The Cure. Fort finner man ut at han også har en stemme som bærer den samme teatralske London-aksagnen som Smith. 

Den kvinnelige vokalisten deres tramper i takt med noen stilige cowboyboots, og når hun synger så får jeg 90-talls vibber allá Portishead og Massive Attack. Gitaristen med fungerende tommel står med en flanellskjorte i hjørnet og ser veldig Kurt Cobain-kul ut med blondt halvlangt hår.

Når de spiller den mest spilte låten deres, «Skylinny», så ser jeg en eldre mann ved siden av meg, som senere viser seg å være en franskmann som kan veldig lite engelsk, står og nikker bekreftende imens han surrer fingeren rundt den hvite franskmann-barten sin. Han tenker vel det samme som meg: De ser like kule ut som de høres bra ut. 


De har ingen setlister liggende på scenen, men spiller seg innøvd fra sang til sang helt til de er ferdig, og går av scenen som om de ikke en gang bryr seg om hvor sinnsykt bra de var. Med tristhet innser jeg at aldri kommer til å være så uanstrengt kul. 

ANNONCE