Godt forsøk

Siden braksuksessen i 2017 har det brokete boybandet Brockhampton gått hvert til sitt. Med Saturation-trilogien gjorde kollektivet seg kjent i hiphop-verden gjennom grensesprengende sjangerblanding, hjemmesnekra musikkvideoer og en kjemi og sult av en helt annen dimensjon. 

Gruppens grunnlegger og arkitekt Kevin Abstract befinner seg i 2023 i et everlongsk kammer av intime, kvasi-nostalgiske kjærlighetslåter. På sitt nye soloalbum Blanket tar han oss med lenger inn i egen psyke. Det skal bli både romantisk, mørkt og ærlig, men dessverre også litt meh.

Med seg på laget har han trofaste Romil Hemnani fra Brockhampton og Jonah Abraham, samt et dryss pop-produsenter (blant annet John Carroll Kirby, Tyler Johnson og Kid Harpoon) som tidligere har jobbet med Billboard-juggernautene Taylor Swift, Harry Styles og Miley Cyrus. Vi holder oss fortsatt rundt tusenårsskiftet hva gjelder referanser, men lupen er flyttet fra Wu-Tang Clan og The Neptunes til Modest Mouse og Nirvana.

Allerede på første spor, When The Rope Post 2 Break, møter vi et grunge-riff og en mer-enn-før dyster tone. Det etableres en følelse av utilstrekkelighet i møte med mental uhelse og et prematurt savn i en relasjon der man selv står i veien. Dette fortsetter over i den litt ordknappe tittellåten Blanket. 

Med Running Out er vi tilbake i et mer kjent Kevin Abstract-spor. En slags coming of age-filmsk uskyldighet preger både musikk og tekst, i det vi får servert den første ordentlige radiolåta. Her er han tilbake på hjemmebane med refleksjoner rundt personlig vekst, pop-punkete vokaler og en slags rømme-hjemmefra-rebelskhet. 

Det er en iboende naivitet i denne versjonen av Abstract som han kler veldig godt. Videre møter vi mer anonyme låter som The Greys og Today I Gave Up. Her er det lite som skiller seg ut noe nevneverdig, med unntak av synthene mot slutten av førstnevnte.

Det skal sies at prosjektet faller litt mellom to stoler. På den ene siden har vi nakne, ufiltrerte beretninger og på den andre mer lettbeinte og ungdommelige lovesongs. Jeg savner å kjenne ordentlig på tomheten og angsten man ofte forbinder med 90-tallets store grungekonger. Med diskografien til Texas-artisten i mente er det ingen overraskelse at vi får servert sukkersøte melodier og catchy refrenger ispedd noen eksistensielle tomrom, men i lengden blir det veldig enten eller. Her klarer man ikke helt å stå i støyet og samtidig formidle sprikende følelser.

Når det gjelder produksjon og fremføring av låtene er Abstract og Hemnani sedvanlig treffsikre. Selv om ikke rock er sjangeren de vanligvis opererer i, leverer de varene med hviskende Sufjan Stevens-aktige vokalproduksjoner og bedroompoppete instrumentaler som minner noe om norske Whose Rules og Jimi Somewhere. Problemet er bare at mange av sporene er litt vel like hverandre, og de som stiller sterkest kunne kanskje stått enda sterkere alene.

Sanger som Running Out, Voyager, Madonna og What Should I Do? er langt unna 90-tallets Seattle-sound og minner mer om tidligere prosjekter som Arizona Baby. Jo lenger inn i albumet jeg kommer, jo mindre har jeg å komme med av tanker rundt tekst og form. Det hele blir en slags uncanny følelse der broen mellom inspirasjon og uttrykk blir litt selvmotsigende og umotivert. Det er ikke noe spesifikt jeg klarer å sette fingern på som trekker opplevelsen betydelig ned, men jeg kommer ikke unna tanken av at dette kanskje burde vært en EP. 

Alt i alt er dette et helt okei forsøk på dyppe tærne i nytt farvann, men det store stupet får vi aldri.