Enda en påminnelse om 2000-tallsrockens kulhet og sjarme.
På begynnelsen av 2000 tallet var de blant det mest lovende og spennende som fantes på den britiske rockescenen. Pete Doherty og Carl Barats poetiske og livlige sangtekster, kombinert med deres dynamiske gitarspill, gjorde The Libertines ettertraktede og populære verden over. Men allerede i 2004 oppløste bandet grunnet det turbulente forholdet mellom de to vokalistene, og Dohertys rusproblemer. Etter 11 år med flere andre bandprosjekter og solokarrierer ble de gjenforent og gav ut albumet Anthems For The Doomed Youth.
Når de står på Union Scene i Drammen er det for å feire 20-årsjubileet til den anerkjente debutplaten Up The Bracket.
Og for en plate!
Det er jo en fordel for ethvert band å ha en såpass engasjerende katalog å kunne presentere. «Time For Heroes», «Up The Bracket» og «The Boy looked at Johnny» blir servert på perlesnor med skranglete gitarspill, vakre melodier og lekne tekster.
De besitter en nonchalant og avslappet holdning, og virker stadig mer komfortabelt og selvsikre i løpet av konserten. (muligens grunnet den nærmest imponerende mengden whiskeyshots og drag av vapen som blir inntatt underveis) Under sanger som «I Get Along» viser de en tilsynelatende svært genuin spilleglede og entusiasme som effektivt smitter og brer om seg. Selv om det er 20 år siden de begynte å spille disse låtene fremstår det som om The Libertines virkelig nyter og spiller sammen, og de lykkes i å fremstå mest av alt som en gjeng kamerater som koser seg med å spille musikk og jamme sammen.
Det å få muligheten til å se The Libertines med Pete Doherty i live, er noe som på et tidspunkt ikke virket som noen selvfølge. Det gir en dimensjon av takknemlighet til de som kjenner den tidligere rusavhengige rockerens sagnomsuste historie.
Omringet av sine gamle bandmedlemmer leverer han sine søte og lengtende tekster på låter som «Radio America» og «Begging» med sin distinktive, og herlig u-perfekte sangstemme. Det står godt i stil med hans ustabile omdømme, uten at det skeier ut. Han varierer, leker, roter og sjarmerer seg gjennom sine tekstpartier, og det går godt overens med kontrasten i Carl Barat sine streitere, mer seriøse og stabile fremførelser. Denne dynamikken er noe som på scenen, så godt som på plate, gjør The Libertines til et så særdeles spennende band.
Genialt strukturert
De ikoniske rivaliserende gitarpartiene der Doherty og Barat stiller seg opp mot hverandre og leker seg gjennom duo-soloer, er gjennomgående engasjerende utover hele konserten. Spillet er energisk, og den tinn-metallisk gitarlyden står frem som like fengende og kul i dag, som det den gjorde da den skar gjennom radiolandskapet for 20 år siden. Som bandet selv presenteres låtmaterialet på et vis som føles kvalitetsrikt og relevant, heller enn en nostalgisk egotrip som en slik jubileumsturné risikerer å bli. Trommespillet til Gary Powel er imponerende rikt og variert, og bandet gjør et godt grep med å benytte seg mer av dette live, enn det man merker på platene. Flere låter får nye introduksjoner gjennom trommepartier, der det organisk bygges opp kjente låter på nye og spennende måter.
Etter de har levert hele debutalbumet og en solid pause, kommer bandet tilbake og spiller en rekke låter fra deres anerkjente andrealbum pakket inn i de sterkeste låtene fra comeback-platen. De allsangvennlige og engasjerende «What Became of The Likely Lad» og «Can’t Stand Me Now» skrur opp temperaturen i rommet, mens de vakre klassikerne som «What Katie Did» og «Music When The Lights Go Out» og den såre «You’re My Waterloo» formidles svært godt med Barat på piano og Doherty på vokal. Ved å kombinere eldre og nyere materiale om hverandre slik gir den avsluttende delen opplevelsen et kraftig løft, og alle forventinger om å få høre bandets mest berømte materiale blir godt innfridd.
Dette bidrar til en helhetlig dynamisk oppbygging, som sammen med den kløktig sammensatte setlisten etterlater en med en sterk opplevelse; samt en påminnelse om 2000-talls rockens kulhet og sjarme.