Konsertanmeldelse

Vulgært!

Dream Theater

Oslo Spektrum

Den moderne verden, med yoga på treningssentre, pornografi og Dream Theater – er den egentlig så gæren? Tydeligvis.

Det er vanskelig å plassere Dream Theater i båser med andre band, selv om mange har gjort sine forsøk på å imitere og kopiere dem. På samme måte er det vanskelig å få grep om hvordan man egentlig skal lytte til disse gutta. Musikken deres er lyden av den flinkeste skolen av Berklee-utdannede amerikanere.
 
Det er imponerende, men er det noe mer enn et spektakulært sirkus? Eller er det likeså bortkastede ferdigheter som håndarbeidet bak en perfekt tribaltatovering?

Digital selvutslettelse
Under konserten i Oslo Spektrum ga bandet publikum få muligheter til å trekke pusten. Låtene er gjennomkomponert med en kombinasjon av svulstige melodier, tighte metallbreaks og lange instrumentalsoloer. Selv i roligere partier, som introduksjonen på «Bridges in the Sky», er den eklektiske komposisjonen så forvirrende at hjernen jobber på spreng for å skape en sammenheng; kombinasjonen av et sakralt kor som synger agnus dei, sjamantromming og strupesang er likeså anstrengende og pinlig som en yogasession med en overivrig aspirerende guru på SATS.
 
Men det var slettes ikke musikken i seg selv som var det fremste problemet med Dream Theaters opptreden. Musikerne er perfeksjonister av rang, med så stort behov for absolutt kontroll at det grenser til selvutslettende. Alle lydinnstillinger er digitalt prefabrikert, noe som melder seg som et problem når de spiller gamle låter. På «Endless Sacrifice» fra 2003, en ballade som brått skrider inn i et rått metallriff, merkes problemet. Inngangen til riffet er tamt, og den heldigitale lyden til gitarist John Petrucci steriliserer gitarhylet som egentlig skal lade refrenget med energi. Det spinkle digitale hylet er kontrollert, men ribbet for følsomhet.


Opprett din profil


    Allerede GAFFA+ medlem

    ANNONCE