Den moderne verden, med yoga på treningssentre, pornografi og Dream Theater – er den egentlig så gæren? Tydeligvis.
Digital selvutslettelse
Under konserten i Oslo Spektrum ga bandet publikum få muligheter til å trekke pusten. Låtene er gjennomkomponert med en kombinasjon av svulstige melodier, tighte metallbreaks og lange instrumentalsoloer. Selv i roligere partier, som introduksjonen på «Bridges in the Sky», er den eklektiske komposisjonen så forvirrende at hjernen jobber på spreng for å skape en sammenheng; kombinasjonen av et sakralt kor som synger agnus dei, sjamantromming og strupesang er likeså anstrengende og pinlig som en yogasession med en overivrig aspirerende guru på SATS.
Foto: Jan-Erik Eriksen
Drager og mennesket som kyborg
Dream Theater har tatt med seg den digitale selvutslettelsen i sceneshowet. På backdroppen går en film som akkompagnerer hver låt. Mens vokalist James LaBrie bruker pausene mellom låtene til å snakke om at det er deilig å spille konserter igjen fordi det er en menneskets forbrødringsprosess, viser filmene frem mennesket som et informasjonssystem på grensen til kyborgen.
Mennesket, i Dream Theaters verden, er et vesen med potensial til å klatre høye fjell. Derfor heter den siste plata «A View From the Top of the World». Under tittellåta, som er settets avslutningslåt, får vi da også se en mann som klatrer et bratt fjell dekket av is, mens James LaBrie synger:
All my natural instincts are begging me to stop /
But somehow I carry on, heading for the top /
A physical absurdity, a tremendous mental game /
Helping me understand exactly who I am.
Skal vi følge menneskesynet fra resten av filmene, kan det knapt kalles «a physical absurdity» at mennesket kan klatre fjell. Det fins nemlig ikke rom for det mystiske og uforklarlige: Lange sekvenser viser mennesket som omdannes og reduseres til byggeklosser; til nerveceller og molekyler, DNA og andre illustrasjoner kjent fra naturvitenskapens ABC. Dream Theaters verden er en verden av kontroll og forutsigbarhet, og det skulle da bare mangle at en fjellklatrer klarer å sette en hakke inn i en isbre og trekke seg opp.
Lengselen etter sårbarhet
Det fins ingen sårbarhet i Dream Theaters verden. Alt er kontrollert, alt er innordnet kontroll, perfeksjonisme og overstimulans. De instapoesi-vennlige tekstene kombinert med vulgær overlessing av musikalske virkemidler gjør Dream Theater til et effektivt bilde på det moderne samfunnets jag etter konstant stimulans. Knapt pornografien utløser flere stimuli enn en Dream Theater-konsert.
Men den moderne verden, med yoga på treningssentre, pornografi og Dream Theater – er den egentlig så gæren? Tydeligvis. Under hele konserten lengter jeg etter et menneskelig tegn, noe som viser at det finnes spontanitet og glede i denne verden. Dessverre er det eneste menneskelige igjen i Dream Theaters univers, den eneste feilmarginen, de mange anledningene hvor vokalist James LaBrie ikke makter å treffe de lyse tonene rent.
