Albumanmeldelse

ANMELDELSE: Like bredbeint som alltid

How to let go - Sigrid

Sigrid

How to let go

Å konstruere en virkelighet til den føles autentisk, virker som en selvmotsigelse, men Sigrid vet hvordan på andrealbumet.

Da Sigrid slapp debuten tilbake i 2019, var det autensiteten til sunnmøringen som kanskje fikk mest plass i rampelyset: En som ikke var som «de andre», bredbeint med lite bling og høye jeans. I forsøk på å stille seg litt på siden av den bransjen popmusikken er kjent og fryktet for, vekket det flere negative reaksjoner. Musikkmagasinet Pitchfork kalte denne formen for autensitet for konstruert, like mye som en «63-foot inflatable snake or a dude wearing a giant marshmallow head». Men fra det ferske andrealbumet «How to let go» blir det tydelig at konstruert ikke dreper autensitet – snarere føder det intens pop. 

Skandinavisk kunststykke

Sigrids rendyrka inderlighet og entusiasme melder seg fra start. Den svenske diskopopen som tyter ut av albumet høydepunkts ​​«It Gets Dark» er altoppslukende og trer fram som platens aller beste låt. Filmatisk og stødig etablerer låten seg som et kunststykke i eufori.

«It Gets Dark» er en av flere låter skrevet sammen med låtskriverlegenden Caroline Ailin. Hun er også en av skaperne bak den solide oppfølgeren «Burning Bridges». I denne kraftlåten er det elementer i melodien som legger seg tett opptil Veronica Maggio og hennes «Måndagsbarn» og synth som lusker i Robyns skygge. 

Anglofiserte voksesmerter

«Mistake like you» virker å låne tungt fra, overraskende nok, Led Zeppelins «Stairway to Heaven» og «Strawberry Fields Forever» av The Beatles. Det er nok gitaren og mellontronen som skal ha all heder og ære for det. Med Ailin med på laget, som er kvinnen bak flere av Dua Lipas hitlåter, legger noen av låtene seg også tett opptil et liknende uttrykk. Denne ubenektelige hjemsøkingen av Storbritannias store, styrker følelsen av at dette er et album som frir til britene.

Det er ikke rart, med tanke på at landets statskanal har omfavnet musikken til Sigrid ved flere anledninger. Men det britiske preget står seg aller best som et preg. Samarbeidet med britiske Bring Me The Horizon – som i det siste har flettet sitt sjangervrengende uttrykk inn i poppen flere ganger – på «Bad Life» er kanskje noe av det minst interessante med platen. Her forvitrer Sigrids kraftfulle og energidrevne vokal i pop som rett og slett blir for simpel. 

Men lærdommen blir i hvert fall enkel å trekke ut: det er en dårlig låt, ikke et dårlig album. Eller snarere, det er to dårlige låter. Albumets avslutning «High Note» er ikke platen verdig. Som en slags ballade til det å gripe livet for alt det er verdt, fenger den bakpå og seige presentasjonen lite. Den insisterende følelsen av at dette vil ta for seg hele livet i det store bildet, sammen med den euforiske oppbygningen, gjør at det blir lite plass til opplevelsen. 

Her er det «Grow» som virkelig seirer. En låt som nesten snur seg mot resten av albumet og spør: «var det riktig?». Selvinnsikten blir hugget i stein med denne låten, og troner over denne overgangen fra den situasjonsbetingede skildringen som har preget Sigrids uttrykk, til et mer overordnet blikk. Og det kun med Sigrids vokal og en nedstrippet presentasjon til å støtte oppunder det. 

Hjemsøkt suksess

Albumet gir uttrykk for å være et resultat av det å virkelig kjenne seg selv. Til tross for at den trer over i et mylder av sjangre og hjemsøkes av de siste femti årene med stilarter, føles det sjeldent ut som at det vakler. 

Debuten talte ofte til Sigrid i relasjon med andre, med låter som «Business Dinners» og «Don’t Kill My Vibe». «How to let go» sikter tydeligere mot å fortelle akkurat hvordan det er, og har vært, å vokse inn i seg selv. Det er best når det sikter mot å gjøre akkurat det – pakket inn i storslått og uredd pop, like bredbeint som alltid.

ANNONCE