«Living with Yourself» på Netflix:

Fire timer av livet jeg aldri får tilbake

Aisling Bee og Paul Rudd i Netflix-serien «Living with Yourself».

Hva om Paul Rudd spilte mot Paul Rudd i en skikkelig paul-ruddete serie? Et slags drama/kjærlighetskomedie/skrekk-sammensurium? Det er en snodig pitch for en ny Netflix-satsning, men nå er «Living with Yourself» her. Og den fungerer dessverre bare en gang i blant.

Jonathan Dayton & Valerie Faris
«Living with Yourself»
Serie | 18.10.2019

Plottet og premisset er surrealistisk, for å si det mildt. Dette gjør at serien, i likhet med fjorårets (langt bedre) Netflix-snodighet «Maniac», føles ut som den er basert på noens drøm. Eller rett og slett er skrevet av Netflix sine algoritmer istedenfor mennesker, noe vi selvsagt ikke kan se bort fra heller.

En annen påfallende likhet med «Maniac»: hva skjer egentlig med den merkelige, nye tropen i TV-serier der mystiske forskere som lefler med uforståelig vitenskap i den moralske gråsonen mellom genetikk, sci-fi og menneskelig eksistensialisme alltid er østasiatiere bosatt i USA?

Japan er denne gangen byttet ut med nabolandet Korea, men likevel.

LES OGSÅ: Ny norsk detektivserie.

Uansett, på plussiden: Selv om Rudd-figurenes store kjærlighet spilles av en Aisling Bea som på første øyekast virker som alle Zooey Deschanels manic pixie dream girl-motparter i filmene til hans komikerkollegaer som Will Ferrell, Jim Carrey osv, kommer karakteren med en forfriske twist.

Hun er nemlig den interessante, artsy og inspirerende jenta etter bryllupet og rulleteksten har kommet og gått, og hun har flyttet med sin stusseligere halvdel ut i dølleste forstadshelvete. Hverdagen har for lengst begynt, og hun er både forbanna og lei av den egosentriske taperen hun ble sammen med. Tøft.

Klisjé etter klisjé

Mange bifigurer og -plott har også sin sjarm, og typecastingen til tross er det moro å se Alia Shawkat bare gjøre det hun kan best: en blåkopi av Maeby fra «Arrested Development» med den samme karismaen og attityden. Som vanlig dominerer hun alle scener hun medvirker i, og slår verbal knockout på alle tafatte menn i rommet.

Rudd gjør en imponerende innsats i å portrettere to vagt ulike karakterer på mest mulig overbevisende vis, men faller dessverre i den ene velkjente klisjéen etter den andre. Enhver scene med ham i fokus er som om man har tatt en bunke 10-15 år gamle Judd Apatow-komedier, stappet dem oppi en kvern og trøkket dem ut igjen som såvidt akseptabel blandingskjøttdeig.

Til tross for alt som fungerer, klarer serien aldri å løpe fra (kremt) seg selv – det vil si det overhengende premisset og plottet. For måten Rudds klone oppstår på, gir ingen mening. Det er en såpass søkt etablering av situasjonen at den blir umulig å akseptere for seeren.

Selv når man legger godviljen til.

Og mens serien til tross for alt dette prøver å finne interessante måter kolleger, kone og andre kan reagere på situasjonen på, og finne en slags vei fremover for hvordan de to kopiene skal kunne eksistere i samme verden, så makter den aldri å finne noen svar. Alt vi får er komiske og tragiske situasjoner, blandet med en villedende selvhøytidelighet og innforstått lovnad om noe mer på sikt.

Gigantisk ikke-klimaks

Siste episode er et gigantisk ikke-klimaks, som bare åpner for nye spørsmål om veien videre når vi trodde vi skulle få svar. Konflikten har blitt bygget opp nøysommelig over åtte episoder, men løses ikke. Det er som om Netflix’ manusforfatteralgoritme hadde malt seg inn i et hjørne under skriveprosessen, men får lov til å slippe unna. For den siste rulleteksten bare begynner å kjøre, den.

Og seeren sitter igjen med skjegget i postkassa og fire timer av livet som aldri kommer tilbake.

Fikk du med deg denne?