Rockens fagmenn

Eagles Of Death Metal
Amfiet, Øyafestivalen
Konsert | 12.08.2016

– Tror dere på mirakler? Rock and roll-mirakler? På the power of rock and roll?

Det er Jesse Hughes, bandets frontmann og eventyrlige energibombe, som skriker. Selv tror han på det. Det er ingen tvil om det: dette er en mann å la seg belære i rock and roll av.

Eagles of Death Metal er et band med fagbrev i rock and roll. 

Kraftige, tydelige, drivende vegger av gitar – riffene er saftige – enkle, gode. Låtene bygd med mye plass til sluntrete gitarlek, og med klare formler: rolig vers, bråk, rolig vers, bråk.

Selvfølgelig blir det gitt tid til soloer for moroskyld. Selvfølgelig blir det gitt plass til et cover av David Bowies Moonage Daydream. Og selvfølgelig hyller de Norges nasjonalhelt Thomas Seltzer tøylesløst. 

Det pumpes ut med de aldeles lekne I Only Want You og Complexity, med Silverlake og dens noe haltne vokalsamarbeid, samt den etterhvert symbolske I Love You All The Time. Og ta så gjerne forelesningsnotater om energitilførselen Whorehopping og Speaking in Tongues mater oss med. 

Det er hentet rett fra rock and rolls egen tryllegryte. 

Øya-publikumet, det alltid er et rett-opp-og-ned skuende publikumet, blir forsøkt rokket ved når bandet flere ganger starter taktfast klapping – men hver gang skal det vise seg å være et tapsprosjekt. Tyve stykker i front som holder ut like mange sekunder er alt man får.

Likevel er det noe her, som en slags sky, en av sky av kjærlighet, som mellom oss og bandet henger der oppe og knytter oss sammen. For vi vet hva de har gått gjennom og de vet at vi vet. Det er noe befriende og sterkt over nettopp det. Å se dette bandet stå der på scenen fortsatt. For å gjøre det de kan best.